Superheltserier handler egentlig om vanlige folk, bare at heltenes superkrefter fungerer som et praktisk verktøy gode manusforfattere kan bruke til å abstrahere – ved å overdrive kan man heve blikket en smule og tenke nytt rundt temaer som angår vanlige folk. X-Men handler om fremmedfrykt og rasisme; Spider-Man handler om unge som forsøker å balansere de ulike, ofte motstridende kravene livet stiller til dem; Supermann handler om det å høre til og å gjøre det «rette».

Problemet med mange superheltserier er at hovedpersonene er låst fast i visse mønstre. Forlagene kan rett og slett ikke ta seg for store friheter, for da blir fansen sint. Eller så risikerer man å bryte med den kjente kontinuiteten, og da er det plutselig kreativ utforbakke når man skal forsøke å sy det hele sammen igjen. Konsekvensen er at de største og mest populære superheltseriene har ekstremt begrenset rom for å eksperimentere.

Heldigvis finnes det alternativer.

Noen av verdens beste superhelthistorier blir aldri lest av folk flest. Derfor er Superbloggen sitt ansvar bevisst, og presenterer denne gangen en liste over noen av de beste, ukjente superheltseriene der ute.

Dette er ingen definitiv liste, og mange lesere vil garantert kunne ramse opp flere gode alternativer (bruk kommentarfeltet!) men man må jo begynne et sted. Dette er også serier som du faktisk kan bestille via din lokale seriepusher, eventuelt kjøpe digitalt eller abonnere på via forlagenes digitale plattformer.

Rising Stars
Joe’s Comics, Top Cow

J. Michael Straczynski er nok fremdeles mest kjent for å ha skrevet Babylon 5, men superheltserien hans, Rising Stars, er slettes ikke ueffen den heller. En komet gir alle spedbarn – 113 i alt – i den søvnige småbyen Pederson i Illinois superkrefter av varierende styrke og karakter, men etter hvert som de blir voksne, begynner noen å ta dem av dage. Og for hver superhelt som stryker med, blir de gjenværende stadig sterkere og suprere. Og da får myndighetene selvfølgelig panikk.

Som du skjønner har denne serien mye til felles med Supermann, Heroes, Watchmen og X-Men, men den gjør en spennende vri på menneskets frykt for det ukjente og hvordan fellesskapet knaker i forfatningene når det stilles ansikt til ansikt med supermennesket. Og i motsetning til Supermann-historier er det faktisk ikke gitt at det hele får en lykkelig slutt.

The Black Hood
Archie Comics

De fleste kjenner nok The Black Hood fra den … overraskende ålreite Netflix-serien Riverdale som følger en ung Archie og vennene hans gjennom tykt og tynt. Men The Black Hood dukket aller først opp i Top-Notch Comics’ utgivelser allerede i 1940, og har siden den gang hatt mange ulike opp- og nedturer. Det du trenger å bry deg om, er historiene om Greg Hettinger, den foreløpig siste til å bære den sorte hetten.

Det hele begynner da politimannen Greg Hettinger griper inn under en skuddveksling, men ender opp med å skyte og drepe den hettekledde helten The Black Hood. Høy på smertestillende tar Hettinger på seg den sorte hetten, og går ut i verden for å beskytte byens innbyggere mot alle som vil dem vondt. Ikke overraskende eskalerer det hele, og Hettinger holder på å miste seg selv i en vond spiral av ultravold, sterke smertestillende og et genuint ønske om å gjøre verden til et bedre sted.

The Black Hood er en rimelig drøy voksenserie, men innimellom volden og desperasjonen er det også plass til en stor dose medmenneskelighet. Anbefales alle som gikk lei av Batman for minst 20 år siden.

Supreme: Blue Rose
Image Comics

Man kan si mye om serieskaper Rob Liefeld, men han har skapt noen av de mest fascinerende, moderne superheltene, og megalomane Supreme er intet unntak. Siden starten i 1992 har flere ulike serieskapere boltret seg i dette universet (deriblant Alan Moore) med svært leseverdige utfall, men aller først bør du sjekke ut Warren Ellis’ Supreme: Blue Rose.

Supreme: Blue Rose er litt krimroman, en stor dose science fiction, en ørliten dose samfunnskritikk – og tidevannsbølge av en kommentar til hvordan de store forlagene holder superheltsjangeren på kunstig åndedrett med sine stadige omstarter og revisjoner. Historien er typisk for Warren Ellis: basisen er helt fin, men det er de mange digresjonene som gjør det magisk. Dessuten har Tula Lotay en strek som tar pusten fra en: Sjelden har du sett så mye følelser i en superheltserie.

Death Sentence
Titan Comics

Eh, ok, britiske Death Sentence er … snål. Og smakløs, sjokkerende, grotesk og motbydelig. Men den er også temmelig morsom, og stiller en del interessante spørsmål rundt hva superkrefter kan gjøre med innehaveren.

Handlingen er rimelig enkel: Verity, Monty og Weasel er smittet av det seksuelt overførbare G-Plus-viruset, og har bare seks måneder igjen å leve. Men viruset har også gitt dem superkrefter, så hvordan vil de bruke disse i løpet av den tiden de har igjen? Ikke på en særlig oppbyggelig måte, viser det seg.

Death Sentence er tegnet pønkrock. Det vil si at den er vill og opprørsk, men også redd og sårbar. Bak alle sjokkeffektene gjemmer det seg en smart historie om unge mennesker som sto på randen til voksenlivet, men som har mistet sin fremtid. Hjelpeløsheten og frustrasjonen som gjennomsyrer denne serien står ikke tilbake for noe annet du har lest, nær sagt uansett sjanger. 

Captain Midnight
Dark Horse Comics

Captain Midnight startet som et hørespill på amerikansk radio i 1938, men ble snart både film, TV-serie og tegneseriestripe. I 2012 relanserte Dark Horse Comics serien, men et overnaturlig fenomen har brakt superhelten frem til vår tid – med alt det innebærer. Ikke overraskende handler denne serien i bunn og grunn om hva som skjer når etiske absolutter barker krasjer med moralske gråsoner, og hvordan vår forståelse av superhelten har endret seg over tid.

Dette er ingen perfekt tegneserie, og ofte lugger det litt i overkant mye både når det gjelder handling og figurenes utvikling. Men slik er det ofte med tegneserier som tar visse sjanser, og jevnt over er dette en annerledes, spennende og overraskende morsom serie som på sitt beste klarer å si noe nytt om gamle, vedtatte sannheter.

Supurbia
Boom! Comics

Noen gang lurt på hvordan det er å være gift med en superhelt? Supurbia er The Real Housewives of Superhelter, bare med noe som til forveksling minner om ekte mennesker i hovedrollene. For hvordan går det egentlig med ektefellene og kjærestene til superheltene når sistnevnte er ute og redder verden? Hva tenker de på? Hva snakker de om med hverandre? Og ikke minst: hvordan går det egentlig når helt(innen) kommer hjem fra eventyr og man skal få hverdagen til å gå rundt sammen? På denne måten kan Supurbia utforske temaer som pliktfølelse, emosjonell avhengighet, dysfunksjonelle forhold og behovet for å bli lagt merke til, men med den komfortable distansen som følger med kapper og trikoter. 

Supurbia er kanskje det beste argumentet for å lese uavhengige (eller i det minste mindre kjente) superheltserier. De er ikke tynget av sin egen kontinuitet på samme måte som Batman eller Supermann, noe som gjør at forfatterne kan ta store sjanser med sjangeren. Populære figurer kan bli tatt av dage, uten å komme tilbake fra de døde. Heltene kan ta valg som får alvorlige følger, og som endrer fansens syn på dem for alltid.

Gode superheltserier handler til syvende og sist om etikk, moral og konsekvenser. De små, uavhengige serieskaperne står som regel friere til å fortelle historiene de selv ønsker. Så gi de store utgiverne en pause, og sjekk ut de ukjente heltene!

Hva er dine indiefavoritter? Tips oss i kommentarfeltet!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.