1
Ti kniver i hjertet
av Nora Dåsnes og
Hva skjedde egentlig med deg?
av Jenny Jordahl
Hvordan var 2020 for deg? Hvordan kan vi i det hele tatt oppsummere et år som dette? Ingen av disse to utgivelsene prøver på det, men likevel føles det veldig riktig at det er akkurat disse to deler førsteplassen som årets beste norske tegneserier akkurat i år.
Hva skjedde egentlig med deg gjør vondt å lese. Janne går i sjette klasse og skiller seg ut fra både familien og de andre i klassen. De andre er slanke, hun er stor. Foreldrene prøver å hjelpe ved å gi henne hundre kroner for hver kilo hun klarer å gå ned. Det skal vise seg å ikke være en god løsning.
Jenny Jordahls bok er enkelt og vakkert tegnet, med store ruter, god bruk av farger og rene linjer. Hun skildrer svært godt det plutselige søkket du kan kjenne i magen når noen roper noe fælt til deg, eller når du plutselig blir avslørt. Jordahl bruker enkle virkemidler for å vise hvordan spiseforstyrrelsen starter som en del av Janne, men så beveger seg ut av henne og blir til noe stort og stygt – en skygge som følger henne. Når det kanskje ordner seg litt for enkelt mot slutten av boken, er det likevel som om en bør letter fra leserens skuldre også.
Ti kniver i hjertet gjør derimot GODT å lese. Nora Dåsnes forteller om tolv år gamle Tuva som begynner i syvende klasse. Hun står akkurat på terskelen mellom barn og ungdom –noen av vennene vil leke med pinner og trehytter i skogen, mens andre bare vil snakke om kjærester. Tuva vet ikke helt hva hun vil, og ting blir ikke lettere når hun forelsker seg … i Mariam.
Historien blir fortalt gjennom illustrerte dagboksider, mobiloppdateringer og tradisjonelle tegneserieruter. Det er umulig å ikke la seg rive med av de ulike dramaene som utspiller seg, og Dåsnes har en visuell stil som gjør at leseren faller like hodestups for boken som Tuva gjør for Mariam.
Les På tegnebordet-intervju med Nora Dåsnes.
Både Hva skjedde egentlig med deg? og Ti kniver i hjertet er historier som er fortalt før. Det som forener dem er at de er fortalt med slik selvsikkerhet, hjerte og stil. Og det av to unge serieskapere som begge debuterer i langformat med disse tegneserieromanene.
3
Jobb
av Anders Kvammen
Tenk på alle de kjipe jobbene du noensinne har hatt. Anders Kvammen har hatt flere av dem, og de har vært verre enn dine. Jobb er en 308 sider tung murstein hvor arbeidslivet er sett fra noen av de nederste trinnene: IT-support, reklamebud, bak butikkdisken, på lageret, altmuligmann på kirkegården.
Kvammen skildrer nær hver eneste jobb han har hatt i en deprimerende kjede som aldri fører ham oppover på karrierestigen. Samtidig må han hanskes med vanskelige kollektiv, utdanninger som ikke fører noen vei, og kjærlighetsforhold som har like liten fremtid som jobbene hans.
- Les På tegnebordet-intervjuet med Anders Kvammen
- Les Anders Kvammens korona-tegneserie – ekslusivt på Empirix
Stilen til Kvammen er mørk og gjennomført i sort-hvitt. Han fyller nærmest hver eneste flate i rutene med streker, skygger og skraveringer. Resultatet er at tegningene på samme tid er halvrealistiske, flate og personlige.
I tillegg til å være en kunstnerisk kraftanstrengelse viser Jobb hvor lett det er å bevege seg sidelengs i arbeidslivet, fra drittjobb til drittjobb uten at det noen gang blir klart hva som kan hjelpe deg å bryte ut av mønsteret. For Kvammen blir kunsten redningen. Ikke alle er så heldige.
4
Gulosten: Gentlemansforbryteren
av Kristian Krohg-Sørensen
På starten av 1920-tallet var det spritforbud i Norge. På samme måte som i USA var det ingen som sluttet å drikke av den grunn, og smarte smuglere kunne raskt tjene seg en formue.
Kristian Krohg-Sørensen debuterte i 2015 med første bind i historien om Johannes «Gulosten» Andersen, beskrevet i boken som «Bastøygutt, sjømann, murerlærling, spritsmugler, kjeltring, gentlemansforbryter, fengselsfugl, motstandsmann, marinegast, drapsmann og møbelsnekker.» Første bind var en sterk debut, men i andre bind flyter alt bedre, fra historiefortelling og miljøskildringene til de karikerte figurene i de kontrastfylte sorthvitt-tegningene.
Gentlemansforbryteren tar leseren med fra Oslo til Hamburg, og lar oss møte svindlere, kriminelle og smuglere fra alle sosiale lag. Tegneseriene om Gulosten er delvis historietime og delvis røverhistorie, og får et ekstra emosjonelt trøkk av at de er basert på livene til virkelige mennesker.
5
Pandemiske tanker
av Karstein Volle
Våren 2020 er den merkeligste jeg har opplevd i mitt liv. Det var en tåkete følelse å sitte på kjøkkenet hver morgen og høre radioen snakke om smitte- og dødstall og anbefalinger om å holde seg innendørs. På nærbutikken min stakk folk av handlevogner som andre hadde fylt, og løp til kassen for å betale for varene. Jeg møtte ingen bortsett fra dem jeg så på dataskjermen.
Jeg trengte noen som kunne fortelle meg historier om det som skjedde i sanntid. Ved frokostbordet startet jeg hver dag Karstein Volles Pandemiske tanker på Facebook. Volle improviserte frem nye episoder fra dag til dag, små kapitler på rundt ti ruter om pandemien, om livet, om å være kunstner. Jeg ble hektet av sammentreffene mellom Volle og meg, selv om jeg ellers tror vi er veldig ulike: Volle forteller om farens død; min far gikk bort like etter nedstengningen. Volle prøver periodisk faste; jeg gjorde det samme den våren. Likhetene var allmenne og egentlig meningsløse, men Volles historier forankret forvirringen jeg følte.
Pandemiske tanker ble publisert på engelsk på Volles Facebook-side. Selv om den norske oversettelsen ikke alltid er like god, føles det som å sitte med et viktig, lite tidsdokument i hendene. De 38 episodene er tegnet i en skisseaktig stil, men mange av dem er imponerende fullendte. Volles pandemiske tanker handler mye om hans egen mentale helse, og om foreldre og venner som har gått ut av tiden. Blant tilbakeblikk, små glimt av barna og hint om en røff skilsmisse, tegner han opp et mentalt tankekart over 2020.
Måtte 2021 bli bedre både for Volle og for resten av oss.