Hva skjer om en dobbeltgjenger tar over livet ditt? Det er en tanke som har fanget så ulike tenkere som José Saramago (i romanen Den andre mannen) og Arnold Schwarzenegger (i filmen Den sjette dagen). Når det skjer med helten i Øyvind Torseters nye bok, legger forfatteren en sår undertone til de allerede velstemte strengene av varm lekenhet han er kjent for.
- Les også: På tegnebordet til Øyvind Torseter
«Han er akkurat som deg, bare flinkere i jobben og mer populær», bemerkes det et sted i boken. Og akkurat slik oppleves det for hovedpersonen: Han mister jobben som altmuligmann for presidenten, i tillegg til leiligheten, vennene og den store æren det ville være å bære presidentens koffert – med knappen som kan ødelegge verden. Den eneste hjelpen er den vimete privatdetektiven Frøken Kadmium, som spesialiserer seg på dobbeltgjengere.
Tegneserie og billedbok
Øyvind Torseter er en unik stemme blant norske forfattere, ikke minst fordi han navigerer i det spennende farvannet som skiller tegneserier og billedbøker. Teknikkene han bruker i sidelayout og fargelegging tenderer mot bokkunst (selv om det er mer nedtonet her enn i forgjengeren Mulysses (Cappelen Damm 2017)), mens elementer som ruteinndeling og snakkebobler gjør at det utvilsomt er snakk om en tegneserie. All denne variasjonen i uttrykk kunne raskt blitt pretensiøst, men Torseter har en vimsete tone som gjør at det derimot fremstår som en eksepsjonell visuell lekenhet. Torseter vant da også nylig den høythengende Deutsches Jugendlitteraturpreis for den tyske oversettelsen av Mulegutten (Cappelen Damm 2015).
Altmuligmannen
Øyvind Torseter
Cappelen Damm, 2018
Torseter har skapt seg et figurgalleri som følger ham fra bok til bok. Mulegutten, en hengslete Mummi-lignende figur som også er hovedperson i denne boken, har fulgt Torseter i alle fall siden Hullet (Cappelen Damm, 2012). Den elefantlignende figuren som gestalter Presidenten dukket opp i Koblinger (Cappelen Damm, 2013) året etter. I det hele tatt er Torseters måte å bruke figurene på lik den som for eksempel Marx-brødrene gjorde stor suksess med på i 1930-årene: Groucho Marx er den samme, med påmalte øyenbryn, bart og sigar, uansett om han spiller operaimpresario eller president i et lite land. At dette også er gangbart i tegneserier har blitt bevist fra så ulike hold som Donald Duck-serier og Dave Sims Cerebus (som faktisk «castet» Groucho Marx som den umulige byråkraten Lord Julius til stor suksess).
Dermed er Mulegutten vi møter i Altmuligmannen den samme, men ikke helt, som den vi møter i Mulysses og eventyret Mulegutten. Også den kvinnelige hovedrollen er en velkjent Torseter-figur, det samme er blekkspruten som leder den fremmede makten som er på jakt etter Presidentens atomkoffert. De fleste av hovedpersonene er antropomorfe dyr – eller som i Muleguttens tilfelle, et dyrelignende menneske – men det finnes også mennesker i dette universet. Sammen med de gjenvendende figurene danner også elementer som havnekneiper og frisører en visuell rytme som går gjennom alle Torseters senere bøker. (Jeg mistenker at den ordløse boken Koblinger lever opp til tittelen og egentlig knytter hele forfatterskapet sammen.)
Nedtonet Torseter
Mens fjorårets Mulysses var det storslåtte sjødramaet i Mulegutt-katalogen, er Altmuligmannen mer en Hitchcock-thriller – med forbehold om at Torseters stil setter benspenn på både det episke elementet og på thrillersjangeren. Historien føles enkel og kompakt uten unødvendige avstikkere, og også selve illustrasjonene bærer mindre preg av å flyte fra et overflødighetshorn denne gangen.
De småabsurde elementene i boken (presidenten elsker å kjøre plenklipperen foran presidentpalasset), sammen med fraværet av egentlig alvor, gjør at boken passer godt til både yngre og eldre lesere. Mens de yngste vil sette pris på historien i seg selv, kan den grafiske variasjonen og det underliggende dobbeltgjenger-sporet treffe en nerve blant voksne.
