Tidligere i år ba vi David Skaufjord om å lage en tegneseriereportasje fra Oslo Comics Expo. I stedet for dette fikk vi den lengste stream-of-consciousness-teksten vi noensinne har trykket, men som lykkes i å fange det høye indre tempoet en vanlig festivalgjest vil kjenne seg igjen i.
I en kombinasjon av rettferdighet overfor den andre klassiske norske tegneseriefestivalen og det å ville gi mannen ny sjanse, sendte vi også David til Raptus – Bergen internasjonale tegneseriefestival i midten av september. Vi har ikke lykkes å bekrefte om journalisten har sovet siden Oslo-turen, men innholdet av koffein i blodet hans ville nok vært diskvalifiserende i mye konkurranseidrett. Da David har gått under jorden med et «dere vil aldri finne meg!» og vi allerede er over deadline, presenterer vi reportasjen tilnærmet uendret (vi skulle gjerne ha sagt «bortsett fra redigeringer for klar og konsis tekst» her, men det er åpenbart ikke riktig).
– Red.
Festivalrapport fra Raptus 2023
Den offisielle beretningen, som opplevd av David Skaufjord.
Etter Empirix’ suksess tabbe med å bestille serierapport fra årets OCX av meg, et oppdrag jeg misforsto og leverte for seint til å gjøre noe med det, bestemte redaktør Walter Wehus seg i et inspirert øyeblikk om å be meg dekke årets Raptusfestival også. Jeg kan bare gå ut fra at dette var etter en håndfull glass vin på kvelden og etter at like mange serietegnere hadde meldt pass, men jeg er profesjonell og bestemte meg for å ta på meg oppdraget med yttereste seriøsitet. Det var en gyllen anledning til å ta en fot i bakken med seriemiljøet, besøke byen jeg kalte mitt hjem under studietiden, såvel som mitt student-stamsted Kvarteret, hvor festivalen i år skulle gå av stabelen.
Bergen var stedet jeg startet mitt virke som serietegner, med serien Campus, som ble plukket ut til å gå i avisen Studvest av nettopp Wehus, kulturredaktør i studentblekka hvis formål var å fortelle at studenter hadde det vanskelig og at voksne folk som etter 30 år med sparing endelig hadde kommet seg inn på boligmarkedet var drittsekker om de tok betalt for å leie ut hybelen sin til unge folk, to ting jeg stilte meg fullstendig bak.
Raptus, eller Bergen Internasjonale Seriefestival sparket i gang i 1996, og kan skryte av tidligere gjester som, vel, alle, fra Don Rosa, Daniel Clowes, Mort Walker og Will Eisner, til norske størrelser som Frode Øverli, Jason, Lise Myhre og ikke minst Øystein Runde, som – ikke for å skryte, men – nylig inviterte meg med på bæsjekortfilmfestival i Japan.
Årets headliner var, slik jeg tolket det, franskmannen Philippe Fenech, som står bak seriene Idéfix og Mes Cops, såvel som årets festivalplakat.
Årets headliner for min del var Charlie Christensen, skaperen av Arne And, serien som fikk ham saksøkt av Disney – godt hjulpet av at Christensens også gikk under pseudonymet Alexander Barks. Serien omhandler en passiv-aggressiv and som henger rundt i Stockholm og slenger dritt om (i tillegg til å tilby håpløse løsninger på) samtidige hendelser. Serien er inne i sitt førtiende år, dog med hvilepauser innimellom, noe de fleste førtiåringer trenger.
Christensen tegner nå som da med penn og papir, for så å fargelegge digitalt. I nyere tid har han gått over til å selvpublisere etter uenigheter med forlaget. Pengene går dermed direkte til seriekunstneren selv, og antageligvis enda mer av det om du bestiller rett fra nettsiden hans. Arne And, Anka på svensk, kom i en periode ut som eget blad i Norge etter at Schibsted mistet rettighetene til Larsons Gale Verden (The Far Side), og etter 12 utgaver gikk fakkelen videre til serieskaper Scott Adams og serien Dilbert. Adams og Christensen har siden gått i svært ulik politisk retning, Larson vet jeg lite om, bortsett fra at jeg akkurat her stoppet opp i skrivingen i en time for å finne ut hva han gjør nå og han har nylig vendt tilbake til å tidvis lage serien The New Stuff, som han påstår ikke er en videreføring av The Far Side, som helt åpenbart er en videreføring av The Far Side. Men denne reportasjen handler ikke om det, og nå må jeg be om litt fokus her i stedet for at vi drifter tilbake til tegneserier jeg likte for 25 år siden, dette er det siste jeg kommer til å nevne om det *
* åpenbart en løgn
PS: I likhet med «velg ditt eget eventyr»-bøkene fra din min barndom, kan du her hoppe over de to neste paragrafene for å gå rett til Raptusfestivalen, noe jeg burde ha gjort. Det er ingen ting å lære under.
Jeg ankom Bergen rett før åpningen av festivalen, og stakk hodet innom en frisør og spurte hvor lang tid det ville ta å stusse håret litt. «5 minutter» svarte han på selvsikkert Bergensk, og en time senere var jeg halvferdig, ettersom hårkunstneren – faretruende nær pensjonsalder eller noe over – stoppet opp å klippe hver gang han kom med en tilfeldig anekdote om Beach Boys-coverbandet sitt, noe han gjorde hele tiden. «Han Pondus, er ikke han herfra? Han tegner jo helt galne damer! FY FAEN!» utbrøt han da jeg fortalte at jeg prøvde å rekke en seriefestival, før han brøt ut i den bergenske versjonen av latter, som er å si «ræææææÆÆÆÆÆ!». Dette tiltrakk en forbipasserende skallet bergenser, som med største sannsynlighet hadde vært i samme Beach Boys-coverband. Han pekte og sa han ville ha samme sveis som meg, noe som resulterte i et langvarig «ræ» fra begge to, og jeg mistenker det ikke var første gang de gjennomgikk denne seansen. Dette er en typisk samtale som ville irritert meg få år tidligere, men som jeg nå opplevde geniun glede av, og jeg så ingen annen råd enn å kaste meg på med mitt første «Ræ!» på østnorsk, dels sørnorsk og med trøndersk innflytelse. Det hørtes ikke bra ut, men jeg var en av gutta, og det var det viktigste.
Veien gikk rett opp til studentsenteret, hvor jeg hadde fått med meg at Kvarteret hadde flyttet siden jeg bodde der. «Er det her kvarteret er?», spurte jeg en person jeg trodde var student, men som viste seg å være innfødt. «Nei», sa han, før hans bergenske instinkt om å lyve kicket inn igjen og han kom på bedre tanker. – «Ja, det er her, bombesikkert», sa han. Jeg entret en tom sal, med utsikt over en svømmehall hvor en gruppe kvinnelige studenter trente en eller annen obskur sport på vannbrett som de tok beinseriøst.
Jeg tenkte drømmende tilbake til tiden hvor jeg kunne henge rundt i svømmebasseng midt på dagen, og ble minnet om at dette ikke alltid var uproblematisk. Studvest hadde i min tid flere ganger omtalt godt voksne folk som snoket rundt og kikket på studentene. Plutselig slo det meg at det var akkurat det jeg selv gjorde, så jeg sneik meg ut og peiset ned til der hvor Kvarteret pleide å være, og selvfølgelig fremdeles var.
Jeg ble møtt med en bråte cosplayere utkledd som sitt favorittdyr (utelukkende katt), og kids født etter 9/11 som så ut som de cosplayet 90-tallet, som tydeligvis er in igjen: Nirvana t-skjorte og bollesveis. Jeg så til og med to av dem som røykte sigaretter, og måtte felle en tåre – dvs, jeg gjorde ikke det men det er slik man sier – og konkluderte med at naturen er i ferd med å helbredes. Raptus 2023 var i gang, og jeg hadde misset selve åpningen, men om jeg skal tro kollegaene fra serieverdenen (og det skal man helst ikke) hadde åpningen bestått av at noen sa «Raptus er åpnet!», og om dette ikke stemmer tar jeg selvkritikk.
Raptus, dag 1: Fredag
Udugelege Heltar av Lars Erik Helgemo og Markus Pedersen var første post for min del. Etter å ha tilbrakt de siste par årene med å skrive om relativt udugelige helter selv for Egmont, traff dette meg midt i smørøyet, hva nå enn det vil si. Serien startet på nett i 2016, og har kommet som to bokutgivelser på Bergensforlaget Überpress, som hadde et greit fotavtrykk i programmet.
Duoen diskuterte samarbeidet, hvor forfatter Markus Pedersen, som jeg ikke fant some-kontoen til fordi det finnes en fotballspiller med samme navn som fullstendig dominerte alle søkene mine, snakket blant annet om utviklingen i skrivearbeidet – fra å beskrive scener som «Vi ser en by og en massiv folkemengde», uten å nødvendigvis skjønne hvor mye arbeid dette ville være for tegneren, noe flere av oss kan kjenne oss igjen i (sorry Jens, Ronny og Trine Lise), til mer økonomiske beskrivelser og fokus på detaljbeskrivelser der det var nødvendig for historien – eller å spille det hele over på tegneren der det gagnet prossessen – en drøm for den kollaborative tegner/forteller, og et mareritt for tegnere som bare ønsker å bli fortalt hva de skal gjøre og følge ordre, som soldatene i det tredje riket, uten sammenligning for øvrig, og heller ikke noe Markus Pedersen sa noe om.
Illustratør og medskaper Helgemo, som til vanlig jobber i Rain Games (som tidligere har laget spill som Teslagrad og nå adapterer serien Girl Genius inn i spillformatet – hvor man også har bakt inn store deler av seriehistorikken og kanon inn som en valgfri opplevelse, et dypdykk for spesielt interesserte), viste side-om-side sammenligninger fra seriens spede begynnelse til nå, og sa det serietegnere ofte sier: han skulle gjerne gått tilbake og gjort det en gang til. Før-etter-bildene var gjennomgangstema på festivalen, og flere av disse viste reisen fra mer generiske nettserier til langt mere selvsikre og unike produkter i bokform, og fellesnevneren var folk vendte tilbake til samme tema uten å gi opp, og over natten en årrekke plutselig var kjempegode.
Helgemo fortalte også om hvordan han brukte sin erfaring som 3d-designer for å lage visuelle bakgrunnsreferanser han selv tegnet over, og slike sniktitt bak kulissene i serieskaperes arbeidsmetoder var også et gjennomgangstema for Raptus 2023.
Paneldiskusjonen, ledet av en godt studert intervjuer med katteører, ble akkompagnert av et Rage Against The Machine-coverband som øvde i underetasjen, og ble gradvis mer ujevne ettersom fredagspilsen kicket inn. Etter å ha riffet rundt «Fuck you, I won’t do what you tell me», ba noen dem tydeligvis om å skru ned lyden, noe de gjorde.
Teknikken var ikke helt på festivalens side i starten, med lyd og prosjektorer som sleit litt med å komme i gang tidlig på dagen, ikke ulikt de lokale studentene eller forsåvidt serieskaperne. Men slike tekniske utfordringer oppleves alltid verst for arrangørene, og samtlige samtaler ble godt navigert rundt dette.
HL Phoenix med serien Arkin var neste post for min del. Min eneste innvending mot Raptusprogrammet er at de kjører parallelle programposter hvor jeg i enkelte tilfeller kunne ønske å få med meg begge, men jeg innser også at dette er nøyaktig motsatt innvendig jeg hadde mot sist OCX, hvor jeg ønsket at de skulle ha opplegg i flere rom samtidig så man kunne velge – så det er tydelig at det er meg som er problemet her. Programposter med for store overlappende nedslagsfelt hadde etter beste evne blitt lagt fra hverandre, for å unngå interessekonflikt, og festivalen skal ha kudos for dette.
Phoenix mottok i fjor fantasydronningen Siri Pettersens Ravneringene-pris for sine prestasjoner som forfatter og serieskaper, og et av punktene i begrunnelsen var Phoenix’ arbeide med lys, et tematisk såvel som visuelt gjennomgangstema i Arkin-serien.
Kvarteret var begynt å fylles opp av cosplayere, en uttrykksform jeg både synes er fantastisk og – om jeg skal være ærlig, kun klarte å engasjere meg kvartveis i på denne festivalen. Jeg elsker at folk går all in i ting de synes er kult, og det gir mening å slå sammen to fenomener som fra utsiden kan fremstå som svært marginale: tegneserier og kostymelek. Som gammel rollespiller, såvel som larper (levende rollespill) både skjønner jeg og skjønner ikke helt dette kulturuttrykket, som slik jeg forstår det går ut på å ikle seg kostyme fra sin favorittanime – eller konstruerer et kostyme fra bunnen, noe jeg kun kan gå ut fra at i konkurranssesammenheng er to forskjellige kategorier og at folk innad i miljøet har sterke meninger om hva som er kulest eller mest genuint – men cosplayerne på Kvarteret så ut til å være tilfredse med å henge rundt uten å være i karakter, mulig fordi dette er sjangeren, eller mulig fordi to tredeler av folkene som hangt rundt dem ikke var cosplayere. Blandingen av kostymekledde, og det cosplayere sikkert har et ord a la muggles eller normies for, setter for øvrig to streker under svaret på at dette er en kulturfestival, og det er unektelig artig når en steampunk-pestdoktor spankulerer plystrende ut fra unisextoalettet og stiller seg i kø for å bruke håndtørreren.
Innsatsnivået i kostymeringen strakk seg fra det minimale til det totale, med hovedvekt på det siste, men i det jeg skulle ta bilder av kalaset så slo det meg igjen at det kanskje ikke helt sømmet seg for en voksen mann å knipse bilder av folk som enten var helt nedi 12-års alderen, eller lot som de var det. Jeg valgte å fokusere på det jeg var kommet hit for, og sannsynligvis Empirix-leseren også, og vil heller lede den cosplayinteresserte leser mot de mer relevante kanalene, gudene vet hvor de er. Mye er mulig forsvunnet i storyfeedenes forgjengelighet, og per nå har Raptus Instagramkanal kun bilder fra fjoråret, men jeg mistenker at Instagram ikke er der cosplayere henger mest.
En av festivalens kostymekledde trekkplastere var Scotty Wartooth, også kjent som TikTok Jesus, som hadde en presentasjon om innholdsproduksjon, i tillleg til å spille brettspill med festivalens deltakere.
Her på Instagram, hvor han i bioen sin forteller om hvor mange følgere han har på TikTok, som visstnok er en greie.
De tre faksjonene, studenter, cosplayere og serietegnere, virket som de kun hadde delvis interaksjon. Mellom programmene plukket opp en utgave av min gamle studentblekke Studvest, som, hold deg fast, kunne fortelle at det var vanskelig å være student, at folk som tok betalt for hybler var drittsekker og at man måtte huske å bruke kondom. Avisen ble presentert ved siden av en bolle med kondomer, henholdsvis av merkene svart, slim(?) og jordbærsmak. Jordbærvarianten var særdeles populær, fordi da det slo meg å ta bilder av dem senere på kvelden var beholdningen desimert.
Charlie Christensen var siste post, i hvert fall for min del, og fredagsprogrammet bød på hans arbeide utenom Arne And – deriblant vikingserien Røde Orm, basert på Frans G. Bengtssons bøker fra 40-tallet, en tegneserie som for min del så Möbius-inspirert ut. Ved siden av dette snakket serieskaperen om arbeidet sitt i Joachim Trier-filmen Verdens Verste Menneske, hvor Anders Danielsen Lie’s karakter spiller tegneren av serien Gaupe, hvor bestillingen i praksis hadde vært «Arne And, bare uten en and».
Christensens inngående arbeide med bakgrunner var gjennomgangstema, både i vikingserien – hvor han hadde lent seg på Asterix av mangel på annet relevant visuelt kildemateriale – og i sine urbane betraktninger fra Stockholm, såvel som en serie om daværende Sovjetunionen som tok 7 år å gjennomføre.
«Å starte noe er lett. Å fullføre noe er vanskelig – det krever heltemot», konkluderte Christensen, noe som resonnerte med store deler av salen.
Raptus, dag 2: Lørdag
Etter å ha sovnet kl. 22.15 som en idiot, var jeg tidlig oppe og klar for seriefestivalens andre dag. Det var tydeligvis ingen andre, så jeg kan bare gå ut fra at de hadde en langt kulere kveld enn meg. Et lite knippe studenter var for øvrig på plass tidlig, eller hadde rett og slett ikke lagt seg enda. Jeg bestemte meg for å ikke tyvlytte på den private samtalen deres, men feilet spektakulært i dette, også fordi den ble ganske greit kringkastet ut i lokalene. Diskusjonen gikk ut på hvorvidt de skulle skulle gå opp til eksamen, eller sykemelde seg – dette da allerede to måneder før den aktuelle eksamen. Kom ikke her og si at studenter ikke er godt forberedt. Denne samtalen ble kuppet av en enda mer enerverende samtale om seksualitet og kjønnsrollemønster i Harry Potter-filmene, med en student som selv erklærte flere ganger at vedkommende selv var aseksuell, uten at noen hadde spurt. Dette gjaldt tydeligvis ikke alle studentene, noe kondombollen var ettertrykkelig bevis på. Jeg følte meg som en antropolog, ikke en del av men delvis ubemerket av den lokale kulturen jeg observerte.
Arne And var første programpunkt. Seriefiguren startet som antihelt og en satirisk karakter, noe jeg selv innrømmelig kun delvis plukket opp i mine første ungdommelige møter med serien, men som ble gradvis tydeligere etter hvert. Charlie hadde ikke tall på hvor mange ganger fans hadde kommet opp til ham og sagt at den populære anden var deres forbilde, hvorpå han fortalte hvor synd han synes på dem i så fall: Arne And var aldri ment å være noe forbilde, eller et talsrør for forfatterens egne holdninger .
Etter flere års produksjon hadde tegneren følt at serien og han selv gikk på kreativ tomgang, men etter angrepene 11. September, invasjonen i Irak, og deretter 22. Juli og Charlie Hebdo, hadde inspirasjonen bygget seg kraftig opp igjen, og Arne – nå familiefar – har nok en gang løsningen på samtlige moderne konflikter klar etter et par halvlitere.
Skaperen fortalte også om hvordan han var nødt til å håndtere visse fenomener (les: visse religioner og politiske fraksjoner) med en viss finesse, snarere enn å unngå tematikken: man kan stort sett si det man vil, selv om man må tenke seg om en gang eller to – delvis ut av respekt, men også delvis ut av frykt. En måte han gjorde dette, var å kommentere nettopp denne selvsensuren, med en fullstendig tannløs serie om dagligvarehandel og diskusjonene deromkring, med en medfølgende unnskyldning hvor han lag seg langflat for å ha vært for drøy. Det høres døllt ut når jeg beskriver det, men blir automatisk morsomt i i Christensens øvede penn, og det gjør meg glad at folk fremdeles bruker tegneserier som satirisk uttrykksform. Personlig skulle jeg ønske at enda flere gjorde det, særlig her til lands.
Den norske mangaantologien Rakkan hadde sin svanesang på festivalen, hvor nedleggelsen av den populære Outland-utgivlsen var tema, beskrevet bedre i denne reportasjen.
Selv gikk jeg for Überpress sin presentasjon av antologien Overtrykk i stedet.
Ettersom jeg skjønte at det var en øvre grense for antall bilder jeg kunne ta av samme persons bakhode, benyttet jeg anledningen mens redaktør og forlagssjef Are Edvardsen jobbet med å få teknikken opp og stå, og outsource deler av reportasjearbeidet til aktørene på scenen.
Trond, som gjerne tar seg en chat mens panelet teknisk sett er i gang, er på saken. Fra venstre: Lene Grassdal, Isabell Martinsen, Linn-Catherin Hansen, Trond J. Stavås.
Are Edvardsen, som blant annet er initiativtaker til OXC-fenomenet 24 timers tegneserier, har i en årrekke knyttet til seg en rekke nye talenter og hjulpet til å bygge disse gjennom en rekke utgivelser på serieforlaget Überpress som nærmer seg et par tusen samlede sider og et halvt hundre utgivelser. Temaet for Overtrykk 2023 var «hest», og ble behandlet på forskjellig måte av de forskjellige illustratørene. Stavås hadde stilt seg spørsmålet vi alle lurer på, nemlig «hva om hester red på folk i stedet for omvendt», mens Isabell Martinsen lagde en slags Den Stygge Andungen i enhjørningsform. Utgivelsens forside var laget i blandet medium, akvarell og digitalt, av Linn Catherin-Hansen og Lene Grassdal hadde tematisert tilhørighet og foreldreløshet i sin serie – Überpress har alltid dagens såvel som morgendagens serieskapere på radaren, og det kan du også ha ved å stikke innom sjappa, eller sjekke ut hjemmesiden.
Minneverdige sitat fra seansen:
Isabell Martinsen: (ler) «Jeg visste jo ikke hva jeg gjorde da jeg begynte»
Are Edvardsen: (alvorlig) «Nei det gjorde du ikke!»
Isabell Martinsen: (leken tone) «Det ble jo mye bedre etter at dere ga innspill»
Are Edvardsen: (seriøst) «Ja, det gjorde det»
Jeg kikket gjennom tidligere Raptusreportasjer, og kom over Ola Olsen Lysgård, aka Olalys inngående rapport fra 2019, og kom på hvor mye jeg savnet bergenskunstnerens tilstedeværelse, så jeg sendte en melding og spurte om han var på festivalen. Det var han ikke – han arrangerte en rave i bergensskogene, og lurte på om jeg ville bli med – 16 år gamle megs største drøm, og 43 år gamle megs største mareritt. Jeg svarte «kanskje», og vi visste begge hva det betydde – heldigvis møtte jeg en annen Bergensbasert kunstner.
Jeg husker aldri i hvilken omgangsform jeg har møtt folk sist – om vi i det hele tatt har møttes, eller bare pratet på nett. Dette medfører at jeg har ignorert folk jeg har blitt introdusert for flere ganger, eller at jeg har gitt en gledelig gjensynsklem til personer jeg følger på nett uten at de følger meg tilbake. Jeg kan bare gå ut fra at andre har det på samme måte. Min favoritteknikk for å hanskes med dette er å umiddelbart si «takk for sist!» med en gang jeg får øyekontakt med noen, og gjøre det til deres problem å å finne ut når det var.
Da Kim Diaz Holm dukket opp utenfor festivalområdet, gjorde jeg nettopp dette, noe som sendte kunsteren rett inn i en nedadgående spiral da han ikke husket når presis det måtte ha vært, og det var åpenbart at vi ikke kom oss videre før vi kom til bunns i dette. Etter litt tankegymnastikk konkluderte vi med at det måtte ha vært OCX 2021 eller internett. Kim mente at jeg hadde forandret meg siden sist – enten hadde jeg fått ny hårfarge, ellers hadde jeg blitt lavere. Det viste seg at det var sistnevnte, nærmere bestemt hadde jeg stått sist gang vi hadde møttes, men denne gangen satt jeg, og etter at vi hadde ryddet opp i dette fant vi begge to roen igjen. Kim bekjente at han hadde gått på en kraftig blodsukkersmell, og nødhandlet en pirog og en Monster Energy-drikk for å bøte på dette. Rådvill satt han nisten foran seg og stirret på den, før jeg ymtet frempå at han ikke bare burde kjøpe men også konsumere det hele, noe han synes var en kjempeidé – og under to minutter etterpå var Kim tilbake i de levendes verden.
Bergensgutten Kim, som har funnet på sin egen dialekt, og hvis opphavshistorie er at hans far påstår å ha funnet ham i en busk i Kristiansand (Kims ord), er et superfenomen på TikTok hvor 1.3 millioner følgere har kastet seg over hans fabelaktige lek med blekkflekker. Jeg er livredd for å installere TikTok, ettersom jeg kjenner meg selv og min algoritmiske avhengighet, så for å delvis feilsitere et meme som dere kidsa liker: jeg konsumerer TikTok-innhold på Instagram to uker i etterkant, som en voksen. Det synes jeg du skal gjøre også:
Kim hadde anskaffet seg Charlie Christensens nyeste tegneserie, og fortalte om et intervju Kim selv hadde gjort med svensken der Holm hadde trukket paralleller mellom Christensens produksjon og verkene til Goya og Diego Velazquez – før han forklarte i fantastisk detalj om komposisjonen til et av sistnevntes kongeportretter. Da vi sjekket ut portrettet på internett, var det både ganske annerledes og langt mindre interessant enn i Kims fortolkning, og selv om Velazquez var en over middels kompetent kunstner, foretrakk jeg klart Den Unge Herr Holms versjon. Kim er Norges Alan Moore, om Alan Moore kunne tegne og behersket sosiale medier. En nasjonalskatt vi bør ta vare på, om det så bare betyr at vi mater ham med en Monster Energy Drink i ny og ne.
Turen gikk videre til Regine Toften Holsts panel om piratserien Rino hvor hun i likhet med Udugelege Heltar-panelet bød på en titt bak kulissene i serieskapernes håndverk. Hun viste blant annet hvordan hun hadde laget en bein/skjelett-brush for å konstruere en beinkirkegård, i serieskaperverktøyet Clip Studio Paint som ser ut til å ha blitt en bransjestandard blant norske serieskapere all den tid Photoshop har blitt progressivt jævligere parallelt med at det har blitt progressivt dyrere de siste 20 årene. Hun viste også tegninger fra seriens utvikling, fra den spede begynnelsen som skisse fra en busstur i ungdomstiden, gjennom flerfoldige revisjoner frem til sin ultimate 2023-form. På spørsmål om hvor lenge hun hadde tegnet, siterte hun serieskaper John Jamtli (som for anledningen var på en klokkemesse i Oslo for å snakke om Radium-samlingen, som er gjennomgående i hans seriografi.)
«Alle barn tegner, men noen slutter aldri å tegne» – David Skaufjord siterer Regine Toften Holst som siterer John Jamtli, fritt etter hukommelsen ettersom jeg ikke hadde med meg notatblokk.
Lars E. Helgemo, og Lars Henrik Eriksen – kjent for Oppfinneren, som nå er ute i bok #2 og også har fått utenlandsk distribusjon, snakket om verdensbygging, både visuelt og konseptuelt – og jeg kan ikke annet enn å si at om Raptus fortsetter å programmere på denne måten, er festivalen et must for serieskapere som ønsker å lære om faget fra etablerte bransjefolk. Her ble bygging av byer, miljøer, språk og skrift diskutert, og panelet ble avsluttet akkurat idét Rage-coverbandet begynte å øve i underetasjen igjen.
Den italienske disneytegneren Fabio Celoni hadde et live tegnepanel som han delvis kommenterte på hybrid engelsk/italiensk, hvor han blant annet illustrerte min italienske seriefavoritt PK, bedre kjent som Papernik eller Fantonald, som hadde et oppsving på sent 90-tal, hvor 90 prosent av mine personlige preferanser tydeligvis har sitt opphav, men om man ikke har fått med seg fenomenet så anbefales det en tur innom din lokale Outland.
For Disney-interesserte var det stort å se en mesterillustratør i arbeid. Noe mindre innholdsrikt var hans verbale supplement, her i utdrag:
Intervjuer: «Do you have a favourite pen or pencil you use?»
Fabio: «Yes, of course!»
Spørsmål fra salen: «Any tips to become a good illustrator?»
Fabio: «No! No!» (tenkepause) – «Just draw! All the time. Draw, draw! My God.»
Dagens beste kreatørtips kom for øvrig fra Charlie Christensen, og var en repetisjon av hans anbefaling på fredagen: Hver gang han skriver en Arne And-historie, setter han seg på en irsk pub og bestiller to Guinness, og to whiskey. Hver Guinness tar etter Christensens beregninger ca 45 minutter å konsumere, og medfører en nær meditativ tilstand – og whiskyen «gir deg vinger» og eliminerer kreative sperrer. Den flytende føden gjør at Christensen raskt kommer seg inn i sin egen kreative boble, hvor verden utenfor blir stengt ute. Når alt er konsumert, har han kommet opp med manus (som for øvrig alltid starter med et konkret tema, før han finner Arnes innfallsvinkel i det hele). Man må i følge Christensen ha kommet opp med manus i løpet av denne tiden, for all konsumering etter dette, gjør at det hele bare blir søl.
«Jeg vet ikke om jeg kan anbefale dette», sa Frode Haaland første gangen dette ble nevnt på fredagen.
«Det kan jeg absolutt anbefale!» svarte Charlie, som argumenterte for at det er en grunn til at Irland har den høyeste konsentrasjonen av poeter i verden (han nevnte ingenting om alkoholikere).
Jeg gikk så klart ut og testet metoden, og sovnet heldigvis i god tid før skogsrave etter å ha skrevet brorparten av denne reportasjen, noe som for øvrig forklarer en hel del.
Da jeg våknet, 7.30 på morgenen, spurte jeg Ola om hvordan raven hadde gått – han sendte meg en video av arrangementet som fremdeles holdt på. Jeg var tilsvarende lettet og skuffet over at eventyrlysten min så ut til å ha forsvunnet helt.
Jeg stakk etter hvert opp på Kvarteret, hvor de var i ferd med å fylle kondombollen, og de kikket rart på meg da jeg for tredje gang var på vei for å avfotgrafere den så dere må ta mitt ord for at det nå var totalt tomt for jordbær. Ting kan tyde på at store deler av seriekollegiet var våkne betraktelig lengre enn meg dagen i forveien, mulig på rave i skogen, da de i stor grad var fraværende rundt oppstarten. Jeg var på vei hjem til jakta, så jeg måtte dra tidlig på søndagen og misset derfor store deler av søndagsprogrammet, og bestemte meg for å outsource siste biten. Det gikk sånn passe.
Jeg håper vi ses neste år, men for min del handler det i stor grad om hvem som havner på programmet, og i år var det klaff for meg. Nyetablerte i serieverdenen bør absolutt rulle innom, her er det mye å lære. Personlig kunne jeg ønske meg trekkplaster som samlet byens etablerte veteraner i større grad. Jeg håper også at studenter aldri forandrer seg, og det tror jeg heller ikke de kommer til å gjøre, så inspirert av dem så velger jeg å kjøre på med samme strategi.
Det er i skrivende stund usikkert hvordan Øystein Runde gjorde det i bæsjekortfilmfestivalen i Japan.
Bio: David skaufjord er en mann av få, men velvalgte ord.
