Barn i en gåte

Salamandergåten er den første av to planlagte tegneserieadapsjoner av Jørn Lier Horsts kriminalserie CLUE, rettet mot barn i alderen 9-12 år. Seriens tittel formes av forbokstaven til barna Cecilia, Leo og Una – samt hunden Egon, som tross i et navn de fleste forbinder med Olsen-banden, her står på lovens side. Cecilia er seriens hovedperson, slik lupen over bokstaven hennes på omslaget understreker.

Allerede til høsten kommer oppfølgeren Maltesergåten, godt koordinert med lanseringen av Thale Persens filmatisering av samme bok. Den opprinnelige bokserien til Horst går det praktisk talt tretten på dusinet av. Men også dette konseptet inngår i en form for lek med leseren. Setter du sammen forbokstaven fra de tolv første titlene får du nemlig navnet på den siste boken i serien. Som tittelen CLUE indikerer er det jakten på ledetråder som er hovedpoenget med serien. På dette punktet har Horst mye å gi.

Blasert ungdom

Tegneserien starter rett i handlingen, med en død mann på stranden. Cecilia, som finner liket blir både storøyd og forundret, men fremstår ellers dempet i sin reaksjon. I teksten forklarer Horst at det har gått ett år siden hun mistet moren sin under mystiske omstendigheter. Trolig er det meningen å vise at situasjonen fremkaller sterke minner hos Cecilia Gaathe. I tegningene virker hun mest uberørt.

Tilflytteren Leo kommer også forbi og tar bilder av liket med smarttelefonen, før han ringer moren sin etter hjelp. Heller ikke han lar seg merke nevneverdig av likets fysiske fremtoning. Serieskaperen har valgt å skjule likets ansikt og bidrar slik til at dødens nærvær forsvinner også for leseren. Hele tolv ganger zoomes det inn på liket i tegningene, uten at ungdommenes emosjoner rundt dødsfallet utforskes særlig. Tekniske funn, som tatoveringen på likets arm, er det som betyr noe.

Med kikkert, kamera og smarttelefon undersøker de tre vennene Una, Leo og Cecilia saken nærmere. Bidraget deres blir viktig fordi politiet innledningsvis gjør flere unødvendige feil. Ettersom Horst er tidligere politimann får vi nesten bare tro ham på at det slette politiarbeid vi ser i boken også forekommer i virkeligheten.

Ledetråder og lek

Fotografiet skal vise seg å inneholde flere ledetråder. Rundt liket finnes det mistenkelige fotspor som viser at noen har funnet liket før dem. Og på armen til den druknede finnes en underlig tatovering av en salamander. Det mest mistenkelige er imidlertid en detalj som gjemmer seg i bakgrunnen på bildet.

Akkurat som i Michelangelo Antonionis mysteriefilm Blow up (1966) fanger fotografen i Horsts fortelling uforvarende en morder på film. Ved å zoome inn på bakgrunnen oppdager ungdommene en mørkkledd mann. Personen stirrer tilbake på dem gjennom en kikkert.

Skinnfilosofisk krim

En del av konseptet for CLUE-serien er at hver av de tretten fortellingene er koblet opp mot en kjent filosof. I Salamandergåten refereres det til Sokrates – en av de viktigste tenkerne i vestlig filosofihistorie. Sjøulken Gamle-Tim er tegnet etter modell av Sokrates, med skjegg og verbale funderinger. Uoppfordret begynner han å snakke om den greske filosofen. «Svarene ligger alltid i detaljene» hevder Gamle-Tim. Akkurat dette har han kanskje mer fra Horst enn fra Sokrates.

«Klokest er den som vet at han ikke vet» er Sokrates-sitatet Horst velger å gripe tak i. «Det eneste vi vet er at vi ikke vet» gjentar Cecilia kvasifilosofisk gjennom boken. Når hun mot slutten funderer over hva som egentlig foregikk den natten moren forsvant konkluderer hun også med at hun bare vet at hun ikke vet. Sitatets hovedfunksjon blir å lede videre til neste bok.

Nøysom tegneserie

Serieskaper Jonas Alexander Larsens styrke er evnen til å forenkle. I sin adapsjon tilrettelegger han godt for yngre lesere. Tegningene er enkle på grensen til det simple, men med et innhold som er renskåret og spisset inn mot gåten som skal løses. Fraværet av stilelementer holder også mysteriet åpent. Det er hva personene sier og gjør som gjør dem mistenkelige, ikke hvordan de ser ut. I bildene gjelder det å følge med på ansiktsuttrykk, blikkutvekslinger og små detaljer.

Håndverksmessig er det lite å fremheve ved tegningene. Noen valg blir unødvendig skjemmende, som når pensjonatet fra stor avstand tegnes med flere streker og detaljer enn det samme pensjonatet sett fra kloss hold. Strekene har et håndtegnet preg, men skaleringen foregår tydeligvis digitalt.

Fargeleggingen er også gjort digitalt, med bildeflater som effektivt kontrasterer hverandre. Dette gjør det lett å orientere seg i rutene. Bruken av digitale teksturer er det mest estetiske grepet på sidene. Dette er en nokså subtil effekt, men virkningen er fin nok. Bruken av skygger er tilsvarende forsiktig og mild.

Ett enkelt sted fremhever Larsen ungdommenes heseblesende flukt ved å isolere spranget med svarte silhuetter mot en hvit bakgrunn. Grepet fungerer effektivt, men avslører samtidig hvor liten del av tegneseriemediets register Larsen faktisk benytter seg av. Det er synd. For meningen er vel ikke bare å lage en tegneserie for å ha gjort det? Motivet er vel ikke bare å melke en suksess?

Adapsjon på godt og vondt

Tegneserieadapsjonen av Salamandergåten fremhever både de sterke og svake sidene ved forelegget. Serieformen gjør at barn enkelt kan bla bakover for å orientere seg i oversiktskart og karakterer, samtidig som de kan kose seg med å lete etter ledetråder og utforske mysteriet utover i boken.

De psykologiske og filosofiske elementene i fortellingen forblir påklistrede elementer, lettere avslørt av den destillerte formen på tegneserien.