Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
For en måned siden besøkte jeg tegneseriefestivalen i Angoulême for første gang. Det var en overveldende opplevelse, med altfor mange utstillinger og scenesamtaler til at jeg rakk å få med meg alt som virket interessant. I tillegg var det fire-fem markedsplasser som var såpass store og tettpakkede med folk at jeg ble utmattet før jeg var i nærheten av å danne meg en oversikt over hva som var til salgs.
Følgelig greide jeg å komme hjem uten den nye Lagon Revue-antologien Marécage (enkelte vil huske deres Gouffre fra 2017 som en av de siste årenes mest imponerende tegneserieobjekter), Comix Indias alternative manga-samling Vérité 01 (om den i det hele tatt var der), og det mest åpenbare hullet i min ellers imponerende Ray Banana-samling.
Marécage er i skrivende stund på vei i posten, og vil bli omtalt ved en senere anledning – sannsynligvis sammen med Mould Map #7 – hvilket betyr at vi kan vie denne månedens spalte til et knippe tegneseriehefter utgitt mellom 1992 og 1994. Way Out Strips er navnet på tre ulike énkvinnesantologier av og med den britiske tegneserieskaperen Carol Swain: Den første (1988-91) ga hun ut selv, den andre (1992) utkom på canadiske Tragedy Strikes Press og den tredje (1994) på Fantagraphics. Den billedkunstutdannede Swain tilhører samme løst definerte generasjon av tegneserieskapere som Eddie Campbell, Chris Reynolds og Phil Elliott, og i likhet med de to sistnevnte har hun – høyst ufortjent – en tendens til å bli oversett når de store linjene i britiske tegneserier skal trekkes opp.
Den mest praktiske innfallsvinkelen til Swains arbeid er bokutgivelser som Crossing the Empty Quarter, Giraffes in My Hair og Gast, men siden jeg like før jul fant en pakke med fem utgaver av Way Out Strips (andre og tredje serie) på eBay til en rimelig penge, er det disse jeg skal konsentrere meg om her. Alle Way Out Strips-heftene består av en håndfull korte historier, hvorav noen er frittstående fortellinger og andre kapitler i lengre føljetonger, og det er betegnende for Swains stil og metode at det ikke alltid er godt å si hvilke som tilhører hvilken kategori.
De fleste av disse fortellingene utspiller seg i samfunn som er i ferd med å bryte sammen eller nettopp har opplevd en eller annen form for katastrofe. Det er viktig å presisere at det ikke dreier seg om den typen postapokalyptiske scenarioer som dominerer populærkulturen i dag, men ulike typer økonomiske, militære eller økologiske kriser som figurene ser mer som hverdagslige utfordringer enn verdens undergang. Det er oversvømmelser, fattigdom, forfall og uforståelige kriger – fremtidsangst fra Margaret Thatchers og John Majors Storbritannia projisert inn i en fiksjonsverden som ligner vår egen, men opererer etter ganske andre regler.
Gjennom disse navnløse, omtrentlige landskapene – som regel variasjoner over London, den walisiske landsbygda eller amerikanske ørkener – vandrer en gruppe rastløse sjeler som tar utsiktene til samfunnskollaps med knusende ro. Swain befolker sine korte, elliptiske historier med skikkelser som fremstår like moralsk ambivalente som de er upålitelige som fortellere. Enten de er menneskesmuglere, svindlere, underjordiske punkere eller retningsløse dagdrivere, er ingen av dem uskyldige betraktere, og man får ofte følelsen av at de bare leter etter en mulighet for å utnytte sine medmenneskers – for ikke å si leserens – tillit.
Swain er en av de tegnerne hvis ansikter ikke kan forveksles med noen andre. Hun har en løs tegnestil som veksler mellom enkel eleganse og brutal effektivitet, og hun leker med bildeutsnitt og fysisk rom på en måte som gir en følelse av desorienterende intimitet. Ved første møte kan Swains fortellinger fortone seg som enkle og uten motstand. De er fragmentariske, med åpne slutter og punchlines som leveres i slow motion, og den snikende surrealismen innebærer at det kan være vanskelig å få grep om figurene og miljøene.
Når man leser dem samlet, trer imidlertid en verden og en verdensforståelse gradvis frem fra de svarte og grå strekene. Dette er en verden befolket av utskudd og utstøtte – mennesker som aldri har hatt noen trygg eller privilegert plass i samfunnet, og som dermed heller ikke har stort å tape når samfunnskontrakten og grunnen under føttene på dem begynner å slå sprekker. Katastrofe er gammelt nytt. Verden går videre.
To av utgavene av Tragedy Strikes Press-inkarnasjonen av Way Out Strips bærer påskriften “laser-guided fiction”. Det er lett å tolke dette som ironi – et eksempel på Swains særegne sans for humor – men jo mer man tenker på det, jo lettere er det å ta forsidene på ordet: Selv om Carol Swains skildringer av personer og miljøer er vage, er følelsene de vekker hos leseren både presise og ytterst spesifikke, og i den grad man opplever at noen bommer på målet, er det ganske enkelt fordi man ikke greier å sette ord på nøyaktig hva det er hun sikter på.