Anmeldelse
Da vi var samer
Mats Jonsson
Oversatt av Rune Rogndokken Moen
Gyldendal, 2023
Sjelden fenger en boktittel min umiddelbare interesse slik Mats Jonssons Da vi var samer. Jeg trengte knapt se på mailen fra redaktøren to ganger før jeg takket ja til å anmelde. For allerede ved omslaget traff boken noe personlig i meg, som jeg selv har dvelt med siden jeg var liten – nettopp det å være samisk, i fortid. Ikke ulikt Jonsson, har jeg også samiske aner på både mors- og farssiden. Min far, som Jonsson, kvalifiserer for samemanntallet. Jeg gjør det ikke.
Jonssons inngang til det samiske minner på mange måter om min egen. Han har vokst opp i et mer eller mindre assimilert hjem, hvor ingen betegner seg som samer. Det er først etter farfarens død at de blir klar over at han faktisk var født inn i en samisk reindriftsfamilie, og det er lysten til å nøste opp i dette som er utgangspunktet for Jonssons tegneserieroman.
I jakten på egne samiske røtter innvier ikke Jonsson bare leseren i sin egen familiehistorie, han gjør oss kjent med et nærmest utvisket kapittel av Sveirges historie; den om skogsamene – en samisk gruppering som i sin tid var bosatt fra Jämtland til Jokkmokk, og som i motsetning til fjellsamene drev reindrift i lavlandet, nærmere bestemt i de nordsvenske skogene.
Konstruktivt kaos
Jonssons bok befinner seg i skjæringspunktet mellom virkelighetslitteratur, slektskrønike og historiebok. Vi møter forfatteren selv, hans nærmeste familie og utvidede (i all hovedsak skogsamiske) slekt. Bokens nærmere 350 sider gaper over mye; tidvis i den grad at man mister tråden. Ikke bare er det mange navn å huske (alle Jonssons slektninger, i tillegg til ulike nøkkelpersoner i svensk og samisk historie), det er også mange årstall, steder og historiske referanser som er helt ukjente for den gjengse leser.
Bokens prosjekt overvelder meg allerede i første del. Det er i beste fall forvirrende hvordan Jonsson veksler mellom ulike minner fra barndommen i Norrland, dikting rundt egne samiske slektningers levesett gjennom historien, og samtiden. Jeg gripes av en nesten irrasjonell irritasjon: «typisk at når det endelig skal komme en bok som utforsker identiteten til en forsvensket same, så skal den være så kaotisk at man ikke klarer å fange opp noen form for essens», tenker jeg.
Leseropplevelsen blir ikke mindre forvirrende utover i boken. Men til min overraskelse forsvinner frustrasjonen. Et eller annet sted etter side hundre begynner det snarere å føles som at Jonssons manglende evne til å skape et sammenhengende narrativ faktisk bygger opp under prosjektets kjerne. Selve hovedpoenget synes å være forvirringen som Jonsson selv opplever i møte med sin samiske identitet: Er han samisk?
Tålmodighetsprøve
Da vi var samer er like intens i estetikken som i innholdet. Jonssons strek er relativt enkel, og han begir seg i liten grad ut på detaljerte motivsprang. Likevel er rutene proppet med tekst til den grad at man blir sliten av å lese. Best flyter det når forfatteren skildrer sine skogsamiske forfedre i mer tradisjonelt stripeformat. Her får man kontakt med en verden som vekker interesse og mersmak. Men vi får aldri bli lenge – brått er vi tilbake i vår egen tid på et tog mot Umeå, eller vi blir vist en historisk oversikt med et pensumbokaktig preg over seg.
Jonssons sprikende fortellerstil gjør at lesingen innimellom blir en tålmodighetsprøve. Det er bare å gi opp å få med seg alt ved første lesning. Så snart jeg går med på dette, finner jeg også noe romantisk over forfatterens overmot. Vi følger ikke bare hans utforskning av egen og skogsamenes historie, men også alle de tankesprangene og spørsmålene han stiller seg på veien. For eksempel beskriver Jonsson med glimt i øyet hvordan han har gått med i en rekke ulike Facebook-grupper for likesinnede. Noen av medlemmene får helt overtenning i møte med sin nye identitet, og jeg drar på smilebåndene i beskrivelsen av Micke fra Malmø som i løpet av en natt i februar 2020 tok over hele gruppen med bilder av nye, samiske lyslykter og spørsmål som: «Hvorfor har bare noen samer rein?»
Saklig identitetspolitikk
Da vi var samer er et identitetspolitisk verk. Slik passer det godt inn i den postkoloniale diskursen som har preget det kulturelle ordskiftet de siste årene. Men Jonsson fremstår ikke som tvangsmessig politisk korrekt; her skal alt nyanseres og kontekstualiseres. Det som presenteres for oss er ikke utelukkende en historie om svenskenes kolonialisering av Sápmi. Jonsson peker også på hvordan samene i Sverige, om så kun i en periode, hadde de beste urfolksrettighetene i verden på 1600-tallet; de var faktisk bedre da enn de er nå.
Samtidig kvier ikke forfatteren seg for å rette kritikk mot den svenske kronen, der den er berettiget. Gjennom å innvie leseren i hvordan samers, og da spesifikt skogsamers, rettigheter har blitt forverret over de siste 400 årene, overbeviser Jonsson leseren om at det faktisk dreier seg om et kulturelt folkemord – en hel kultur som etter statens forgodtbefinnende er blitt utvisket. Jonsson tegner opp lange linjer som også strekker seg inn i vår egen tid. Og selv om forfatteren ikke aktivt tar stilling til dagens debatter om grønn kolonisering i Sàpmi, gjør han det tydelig hvilken trussel gruver og vindemølleparker utgjør for den samiske kulturen.
Vi er mange som befinner oss i Jonssons posisjon. Som vet vi har samiske røtter, men som verken har språk, håndverk eller noen kultur å vise til – og som derfor ikke kaller oss samer. Vi kan like lite om samer som ikke-samiske nordmenn og svensker. Da vi var samer viser hvordan vi havnet her, og også hvor vanskelig det er å skulle prøve å bevege seg tilbake og gjenfinne en eller annen form for samisk identitet. Å omfavne en identitet man ikke selv kjenner kan fort bli feil. Men som Jonsson peker på: Fullfører vi ikke det kolonialistiske prosjektet ved å fornekte vårt samiske opphav? Da vi var samer besvarer ikke dette rett ut, men skaper en følelse av fellesskap: Vi er mange som lever med konsekvensene av koloniseringen av Sápmi.
