Danmarks lengste tegneserie

Hva er en tegneserie? Min kjære svenske medblogger Fredrik Strömberg har skrevet den glimrende boken Vad är tecknade serier? (2003, utgitt i Danmark i 2013). I den kan man lese om de ulike definisjonstypene, og hva man kan bruke dem til hver for seg.

I min tid som forsker ved universitetet har jeg funnet det særlig interessant hvordan tegneserienes ytre form bidrar til å kommunisere hvordan og om de oppfattes som tegneserier. Særlig i USA har det lenge rådet en idé om at en tegneserie er et hefte på rundt 22 sider, solgt gjennom en «direct-to-market»-modell, som oftest fylt med superhelter. I Frankrike og Belgia har det kanskje vært enkelte oppgjør med normene, men det er fremdeles interessant hver gang en tegneserie ikke helhjertet bekjenner seg til 48CC-formatet, altså 48 fargelagte sider med stive permer.

I Danmark ble det spesielt interessant da noen begynte å utgi tegneserier i form av, ja, bøker – og fortsatt i dag er begrepet «graphic novel» svært utbredt på biblioteker, forlag og i butikker. Selv i dag er det en liten smule nødvendig å peke på en tegneserie og kalle den «noe annet» dersom den, i sitt ytre, ligner på det vi vanligvis kaller en roman.

En annerledes tegneserie

Tegneserien Ørn (2023) av Jeppe Sandholt fra forlaget Fahrenheit er en tegneserie. Det er heldigvis ikke vanskelig for noen å se så snart man åpner den og begynner å lese. Overhodet ikke. Men den er altså liten og tykk, innbundet med hardcover, og den er på 842 sider. 842 fargelagte sider med tegneseriefortelling. Det er også en virkelig god tegneserie, som jeg gjerne vil fortelle dere om. Men det er en bok som allerede er interessant bare ved å være nettopp dette: en liten, tykk, innbundet 842 sider lang tegneserie.

Som med et musikkstykke gir dette ytre Ørn et «hook», og det har også gitt den en slags mediefortelling («Danmarks lengste tegneserie!») som nok har vært bra for både salg og utbredelse. Samtidig er det litt av en satsing: For hvem skal lese en så lang bok? Er den for barn, og klarer de så mange sider? Er den for voksne, men hvorfor er hovedpersonen da et barn? Heldigvis har bibliotekarer og bokhandlere vært åpne og fornuftige, og barna – ja, de er mindre tynget av historiske materialitetsdefinisjoner enn oss andre. Så lenge det er en god tegneserie.

Og det er jo, som sagt, en god tegneserie. Det skal jeg komme tilbake til. Det lover jeg!

Tegneserier og bokens materialitet

Men utover tegneseriens indre fortelling med hovedperson, plotstrukturer og visuelle grep, har boken også en ytre fortelling. En fortelling som jeg finner interessant. Så interessant at jeg tok en prat med både kunstneren Jeppe Sandholt, forlegger Paw Mathiasen samt grafikeren Sofie Juel Christiansen, som sto for oppsettet av boken i sluttfasen.

«Prosessen» er et passende ord her, for selv om jeg verken er tegner eller forfatter, kan jeg gjette meg til at det nok har tatt litt tid å lage denne boken. Tegneserieskaper Sandholt forteller:

«Den første teksten jeg skrev til Ørn var en synopsis i 2012. Da boken ble gitt ut i oktober 2023 hadde jeg altså holdt på i 11 år. I 2014 hadde jeg en full storyboard-versjon på rundt 780 sider. Etter det har det vært flere omskrivinger, og på et eller annet tidspunkt rundt 2016 begynte jeg å rentegne. De neste 6 årene har jeg jobbet med Ørn av og på. Når jeg var som raskest, kunne jeg rentegne 4–5 sider om dagen, men de mer komplekse, tettpakkede sidene kunne ta en hel dag per side. Fargeleggingen var omtrent tilsvarende.»

Interessant nok forteller både Sandholt og Mathiasen at det særlig var fortellingen som var krevende å jobbe med, mens det materielle og formelle faktisk har ligget noenlunde fast fra starten. Planen var hele tiden at dette skulle være en veldig lang tegneserie på relativt små sider.

Det finnes et interessant spenningsfelt mellom denne kunstneriske visjonen fra både kunstner og forlag – den skal se slik ut og ha nettopp denne flyten – og de rent praktiske og økonomiske hensynene: Den må ikke bli så dyr at ingen vil kjøpe den, og den må ikke bli så tung at den faller fra hverandre.

Grafiker Sofie Juel Christiansen forteller om utfordringene knyttet til nettopp sideantallet:

«Det var annerledes på den måten at jeg måtte være svært nøye med riktig rekkefølge på sidene. I tillegg er det en del vurderinger rundt papirvalg når det er så mange sider. Det kan ikke bli for tykt, for da blir det en enorm bok, men heller ikke for tynt, slik at illustrasjonene på hver side skinner gjennom. Dermed er papiret i boken ganske tynt sammenlignet med det man ellers ofte ser i graphic novels eller illustrerte bøker.»

Min lillebror er en ørn

Ørn har heldigvis ikke bare papir og innbinding, men også en historie! I bilder og ord!

Dette er en fortelling om en gutt som heter Thor. Thor bor med sin omsorgsfulle og rolige mor, og sin kjærlige, men absolutt ikke rolige far. Faren er vilter og ustyrlig, roper hele tiden, beveger seg som en tegnefilmfigur, stjeler trær fra skogvokteren og får stadig plutselige innfall. Han er ikke ond, og han elsker sønnen sin, men han er tidvis som et barn selv.

På Thors bursdag får faren en idé om at sønnen nå skal lære å skyte. Han tar Thor med for å skyte fugler, og presser den sjenerte gutten inn i en situasjon der han faktisk skyter og dreper en sjelden havørn. Deretter finner Thor ørneungens nyfødte unge, og tar den med hjem i hemmelighet. Hjemme fostrer Thor opp ørneungen, som raskt lærer å snakke og skrive, og den blir som en hemmelig lillebror.

Ørn er en lillebror, og en lillebror følger med på hva storebror gjør, og ser opp til ham. Dermed får Thor oppdratt Ørn til å gjøre skolearbeidet for seg, og til og med hjelpe ham med å få seg kjæreste. Men Ørn må forbli en hemmelighet. Dette forbedrer Thors hverdag: han har selskap hjemme, får bedre selvtillit på skolen og, ikke minst, en ekte kjæreste. Men et oppgjør lurer, og til slutt går det opp for Ørn at det slett ikke er så fantastisk å bare være lillebror.

Leserens etiske skrupler

Ørn er en tegneserie for barn, absolutt, men den er også for voksne. Det er en veldig intens fortelling som får sin særegne energi fra den ganske uvanlige moralske reisen hovedpersonen Thor gjennomgår. Han er rett og slett usympatisk. I starten virker det mer klassisk; faren er sprø, skolen er vanskelig, de andre erter, han er ensom. Barndom, vet dere! Men denne kuede, ensomme hovedpersonen er faktisk ikke moralsk overlegen. Han er ikke ærlig, og han er ikke «en god venn».

Dette skaper en overraskende friksjon for leseren, fordi vi på den ene siden ikke kan gå med på det etiske og moralske ved Thors tanker og handlinger, men samtidig er han jo hovedpersonen. Det gir en sær dobbelthet. Det er en øm, omsorgsfull skjønnhet i at han redder ørneungen og tar den til seg. Han gir Ørn mat og husly og viser ham verden. Men samtidig lyver han, og viser bare de delene av verden som kan holde Ørn fast i rollen som lillebror – en lillebror som er skjult og gjør storebrors lekser. Og han skjøt jo faktisk ørnens mor, uten å vise sorg eller skam over det … Men heller ingen ondskap. Det handler mer om et barn som reagerer på det som skjer og utnytter mulighetene som dukker opp, slik at hverdagen hans kan bli lettere.

Uten å avsløre nøyaktig hva som skjer, kan jeg fortelle at historien ender godt. I hvert fall som fortelling. Det kommer en forløsning og en avslutning. Thor finner sin ærlighet og blir en god venn. Slik vi gjerne vil at hovedpersonene våre skal være.

Det er mer å si om både Ørns fortelling og Ørns innpakning, men da blir denne artikkelen for lang. Det viktigste for meg er å åpne for en forståelse av at nettopp «fortelling» og «innpakning» ikke er to adskilte verdener.

I alle bøker, men i særlig grad i tegneserier, finnes det en uoppløselig sammenheng mellom bokens materialitet og innhold. Dette er særlig interessant i tegneserier som, i likhet med Ørn, utfordrer en norm eller to. Men det gjelder simpelthen for alle tegneserier.