10. Manga til folket!
Manga i 2024 betyr noe helt annet enn «tegneserier fra Japan». Men hvorfor er det så populært? Vår nye blogger Lisa-Marie Pettersen Leira hadde noen teorier, og den første spalten i det som skulle bli Mangabloggen var en av de mest populære blant våre lesere i året som gikk.
9. Alt kan repeteres, og ingen ting blir bedre
«Christopher Nielsen er ikke helt som andre tegneserieskapere. Han er en visjonær forfatter-ulv i rølpete undergrunnstegner-fåreklær. Hans kunstneriske prosjekt synes ikke å være å fange en tidsånd, men å fange et mangfold av åndsliv, -ismer, ideologier, verdenssyn og levesett samtidig som han får leseren til å le og riste på hodet. Mellom disse to permene finner jeg optimister som får meg til å riste på hodet, misantroper som får meg til å gapskratte, militante feminister som skremmer livet av meg, og en plump vitseside om Uri Geller (ja, han israeleren som bøyde skjeer på 1970-tallet), også denne i parodisk ukeblad-stil», skriver Frode Andersen i anmeldelsen av andre bind av Mens vi venter på dommedag.
8. Arne And i Oslo
Da svenske Charlie Christensen gjestet Oslo Comics Expo, kunne vi ikke la være å be ham om et tegnet reisebrev. Resultatet kan sies å være helt i Arnes ånd. Les det her!
7. Vikinger i vinden
Mange ble sjokkerte da Nils Axle Kanten lanserte planene om en ti bind sterk serie om vikingkongen Harald Hardråde, men vikinger var i alle fall et gjennomgangstema for 2024.
«Dette er definitivt en serie som fokuserer på menneskene og ansiktsuttrykkene deres, ikke store tablåer. Bakgrunnene er ofte helt ensfarga. Noen ganger syns jeg heller ikke anatomien er den beste; i en rute ser det ut som om Haralds mor svever over snøen. Rutene er konvensjonelt lagt opp, her er det ingenting som minner om mangaens ruter-inni-ruter eller skråstilte vinkler. «Tradisjonelt» er et stikkord som slår meg omgående. Litt kjedelig og gammaldags kan det også virke, men serien er heldig som bygger på et manus med så sterke og velbearbeidede karakterer», skriver Erle Marie Sørheim om første bind.
6. Imponerende samfunnskritisk retroserie
«Krüger og Krogh-albumene, med sine detaljerte og historisk korrekte bybilder fra gamle Oslo, har vært en liten godteripose for oss som ser Olsenbanden-filmene kun for hovedstadskoloritten. Når Agdestein, Skandfer og Kabíček nå flytter historien til forblåste Andøya, forsvinner naturligvis dette visuelle aspektet. Jeg ble derfor veldig positivt overrasket over hvor engasjert jeg likevel blir av tegningene. Det er mye snacks i detaljer fra 60-tallet på landet også: Steiner i bilene for at de ikke skal tippe over av vinden, gamle strikkegensere og militæruniformer – det er mye å lære bare fra tegningene. I første bind er det også fascinerende å bli med til avlytningsstasjonen på Stave som var forkledd som en bondegård», skriver Erle Marie Sørheim i sin anmeldelse av andre bind av Krüger og Krogh: Nord og ned. Anmeldelsen av bind én fra 2022 finner du her.
5. Rot på kontoret
André Franquins urokråke Viggo dukket opp i ny versjon, noe som førte til rykninger både hos Herr Parker i serien og hos Empirix-redaktør Walter Wehus, som ikke lot seg overbevise. Men likevel, alt var ikke galt:
«På ett nivå fungerer det. Delafs tegninger er en nær perfekt kopi av Franquins, og i en blindtest tviler jeg på at de fleste ville kunne skille dem fra hverandre. Også figurene og situasjonene er de samme. Her er tegneren Mons, sekretæren Sonja, Frøken Janne, Julius-hos-Smiths-over-gata og Herr Parker med kontraktene. Det er biltrøbbel, underlige kjemiske blandinger og bowlingkuler – gjerne i kombinasjon», skriver han i anmeldelsen.
4. Jenny Jordahl tegner fra FiQ i Brasil
Det eneste som er gøyere enn å dra på tegneseriefestival, er å kunne bli hjemme og heller lese et reisebrev fra festivalen i tegneserieform. Et av årets fineste sådan var Jenny Jordahls syv(!) sider lange Brasil-eventyr, som du kan lese her!
3. Back in blekk
For mange av oss skjedde det knapt noe viktigere på tegneseriefronten enn at Mads Eriksen gjorde comeback med stripeserien M.
«Eriksen utnytter det som kanskje er tegneseriemediets største styrke, nemlig at hva som helst kan skje uten at det direkte bryter med realismen. Det er jo tegninger! Fantasifigurer! Selvsagt kan en helt vanlig trønder ha et gigantisk monster fra en verdenskjent horror-franchise som kjæledyr. Selvsagt kan samme mann bygge seg en fullt fungerende høyrearm av LEGO. Og selvsagt har samme mann et helt vanlig liv, med en hund som må luftes, venner som trenger hjelp til å flytte og tilfeldige samtaler på busstoppet», skriver Frode Andersen i sin anmeldelse.
2. Solgt, lurt og ødelagt
«Du trodde kanskje at du har fått med deg det viktigste og verste med andre verdenskrig. Det gjorde jeg også, helt til jeg leste Ugress.» Slik starter Linn Isabel Eielsen sin lesning av Keum Suk Gendry-Kim sin intense biografiske skildring av krigen i Sør-Korea.
«Livet til Okseon Yi ble ødelagt av menn, kvinner og krig. Hver eneste sjanse hun fikk til å forbedre situasjonen ble tatt fra henne. Hun lette etter kjærlighet og forsoning, men fikk det ikke. Det er ubehagelig å bli konfrontert med at ting ikke alltid ordner seg, men Okseon Yi skylder ikke meg som leser å være lykkelig», skriver hun i anmeldelsen.
1. Kom deg ut i arbeidslivet, Børge Lund!
Vi som sitter og leser tegneserier hele dagen, hva vet vel vi om arbeidslivet? Og hva vet vel vi om Lunch treffer spikeren på hodet eller ikke? Så vi ba Elin Ørjasæter, dosent i HR og arbeidsliv og generell rikskjendis, om å vurdere stripeserien.
«Børge Lund har sugd lenge på sin egen CV-karamell nå. Han tilhører en generasjon som dels styrer arbeidslivet, dels blir utdatert i sin egen selvtilfredshet, slik alle generasjoner blir ved en viss alder», skriver hun i anmeldelsen.
