Anmeldelse
De russiske notatbøkene – På sporet av Anna Politkovskaja
Igort
Oversatt av Astrid Nordang
Pax forlag, 2023
Da jeg begynte på russlandstudier i 2006, slo det meg at både de akademiske tekstene vi leste og forelesningene vi lyttet til, sa lite om hva Russland var for øyeblikket.
Sovjettiden var historie, den var ferdig analysert. En tidsperiode som kunne legges foran oss studenter som et lik på et obduksjonsbord i auditoriet, der foreleseren kunne fortelle nøkternt om hva som var hva. Men når vi spurte hva Russland hadde blitt, eller hva det var på vei til å bli, var det ingen som kunne svare klart.
De gamle kremlologenes artikler forsøkte å finne et navn på hva slags politisk system president Vladimir Putin hadde bygd opp etter sju år ved makten: Kunne man kalle det styrt pluralisme? Hybrid-demokrati? Var det et suverent demokrati, slik Putins daværende strategiske rådgiver Vjatjeslav Surkov foretrakk å kalle det? Eller kunne man bruke teleskopordet demokratur, et system som utenfra kan se demokratisk ut, men der demokratiske rettigheter som ytrings- og pressefrihet mangler, der loven håndheves vilkårlig og der valgprosessene er styrt?
Demokratur i praksis
Første kapittel i italienske Igor «Igort» Tuveris De russiske notatbøkene har fått nettopp dette navnet: Demokratur. Bokas første illustrasjon viser en Makarov IZH med lyddemper; pistolen som ble brukt til å skyte og drepe journalisten Anna Politkovskaja. Mordet skjedde den 7. oktober 2006, i oppgangen til Politkovskajas leilighet i Moskva.
For mange i og utenfor Russland skulle dette bli det første åpenbare tegnet på at den demokratiske utviklingen som seigt, møysommelig og med mange tilbakefall hadde funnet sted etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, var i revers. At president Putin hadde fått Russlands økonomi på fote, tatt kontroll over utbryterrepublikken Tsjetsjenia og skapt stabilitet, var blitt en vedtatt sannhet som også mange utenlandske observatører anerkjente. Men i hvor stor grad måtte demokratiet lide for denne stabiliteten? Mordet på Anna Politkovskaja var et brutalt svar på dette spørsmålet.
I de kommende årene ble realitetene hamret inn som spiker i en kiste: Angrepet på Georgia i 2008. Putins «gjenvalg» i 2012 med påfølgende undertrykking av protester. Loven om «utenlandske agenter» i 2102. Annekteringen av Krym og angrepet på Ukraina i 2014. Mordet på opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov i 2015.
Russlands stadig mer ambisiøse militæroperasjoner i utlandet, kombinert med hardere undertrykking av opposisjonen og en stadig mer nasjonalistisk retorikk, levnet ikke lenger noen tvil om hva Russland var. Spørsmålet dreide seg i større grad om hvor ille det kunne bli.
Basert på gravejournalistikk
Nå, etter Russlands fullskala angrep på Ukraina, er det nesten utrolig at vi kunne feste noen lit til at Putin ville balansere sine stormaktsambisjoner med en viss form for demokrati. Nå er det intervallet mellom Sovjetunionens oppløsning og diktaturets tilbakekomst, som er liket på obduksjonsbordet. Å lese Igorts historier fra oppholdet i Russland rundt 2011 gir en grotesk påminnelse om hva Putins Russland har vært helt siden han kom til makten med den andre tsjetsjenske krigen i 1999: Et regime som er villige til å drepe for å hemmeligholde sine kriminelle krigshandlinger.
Historiene Igort forteller fra Tsjetsjenia er i stor grad basert på Anna Politkovskajas bøker, som også er gitt ut i Norge. Tekstene hennes, som ofte beskriver redselsfulle tortur- og drapshandlinger begått av russiske soldater mot tsjetsjenske sivile, trer fram i all sin gru ved hjelp av Igorts dystre illustrasjoner. Historien bæres av tegneserieskaperens egne betraktninger og av et dybdeintervju med Galina Ackerman, en nær venn av Politkovskaja som gir et perspektiv på hva som drev den fryktløse gravejournalisten til å eksponere grusomhetene Kreml forsøkte å skjule.
Knivskarpt hjerteskjærende
Igorts impresjonistiske teknikk gjør historien til et lappeteppe av personlige skildringer, intervjuer med både ofre og gjerningsmenn, sider med ren tekst avløst av tause, men talende bildekomposisjoner. Både fargebruken, rytmikken i rutene og variasjonen mellom teksttunge og tause sider har en knugende effekt på leseren, en effekt Igort vet å bruke på mesterlig vis.
Politkovskajas tekster om gisselsituasjonene på Dubrovka-teatret i Moskva i 2002 og Skole nr. 1 i Beslan i 2004, eller om den russiske hærens vilkårlige aksjoner mot sivile i Groznyj, får en ekstra dimensjon i tegneserieform. Resultatet er så knivskarpt hjerteskjærende at det nesten er uutholdelig å lese.
Boka er utgitt av Pax forlag som en oppfølger til De ukrainske notatbøkene av samme forfatter, som jeg anmeldte i fjor høst. Der Ukraina-historiene går seg vill i sovjetisk tristesse, er De russiske notatbøkene både bedre fortalt, samtidig som de føles mer aktuelle. Begge bøkene er utgitt på flere språk, ofte i samme bind. I den engelskspråklige dobbeltutgaven er det inkludert en epilog med korte historier fra konflikten i 2014, som ikke er blitt fanget opp i noen av de norske utgavene. Det er synd, all den tid Pax har sett etter et påskudd for å aktualisere to tegneserieutgivelser som burde vært oversatt og utgitt da de ble laget for over ti år siden.
