Danske tegneserier for hele livet

Hjemme i Danmark skriver jeg for den danske varianten av Empirix, som heter Nummer9. Der setter jeg hver måned opp en liste over alt som kommer ut av tegneserier i Danmark den neste måneden. Når jeg sitter der og skal skrive den lille sammenfattende teksten min og analysere hva som er på vei, ender jeg ofte med å understreke én ting: At det kommer ut tegneserier for både barn, ungdom og voksne. Det gjør jeg fordi det er riktig, og fordi jeg faktisk synes det er interessant og verdt å nevne.

Det er nemlig ikke en selvfølge, og tegneserienes landskap befinner seg tydeligvis midt i en utvikling mot større og større mangfold. Da snakker vi om mangfold i bredest mulig forstand, og det gjelder helt klart ikke bare for Danmark. De fleste måneder kommer det altså ut tegneserier henvendt mot små barn, større barn, unge og voksne – i tillegg til serier som først og fremst spiller på nostalgi, og dermed henvender seg til eldre hoder uansett hva den reelle alderen måtte være.

For å hylle denne situasjonen skal jeg vise dere fem nye danske tegneserier for og om barn, unge, voksne og skikkelig gamle mennesker. På hver sin måte tar disse fem tegneseriene opp forholdet mellom de ulike delene av livet. De viser blant annet at barnet ikke er et voksent menneske, og hvordan det at man er blitt gammel, innebærer et tilbakeblikk på den gangen man ikke var det.

Og dessuten er det fem glimrende tegneserier!

Zakarias og ingentinglandet

av Tomas Lagermand Lundme og Clara Jetsmark

I denne historien møter vi en gutt som er frustrert. Han er frustrert fordi han sliter med å kommunisere med moren sin. Hver gang det er jul eller bursdag, vil hun ha ham til å skrive en ønskeliste, men hver gang han prøver, ja, så skjønner hun ikke hva han mener. Og dermed blir gaven han får, alltid noe merkelig eller helt feil. Han er ikke så gammel, og det beste redskapet han har for å forklare moren hva han drømmer om, er å tegne det, og så må hun gjette. Gjett hva jeg har tegnet, mamma! Og hun gjetter alltid feil. Og dessuten konsentrerer hun seg ikke ordentlig, for hun vil hele tiden snakke i telefonen med venninnen sin om alt og ingenting. Så nå gidder ikke Zakarias mer. Han ønsker seg ingenting. Men hva er egentlig det, og hvordan sier man det?

Dette er en fantastisk tegneserie som evner å formidle fra barnets perspektiv uten å overforklare på voksenspråk. Mye av handlingen og også mye av språket føles faktisk som om det kommer fra et barn på ordentlig. Det er overraskende vanskelig, og jeg blir så glad når jeg kommer borti det. (Jeg blir også glad når jeg leser Knøttene eller Tommy og Tigern, selv om barna der er det motsatte av ekte barn.) Jeg vil lese mer av begge deler.

Nymfe

av Nico Ravn og Cecilie Ravn

Hans har nettopp begynt i tredjeklasse på videregående, og han er temmelig vill av seg. Han fester mesteparten av uka, tar litt dop, og går til sengs med så mange som mulig på tvers av kjønn og aldersgrupper. Hans er en fet fyr. Hans elsker alle andre mennesker, og han elsker å ha det fint sammen med andre. Han er hovedpersonen i historien, og hovedpersonen i så mye som mulig, men han er ikke egentlig arrogant eller ubehagelig. Han er bare glad i fest og kjærlighet og sex. Men kan det fortsatte sånn?

Festen begynner å krakelere etter at Hans har forelsket seg i en 31 år gammel mann som langsomt får øynene opp for hvor uendelig kjærligheten og den festglade optimismen til Hans faktisk er. Så uendelig at det er dømt til å gå galt for noen. Og en dag går det galt. Selvfølgelig er det dopet som rammer feil person på feil tidspunkt. Plutselig fremstår Hans som en bortskjemt, sexglad festløve som ikke tar ansvar eller vil noe i livet. Han mister sine nærmeste venner og sin elskede, og må finne seg selv på nytt. Han må finne seg til rette i noe mer modent, noe mer voksent. Nymfe handler om å være ung og om å måtte bli voksen, men den handler om en forfriskende spesifikk person som går gjennom denne ellers så allment menneskelige erfaringen i livet.

Buster

av Rasmus Julius

Med undertittelen «en grafisk roman om sorg» er det ingen som kan føle seg lurt av Buster. På forsiden sitter en voksen mann på en huske ved siden av en liten engel med vinger og ser på stjernene. Dette er ingen morsom tegneserie – nei, faktisk er det den mest ubehagelige formen for lesestoff det er mulig å finne. Ikke bare er det en fortelling om en manns sorgprosess etter at han har mistet sønnen sin, det er i tillegg en autofiktiv tegneserie som i seg selv er en del av kunstneren Rasmus Julius’ lignende sorgprosess. Det i seg selv gjør det til en viktig bok, og den er på mange måter først og fremst henvendt til andre foreldre som har opplevd et tap.

Heldigvis er det også en glimrende tegneserie, og den kan absolutt leses av alle oss andre heldige mennesker som ikke har opplevd det samme. Jeg har selv barn, og jeg må innrømme at jeg trengte et år med utsettelse før jeg turte å lese Buster. Jeg er glad for at jeg tok meg sammen.

Aftryk

av Maiken Abildgaard og Sarah Eiersholt

Greit, Aftryk er en skikkelig snodig tegneserie. Poetisk tittel, småforlag og undergrunnsstil. Det eksperimenteres med kalkerpapir som legger seg over, fordobler og utvider hele sider, og alt sammen er veldig artsy. Samtidig står en gammel bestemor med MF Doom-maske og maskingevær på forsiden. Så hva i all verden skal man forvente av en sånn bok? Jeg er god til å avkode sjangere, og selv om jeg har bred smak i tegneserier, så vet jeg jo godt hva jeg liker best. Samtidig elsker jeg at jeg fortsatt kan åpne en tegneserie og rett og slett ikke ane hva jeg skal forvente verken av form eller innhold. Det er sjelden, men jeg er virkelig glad for at det fortsatt er mulig.

I Aftryk møter vi en gammel dame som tydeligvis er blitt lei av mannen sin, for det virker som om hun har tenkt til å drepe ham. Første og siste scene i boka viser at hun står opp og bestemmer seg for å gjennomføre drapet, og den midtre delen består så av bruddstykker fra livshistorien hennes. Aftryk viser oss hvordan kvinnen er formet av oppvekst og barndom, men også hvordan utvikling faktisk er mulig også som voksen og i alderdommen. Det høres banalt ut (og det er det jo også på et vis) men samtidig møter man mer døde ekorn, heksekunster, hiphop og maskingevær enn i de fleste bestemødres anekdoter.

Plejehjemmet

av Marie Høegh

På pleiehjemmet møter vi en rekke mennesker og får et innblikk i hverdagen deres. Gerda smugrøyker og jukser i kortspill med en gruppe beboere som tydeligvis er mindre kvikke i hodet enn henne. Mogens blir frustrert, og prøver å komme i godt humør med jazzplatene sine. Dessverre setter han på Charlie Mingus altfor høyt, så Mimi i rommet ved siden av hører ikke TV-en og flipper ut på en ansatt, som hun kommer i skade for å slå i ansiktet. Musikken skrus av, kortspillet stopper opp, sigarettene stumpes.

Plejehjemmet viser et sammensatt bilde av en rekke episoder som neppe skjer hver dag – som når Bo med høy stemme skjeller ut to ansatte midt under gudstjenesten. Men det føles aldri som en ren karikatur, og alt føles ubehagelig ekte like under overflaten. Mogens’ kjærlighet til jazzmusikken kobles til den tomme stolen ved siden av ham, der det en gang har sittet noen han kan dele den med. De ansatte kastes fra det ene problemet til det andre, og løsningen blir alltid å stoppe opp og avbryte ting, slik at de gamle menneskene kan sitte i stoler foran TV-skjermene og ta medisinen sin. En karikatur, kanskje, men helt sikkert uhyggelig tett på den ekte hverdagen på et ekte pleiehjem.