Et nytt år er straks over, og med smått og stort har vi som vanlig publisert rundt hundre artikler på Empirix. Med et lite nikk til «den niende kunstart», her er de ni artiklene som ble mest lest av dere i løpet av 2025.
Og for ikke å gå glipp av noe i 2026 – pass på å melde deg på nyhetsbrevet vårt!
9. Et mesterverk
Drabant oppsummerer 1990-tallets ungdomskultur med sjokkerende presisjon, skrev Tor Stensola om trilogien til Øyvind Holen og Mikael Noguchi.
«Mikael Noguchi er en kunstner av rang. I Drabant har han funnet et formuttrykk som så inderlig godt passer historien. En viss graffitistil gjennomsyrer det hele som gir spesielt karakterene en sterk identitet og personlighet. Det er en ‘grittiness’ over utrykket i tegningene, uten at det kjennes som at det er en påtenkt kommentar. Tegningene i Drabant er utrolig flotte, og de blir levert til leseren på en engasjerende måte gjennom dynamisk bruk av paneler og løsere formater. De forblir også spennende gjennom hele boken, blant annet gjennom den varierte, men sammenhengende bruken av stilelementer som silhuetter, vinkler, lysspill og bevegelse.
Fargene fanger overbevisende det virkelighetsnære og urbane, samtidig som det er en nostalgisk atmosfære rundt det hele. Jeg opplever at fargepaletten øker i intensitet sammen med den emosjonelle tonen gjennom serien. Det er en sprekhet i fargene selv i de mest nedtonede scenene.
Karakterenes følelser, reaksjoner og personligheter regelrett hopper av sidene. Én ting som er helt essensielt for at Drabant skal oppleves autentisk, spesielt for lesere med erfaring fra lignende miljøer, er at graffitien er riktig skildret. Noguchi imponerer sterkt her. All graffitien er gjennomgående bra levert. Fra tags til pieces er stilen både tidsriktig og av særs høy kvalitet. Denne respekten for graffitiutrykket er en av de viktigste grunnene til at Drabant virkelig treffer meg. Det oser av kvalitet, gjennomtenkte valg og en dyp autentisitet.»
8. Redusert til pøbelstreker
John Jamtlis tegneseriebiografi om rapgruppen Tungtvann er 69 prosent nostalgi. Bygdedyret stjeler resten av showet, skrev Egon Låstad om Pøbel.
«Nordengs erfaring fra barne- og ungdomsårene kunne med fordel vært brukt til mer enn mimring og selvskryt – selv når målgruppen er barn og unge. Ungdomstegneserien Blokk til blokk (Cappelen Damm, 2022) av rapperne Fela, Don Martin, Jonathan Castro og serietegner Andreas Iversen viser at dette er mulig. Boken er langt enklere å følge og har likevel mer å by på av sosial kontekst og historie knyttet til miljøet rundt hiphop, graffiti og rap i Norge. Serien har også et avskrekkende budskap som viser de negative konsekvensen av veivalg knyttet til rusmidler og kriminalitet.
Pøbel fremstår i kontrast som rusforherligende. Ikke bare på grunn av bruken av rusmidler, men også når salg av narkotika presenteres som en kul og enkel måte å tjene penger på. Fyllesyke er blant de få konsekvensene man ser av rusbruken i Pøbel, og knapt nok det; trikset er nemlig å reparere med «tjall» slik vi ser Håvard Jenssen gjøre når han tar kallenavnet Jan Steigen på vei hjem fra Roskilde.»
7. En rikmannshobby med mening
Ville serien Fritt ha blitt gitt ut på stort forlag hvis ikke opphavsmannen var Norges sjette rikeste mann? Svaret er et rungende «kanskje», skrev Roy Søbstad i anmeldelsen av stripeserien.
«Det første som slår en, er at Andresen har førsteklasses samarbeidspartnere. Den ikke veldig profilerte, men svært drevne tegneren Bjørnar K. Meisler har en løs og levende strek i beste fransk–belgiske tradisjon – tenk noe midt mellom Albert Uderzo og André Franquin – med et aldri så lite islett av helnorske Kjell Aukrust. De allerede lekre tegningene får ytterligere et løft av Trine Lise Normanns smakfulle fargelegging.
Det bærende elementet i Fritt er likevel ikke estetikken. Serien oppleves først og fremst som et medium for Johan H. Andresen til å drodle rundt politikk, samfunnsutvikling og dagsaktuelle temaer på uhøytidelig, uforpliktende vis.»
6. – Å være med i antologier har hjulpet meg mye
Vivian «Laweyd» Nguyen ga ut tegneserien The Fool, The Absolute Mad Woman med støtte fra backere på Kickstarter. Hun var også den første tegneserieskaperen som ble intervjuet av Hege Haugan i den nye spalten «Selvpublisert».
«Føler du at du har innpass i det norske tegneseriemiljøet, siden du skriver på engelsk?
– Alle er veldig hyggelige!
Hun stopper opp og tenker seg litt om.
– Jeg føler meg også litt utenfor. Når man ser det norske tegneseriemiljøet som helhet, så drar jeg ofte til utlandet mest på grunn av at det er større mangfold der.
Det er jo definitivt noe det norske tegneseriemiljøet kan jobbe med. Det er blenda-hvitt.
– Ja, og selv om alle er veldig hyggelige og aksepterende og vil hjelpe meg, så merker jeg det jo. Miljøet er veldig lite.»
5. Hva koster et gratis bilde?
2025 var året der kunstig intelligens for alvor ble en utfordring og en bekymring for kunstnere (noe som også ble godt debattert under den første Empirix-samtalen i oktober). Linn Isabel Eielsen skrev om hva KI-genererte bilder betyr for arbeidere, naturen og samfunnet.
«Generativ KI kan redde liv med nye medisiner og oppsummere store tekstmengder som kan effektivisere lesing av dokumenter. Det burde ikke brukes til å generere bilder for skoleavslutninger eller dugnader. Vi skaper ikke verdi i samfunnet gjennom tyveri, misbruk og naturødeleggelse. Vi skaper verdi ved å bruke hverandre og slippe hverandre til.
Bruk den ekstra halvtimen det tar å gi oppgaven til et barn som elsker å tegne, eller en ungdom som liker å leke i Canva. Hvis du har en liten slant, be en ung kunstner om å lage noe for en symbolsk sum.»
4. Fem ting du må vite om juleheftene i 2025
Fra Donald til stripeseriene, fra klassikerne til overraskelsene – I starten av desember ga Empirix deg fem ting å ha i mente før du bestemmer deg for hvilke hefter som skal følge deg inn i julen.
«Tradisjonalister lever under harde kår i våre dager. Heldigvis er noe ved det samme, og du kan fortsatt plukke opp både Blondie, Hårek og Fiinbeck og Fia om julen ikke blir det samme uten amerikanske søndagssider fra midten av forrige århundre (Ok, Dik Brownes vikingserie er fra slutten av 1970-tallet, men dette var jo også seriens glansdager).» Men hva var årets soleklare anbefaling? Les videre, så får du se …
3. – Jeg får depresjção av å ha det kjempegøy
Asterix har blitt en del av den norske julehefte-tradisjonen, men så mange nordmenn har et tett forhold til serien at et nytt album fortsatt er en begivenhet, skriver Walter Wehus.
«Den franske tegneserien Asterix er kjent for å traktere nasjonale stereotyper som en virtous, enten det dreier seg om sindige briter, stolte spanjoler, nitidige sveitsere eller oppfarende korsikanere. (Det er en liten sorg at serien ikke tok nordmenn helt på kornet i Asterix og vikingene fra 1970.)
Nå har tiden kommet for at gallerne besøker Portugal – eller Lusitania som det het i år 50 før kristus. Da er det den sorgmuntre portugisiske saudade som er albumets nasjonale krydder. Passende nok blir den stadig tilbakevendende melankolien brukt til voksende komisk effekt gjennom historien, enten den smitter over på kuede romerske soldater («Med ett får jeg en ubendig lyst til å gå tur med en blind hund i øsregnet»), eller blir destillert av Obelix («Jeg får depresjção av å ha det kjempegøy»).
2. Den svenske klare linjen
Innen tegneserier er «den klare linjen» ofte en referanse til Tintin-tegneren Hergé og streken hans. Fredrik Strömberg finner denne tradisjonen også i Sverige.
«Til tross for flere fellestrekk er det en del ting som skiller de skandinaviske landene rent seriemessig. Fra et svensk ståsted er det for eksempel slående hvor mye mer levende det norske markedet for stripeserier virker å være. Ikke det at vi ikke har svenske stripeserier, men Strand Comics virker å ha lykkes bedre med å holde denne, på dette stadiet noe tilårskomne, publiseringsplattformen for serier mer levende og aktiv i Norge.
En annen tydelig forskjell – igjen sett fra Sverige – er at danskene lenge har vært bedre på klassiske albumserier. Ikke bare når det gjelder å gi ut flere oversettelser, men også å skape hjemlige versjoner. Visst har vi hatt svensker som har gitt seg til å skape serier i den fransk/belgiske albumtradisjonen, men de har vært forholdsvis få – ikke minst sammenlignet med den mengden av dansker som Sussie Bech, Freddy Milton, Ingo Milton, Frank Madsen, Peter Madsen, Niels Roland, Karoline Stjernfeldt – som ofte har laget albumserier gjennom store deler av sine respektive karrierer.
Det finnes imidlertid unntak fra denne regelen i Sverige. Det var noe jeg ble minnet om nylig, da jeg ble bedt om å gjennomføre en panelsamtale på Ystad seriefestival med de to svenske serieskaperne Christina Jonsson og Jakob Nilsson. Begge arbeider med albumformen, og de tegner også begge i det som kan ses som varianter av den klassiske klare linjen-stilen. Dette er en stil som ble popularisert av belgieren Hergé i hans klassiske serie om Tintin, og som siden har dannet skole særlig innenfor den franskspråklige seriebransjen.»
1. Hvem er redd for en fattig Batman?
Aksel Kielland leser Scott Snyder og Nick Dragottas nye versjon av Batman, hvor vi møter en Bruce Wayne som verken er milliardær, foreldreløs eller middelaldrende.
«Som gruppe betraktet utgjør superhelter en konservativ kraft i den forstand at de opprettholder lov og orden på etablissementets premisser. Når de “redder verden” handler det stort sett om å opprettholde det bestående ved å avverge katastrofer, og ikke om for eksempel å sette en stopper for hungersnød eller skape mer rettferdige samfunn. Dette er en kritikk som gjennom årenes løp både har blitt rettet mot superheltsjangeren utenfra og blitt tematisert i tegneseriene. Og i kraft av å være en søkkrik arving som bruker fritiden sin på å banke opp fattige og mentalt syke forbrytere i ført maske og kappe, er det ingen superhelt som inkarnerer denne problemstillingen i større grad enn Batman.»
