Anmeldelse
Da landene var ett
Max Estes
Jippi forlag, 2026
En båt full av redde mennesker duvende i havet. En ung jente separert fra familien sin. Et håp om å nå den andre siden. Dette er bilder som gir gjenklang, historier som har vært prominente i nyhetsbildet spesielt det siste tiåret.
I Max Estes sin nyeste tegneserie, Da landene var ett, møter vi en båt full av mennesker i et hav, på flukt fra et land på vei mot et annet. Disse menneskene er beskrevet som å komme fra et land med ørkenfolk, fjellfolk og jordbrukfolk, men vi får ikke vite hva landet heter eller hvilken konflikt de flykter fra. Da landene var ett handler ikke om en spesifikk krig eller en konkret gruppe mennesker på flukt. Tegneserien kan kanskje heller leses som en utforskning av en type allmenn opplevelse (om det finnes) av å være tvunget på flukt.
Det altoppslukende forræderske havet
Fra første side møtes man av et mørkt, kaotisk hav i nyanser av sort og blått. Illustrasjonene er kantete og ekspresjonistiske og med tjukke omriss og lite skyggelegging. Hovedpersonen i Da landene var ett er en jente som prøver å nå den andre siden av dette stormfulle havet sammen med en gruppe mennesker. En etter en faller de andre ut i havet og jenta våkner morgenen etter stormen helt alene i båten. Alt hun kan gjøre er å bli i båten og lengte tilbake til familien og landet sitt.
På hver side står det aldri mer enn et par setninger, og ofte er det ingen ord på sidene i det hele tatt. Estes sin forrige tegneserie, Langt hjemmefra, var en helt ordløs tegneserie, og ordknappheten er et grep som fungerer godt her også. Illustrasjonene kommuniserer jentas sorg, panikk og hjelpeløshet, i tillegg til det svære mørket fullt av ukjente farer som omringer henne på havet.
Fortellingen blir brutt opp av bestefarens historie om hvordan landene som nå er i konflikt, pleide å være ett land. I tillegg til de navnløse landene, bruker Estes eventyraktige elementer som gjør historien mer abstrakt. Når bestefaren forteller om landets historie oppleves det, gjennom illustrasjonene og fortellergrepene, mer som en fabel eller et eventyr enn historie. Over hele tegneserien er det noe udefinert overnaturlig.
En myte om et land
Bestefarens fortelling er en historie om et land hvor alle er samme folk, alle snakker samme språk og alle kjenner hverandre. Etter hvert som havet deler opp landet, begynner menneskene som før var naboer å mistro hverandre. Ettersom konfliktene utvikler seg, mister de språket og bruker heller vold enn ord, men bestefaren forteller at “vi er alle fjerne slektninger. Mange ulike språk, men ett folk”.
Da landene var ett avsluttes på en tentativt håpefull tone, men uten noen enkle begrunnelser eller forklaringer på det personene i tegneserien har opplevd. Etter historien er avsluttet kommer et etterord som konkretiserer og forankrer denne abstrakte eventyraktige fortellingen i virkelige hendelser som skjer i den virkelige verdenen, med virkelige mennesker, akkurat nå.
