Anmeldelse
Cowboy
Rikke Villadsen
Fantagraphics, 2020
En ny lomme av det skandinaviske serielandskapet åpenbarte seg da jeg kom over tegneseriene til Rikke Villadsen (f. 1976 i København) tidligere i sommer. I antologien Det Grymma Svärdet 35, fra det svenske forlaget Lystring, vekket hun oppsikt med en serie om en uidentifiserbar figur som finner et lik av en kvinne, hengt i et tre.
Liket ber figuren om å løfte opp kjolen hennes, og vi får se et underliv som er redusert til et svart hull. «Alla de saker de stack upp i mig,» sier liket, «Allt de knullade mig med. Förfarliga saker som de fick mig att göra… Och jäg – jag lät mig bara flyta med… Inkastad i en värld av underkastelse… Jag var så våt.»
Tegningene av mørk skog, malt i svart blekk med tynn pensel, sender assosiasjoner rett til Th. Kittelsen, Munch og Triva Linda Shahin. Villadsen utnytter potensialet tegneseriemediet har til å la leseren leve seg inn i figurene gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Tematikken skaper en umiddelbar aversjon mot å miste kontroll over ens egen kropp og frihet, der hvor overgrep og seksuell ære skildres.
Jeg lurer på hvorfor jeg aldri har kommet over Villadsen før, men er takknemlig for at det fortsatt lages gode antologier.
Nytolkning som praksis
Villadsen viser seg å være alt annet enn en nykommer. Hun er nominert til den danske tegneserieprisen Pingprisen fire ganger, og har en rekke utgivelser bak seg. Høsten 2019 gav hun ut Tatovøren og Klitoris på det danske forlaget Fahrenheit. Sommeren 2020 utvider hun malerier av Munch til serieformat, ved å legge til scener som utspiller seg i for- og etterkant av motivene som vi kjenner fra Munchs kanoniserte kunstnerskap. I prosjektet blir blant annet Pubertet (Munch, 1895) gitt nytt liv på spesielt grovt, utsøkt og intelligent vis, og det blir klart at Villadsen er en kunstner med praksis i intertekstualitet, med krysningspunkt i det humoristiske og groteske.
I den nye utgivelsen Cowboy (oversatt fra dansk Et knald til (Aben maler, 2014) bygger Villadsens videre på praksisen av dekonstruksjon og nytolkning. Boka er utgitt på Fantagraphics (Ulli Lust, Simon Hanselmann, etc.), og selv om den er en oppfølger til tegneserieromanen The Sea (Fantagraphics, 2019), trenger du ikke å lese den første for å nyte den andre.
Mesterlig tegneserieskaper
I Cowboy holder Villadsen seg til blått blekk og tynn pensel. Den analoge tegningen kjennes levende i et ellers over-digitalisert tegneserielandskap. Hun flekser i sine rå beskrivelser av anatomi, og tegner kroppsdeler flere ganger hvis de ikke sitter rett første gang, uten å fjerne den første tegningen. Dette uttrykket skaper en organisk og fandenivolsk atmosfære som gir gode tilløp til de mer juicy delene av boka.
Metoden får det til å virke som om tegneren har vært utålmodig i prosessen, og etterlater inntrykket av en forteller som veit at hun har underholdninga på plass. Hvorfor henge seg opp digital redigering, når historien går videre likevel?
Historien når høyder når Hora lokker Skurken inn i en outrert sex-scene, hvor vi blir med en flue inn i horas underliv via skurkens penishode. Rundt det elskende paret har Villadsen malt vakker, orientalsk tapet og oljelamper så levende at de ser ut til å bevege seg, de og.
Dekonstruert cowboy
Kanskje har det med settingen å gjøre at boka appellerer før jeg har åpna den. Tegneserien kommuniserer utmerket med motebildet anno 2020, prega av maskulinitet, cowboystøvler og vester. Mer sannsynlig handler det om at Villadsen dekonstruerer westernsjangeren i Cowboy ved å plukke fra hverandre kjønnsrollene i den. Selve historien er også dekonstruert, og gjør forfatteren av den fragmentariske fortellingen til prosjektets største cowboy: Villadsen gjør som hun vil.
Men karakterene fra westernsjangeren består, og boka starter med en introduksjon av dem vi får møte: The Wanted, The Sheriff, The Whore, The Coward, The Window og The Smoker. Rollelisten er klassisk spaghettiwestern, med unntak av at The Window virker til å være en skrivefeil – skulle det stått the Widow?
Penismisunnelse
Vi møter Vinduet med øynene på en cowboy til hest. Hun slenger seg på senga og sier «A man. If only… If only I was like that. If I was a man, I wouldn’t have to lie here… with open mouth and soft lips. Waiting. If I was a man, I would be a man of action. Filled with testosterone (…) I would take myself seriously. I would even love my mother. (…) If I was a man, I would be the true hero of this graphic novel».
Tematikken treffer rett i hjertet til ei som alltid insisterte på å leke mann som barn. Majoriteten av hovedroller tilhører fortsatt menn. Men i Villadsens Cowboy stjeler Vinduet et manneliks klær, skrever over ham for å få av ham buksa, og ikler seg en ny rolle: seg selv. Så enkelt kan det gjøres, når alt en vil er å ri ensom inn i solnedgangen med bukser på.
Selv om kampen for å gå med bukser begynte på 1800-tallet, ble de ikke et vanlig klesvalg for kvinner før på midten av 1950-tallet. Cowboy sender tankene til min egen farmor, som ikke fikk gå med bukser da hun lekte ute på 40- og 50-tallet.
Og, selv om Cowboy strengt tatt ikke er skrevet for barn, så veit vi vel at kids tidlig nok plukker voksenbøkene, og dermed voksenrollene, ned fra hylla.
Med Cowboy setter Rikke Villadsen presedens for sjangerfornyelse, samtidig som hun tar med seg alt som allerede er bra med den aggressive westernsjangeren. Cowboy er helt Texas, og bør stå i enhver bokhylle, side om side med andre klassikere.