Clyde Fans er en bok om tid, om hukommelse, nostalgi, alderdom, fremskritt, utvikling, vekst og død. Faktisk er det nærmest umulig å ikke komme inn på temaet tid når man diskuterer boka, dens tilblivelse og dens opphavsmann.
Fortellingen startet i den tiende utgaven av Seths enmannsantologi Palookaville i 1997, ble ferdigstilt i Palookaville#23 i 2017, og vårens samlede utgave kan dermed sees som en illustrasjon av utviklingen innen nordamerikanske alternativtegneserier fra 90-tallet frem til i dag. Dertil kommer det faktum at Seth er beryktet for sin nostalgiske dragning mot gamledager, hvilket kommer like tydelig frem i tegneseriene hans som de gjør i dressene og frakkene han bærer på forfatterportrettene sine. Og på toppen av det hele har vi tegneseriemediet selv, som bruker statiske tegninger til å skape en illusjon av nettopp bevegelse og tid.
Anmeldelse
Seth
Clyde Fans
Drawn & Quarterly 2019
488 sider
På et mer prosaisk plan handler Clyde Fans om den Toronto-baserte vifteprodusenten ved samme navn, og om de to brødrene Abraham og Simon Matchcard som i ung alder overtok bedriften da deres far brått og uventet forlot dem og moren. Det er en historie om livet som omreisende selger, om småby-Canada, og om den nordamerikanske kapitalismen slik den utviklet seg gjennom forrige århundre.
To brødre
Historien åpner i 1997, med den aldrende Abraham som vandrer gjennom den slitne bygningen som både rommer boligen hans og selskapets nå nedlagte kontor mens han tiltaler leseren direkte. Vemodig legger han ut om hvordan faren startet Clyde Fans, og hvordan han og lillebroren lot familiefirmaet gå til grunne fordi de ikke maktet å holde tritt med utviklingen da airconditionerne invaderte markedet.
Han forteller også om hvordan Simon trakk seg tilbake fra verden, og tilbrakte brorparten av sitt voksne liv innenfor bygningens fire vegger, der han viet tiden sin til å ta vare på deres demente mor og arbeide med en aldri utgitt bok om vitsepostkort fra 1900- og 1910-tallet.
Deretter forflytter vi oss til 1957, og blir med Simon på en forretningsreise til den fiktive byen Dominion som skal bli det store vendepunktet i livet hans. Det er åpenbart for både Simon og broren at han ikke er noen selgertype – snarere tvert imot – men likevel insisterer han på å steppe inn da en av selskapets faste selgere melder avbud.
Turen blir en serie med ydmykende nederlag, og Simon vender tilbake til broren uten verken bagasje eller vareprøver – men med en ny innsikt om meningen med livet som avsløres i bokas siste kapittel. Senere får vi vite at også Abraham har hatt en potensielt livsforandrende opplevelse i Dominion, men at han ikke var beredt til å gripe muligheten eller innsikten han ble tilbudt.
Tidens gang
Slik fortsetter historien om de to ulykkelige mennene og den fallerte familiebedriften å sno seg mellom ulike tidsplan – fra 1957 til ‘66 til ‘75 og tilbake igjen – og ulike refleksjoner over hvordan tid påvirker menneskers liv. Betraktningene veksler mellom Abrahams hjertesukk om alderdom og sviktende hukommelse til Simons mystiske ut-av-kroppen-opplevelser og fantasier om å kunne manipulere tidens gang.
Tidsaspektet preger også boka på måter som ikke er tilsiktet. Da jeg skrev om Jason Lutes’ Berlin – som ble påbegynt året før Clyde Fans, og avsluttet og utgitt i samlet utgave i fjor – bemerket jeg at tegningene var imponerende konsistente til å være produsert over en periode på 23 år. Det samme kan ikke sies om Clyde Fans.
Det første av de fem kapitlene preges av en tegnestil som minner om den Seth benyttet i It’s a Good Life if You Don’t Weaken. Streken fremstår som en pastisj på avistegninger fra 40- og 50-tallet (enkelte vil kanskje si 30- eller 60-tallet), og kombinert med en fargepalett bestående av svart, hvitt og ulike grå- og blåtoner, gir den en følelse av å betrakte solblekede tegninger fra en annen æra. I Clyde Fanstrenger tiden seg på fra alle kanter.
Fargepaletten består, men gjennom de snaut fem hundre sidene blir streken gradvis tykkere, komposisjonene mer kompakte, og persontegningene mer karikerte. I etterordet skriver Seth at det i dag smerter ham å se på tegningene i de første kapitlene, og at han vurderte å tegne dem om igjen, men raskt forkastet tanken da han allerede hadde brukt mer enn nok tid på historien.
Selv foretrekker jeg helt klart det åpnere og mer luftige uttrykket som preger de første to hundre sidene, og synes Seths senere, Jon McNaught-lignende tegnestil gjør seg best i sin enda mer karikerte form, slik man finner den i for eksempel Wimbledon Green og George Sprott: 1894-1975.
Ulike eksperimenter
Problemet er dog ikke at Clyde Fans går fra et uttrykk jeg liker til et jeg setter mindre pris på, men at streken og fortellerspråket endrer seg såpass drastisk uten at forandringen fyller noen narrativ funksjon. Seth eksperimenterer med flere forskjellige fortellergrep gjennom boka, fra litterære partier der tegningenes jobb begrenser seg til å illustrere teksten, til ordløse sekvenser i førstepersonsperspektiv som minner om Woodrow Phoenix’ Rumble Strip. De største svingningene er likevel kontrasten mellom streken i bokas første og avsluttende partier.
Det man ser i løpet av disse sidene er en tegner som modnes og raffinerer sitt uttrykk, med den utilsiktede konsekvensen at tonen gradvis blir dystrere og mer klaustrofobisk. Hadde Clyde Fans vært en lineær fortelling kunne denne utviklingen formodentlig vært bakt (eller tolket) inn i historien på en eller annen måte – kanskje som en visualisering av hukommelsens løpende rekonstruksjon av minner – men i og med at den beveger seg frem og tilbake mellom ulike tidsplan, blir den først og fremst et distraksjonsmoment.
Det interessante er at når leserens oppmerksomhet flyttes bort fra bokas fiksjonsverden og over på dens tilblivelsesprosess på denne måten, så handler det fortsatt om tid. Det er tidens gang som langsomt transformerer Seths tegnestil, på samme måte som det er tidens gang som er roten til Abraham og Simons problemer.
Sistnevnte tegnes til forveksling lik Seth selv. Selv om figuren ikke bør leses selvbiografisk av den grunn, er det åpenbart at skildringen av Simons nostalgiske dragning mot postkort fra en svunnen tid speiler opphavsmannens egen besettelse med 30-, 40- og 50-tallets estetikk. Nostalgi blir et bilde på en manglende evne til å mestre tilværelsen, men selv om Simon fremstår som en stakkarslig skikkelse, skildres hans tilbaketrekning fra verden og isolasjon i Clyde Fans-bygningen også som et kall og – i alle fall på ett tidspunkt – som en kilde til styrke.
Historisk artefakt
I etterordet skriver Seth at han aldri kommer til å lage en like lang bok som dette igjen, og det synes åpenbart at Clyde Fans var hans forsøk på å lage sin egen Jimmy Corrigan eller Louis Riel – tegneserieromanen som kommer i stadig nye opplag og dyttes inn i hendene på intetanende skoleelever og voksne mennesker som er nysgjerrige på tegneseriemediet.
Tiden vil vise om så vil skje, men her og nå fremstår boka som like mye av en tegneseriehistorisk artefakt som et betydningsfullt arbeid, dog med tidens gang som besnærende fellesnevner og rød tråd. Som sådan blir den et puslespill der leseren selv må legge brikkene på plass, og bedømme hvorvidt metaperspektivet – eller, for den saks skyld, Seths møysommelige konstruerte pappmodell av Dominion – er en del av verket eller en tilfeldig konsekvens av måten det er produsert på.
Et kunstverk
Clyde Fans er ikke mesterverket man ønsket seg gjennom alle de årene da man pliktskyldig (og stadig mindre entusiastisk) kjøpte hvert nye nummer av Palookaville mens man krysset fingrene for at historien snart skulle ta slutt, slik at Seth kunne vie tiden sin til andre, mer lystpregede prosjekter.
På den annen side er den et unikt genuint underlig verk som preges av at opphavsmannen har eldes underveis. For selv om etterordet understreker at boka slutter nøyaktig som Seth planla i 1997, er det åpenbart at han selv har utviklet seg på måter han aldri hadde kunnet forutse, og at dette har satt sine spor på både tegninger og fortelling.
Clyde Fans er en bok ingen kunne planlagt å lage, og kanskje er det nettopp derfor den på tross av de nevnte innvendingene fremstår som viktig – også for andre enn den delen av publikum som hadde sine formative tegneserielesende år på 90-tallet.
Som et verk som ikke helt går opp, og hvis formalistiske særegenheter og ubesvarte spørsmål blir liggende og gnage på leserens underbevissthet, er den også en bok det er naturlig å vende tilbake til. Hvem vet hvordan leseropplevelsen vil arte seg om tjue år.
Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å bruke betraktelig mer tid på å tenke på Clyde Fans enn jeg har gjort på noen av Seths øvrige utgivelser, inkludert dem jeg synes er langt mer vellykkede. Om dette synes å være en utilfredsstillende og forbeholden konklusjon, er det også et relativt tydelig tegn på at vi har å gjøre med noe som fortjener betegnelsen kunstverk – og slike har tegneseriefeltet fortsatt ikke overflod av.