«Disse trollene er i all sin lette vennlighet ganske hensynsløse representanter for overklassen, og over det hele seiler en skjult og grusom kjølighet. De utnytter folk og hendelser på en ubevisst og elskelig måte og er egentlig ufordragelig selvtilstrekkelige. […] Jeg har tvilt på dem lenge allerede. Selv om jeg verken kan eller vil forandre på dem.» –Tove Jansson, mars 1970.[infobox]

Den finske arbeideravisen Ny Tid var den første avisen som trykket tegneseriene om Mummitrollet, og de fjernet den fra sidene uten fanfare etter bare et halvår i 1947. Lesernes venstreorienterte følsomhet ble støtt av at Mummipappa ble avbildet mens hans leste «Monarkistbladet» – noe som var uhørt selv på barnesidene.

stripe
BERØMMELSENS BAKSIDE: Mummitrollet blir berømt for sin gyldne hale, men blir raskt lei av oppmerksomheten. Tove Jansson skrev stripeserien opprinnelig på engelsk.

Ny Tids redaktør på den tiden var Atos Wirtanen. Han var Tove Janssons kjæreste og med sin frie og verdensborgerlige lisvførsel var han inspirasjonen til Mummidalens uavhengige Snusmumrik. Wirtanen så potensialet i tegneserien, og mente den burde ha internasjonal distribusjon. At den ikke hadde passet inn i et finlandssvenskt arbeiderblad var ingen indikator på tegneseriens kvalitet.

Sex, død og regjeringen

Den første boken om Mummitrollene, «Småtrollene og den store oversvømmelsen», ble gitt ut i 1945 (noe som gjør at vi kan feire 70-års jubileum for Mummi-fenomenet i år). Deretter kom «Kometjakten» (1946), «Trollmannens hatt» (1948), og «Mummipappa på eventyr» (1950), før den første billedboken med tekst på vers, «Hvordan gikk det?» (1952) førte til det virkelige internasjonale gjennombruddet.

England var tidlig ute med å oppdage mummitrollene, faktisk tidligere enn det finskspråklige publikummet i Tove Janssons hjemland, som ikke omfavnet dem før «Hvordan gikk det?». På starten av 1950-tallet hadde allerede «Kometjakten» og «Trollmannens hatt» blitt oversatt til engelsk, og bøkene hadde fått svært gode omtaler.

vifsla
LEVENDE FORBILDER: Tove Jansson lot seg inspirere av forhold og mennesker hun kjente. De to figurene Vifsla og Tufsla er et bilde av henne og kjæresten Vivica Bandler. Fra boka «Trollmannens hatt»

Det britiske aviskonsernet Associated Newspapers fattet interesse for en tegneserieføljetong. For Jansson foreslo de en tegneserie med fortsettelseshandling (en sjeldenhet i dag, selv om «Fantomet» holder den siste skansen på mange norske avisers tegneseriesider), og som var rettet mot et voksent publikum. Den såkalte siviliserte verden skulle skildres satirisk gjennom mummitrollenes eventyr. Aviskonsernet ga henne bare tre begrensninger: Hun måtte holde seg unna sex, døden og regjeringen.

Kontrakten var på syv år, fra 1954 til 1960, og ville løse Janssons nærmest kroniske pengemangel.

«Bare seks serier i uken, og jeg trenger aldri mer tegne idiotiske små bilder, krangle med besværlige forfattere, tegne morsdagskort osv.»

skrev hun i et brev til venninnen Eva Konikoff. Det skulle vise seg å være overmodig.

Mummimammaen som ikke ville være mummimamma

Tove Jansson hadde sett for seg at en mer stabil økonomi ville gjøre henne i stand til å bruke tiden på å male (hele livet så hun seg først og fremst som en kunstmaler). I stedet førte tegneseriearbeidet med seg en alltid overhengende dødlinje og et konstant press for å finne på nye historier. Samtidig ville hun ikke gi opp noen av prosjektene sine, som varierte fra store veggmalerier til teaterstykker, malerier, skriving og planlegging av mummiprodukter.

Etter et par år begynte Jansson å hate arbeidet med å tegne mummitrollet. Hun skrev til og med en novelle kalt «Serietegneren» om en perfeksjonistisk serietegner som har skapt figuren «Blubby» og som sakte forgår i sin egen overarbeidethet. Jansson sa opp så fort hun kunne, og avsluttet brevet med «Jeg vil aldri mer tegne tegneserier. Jeg beklager», ifølge biografien «Tove Jansson – Arbeide og elske» av Tuula Karjalainen.

tovejansson
MOTVILLIG MAMMA: Tove Jansson var en kvinne med mange prosjekter, og hun følte seg iblant fanget av Mummitrollenes popularitet. Foto: Reino Loppinen

Serien var da blitt en eventyrlig suksess. Associated Newspapers sørget for at det fantes Mummi-produkter av alle slag å kjøpe i butikkene, og på det meste gikk serien i 120 aviser verden over – og nådde 20 millioner lesere.

Det endte med at Toves bror Lars Jansson tok over Mummi-tegneserien. Han hadde allerede bidratt med ideer til serien, og han drev den videre i femten år med en strek og en stil som lå tett opp til Tove Janssons eget uttrykk. Mens Cappelen Damm har gitt ut de fem bindene med Tove Janssons serier, har kanadiske Drawn & Quarterly fortsatt å gi ut Lars Janssons mummiserier – og det har blitt den raskest selgende bokserien til forlaget.

Ingen tid for snobbisme

Det er trist at tegneserien om mummitrollene skulle bli en så traumatisk opplevelse for Tove Jansson, for den har kvaliteter som står seg selv seksti år etter.

Som forlegger Anders Heger skriver i etterordet til andre bind av de samlede Mummi-tegneseriene: «Få steder er vi så fordomsfulle som på litteraturens område. Derfor vil de fleste av oss bli forbauset over å måtte innrømme at det er det mediet vi vanligvis opplever som mest overflatisk, som åpner veien for fordypning og seriøsitet i Mummiuniverset. Det er tegneseriene som representerer det «høylitterære» når Janssons figurer løfter seg fra sjarmerende sengekanteventyr for småbarn, til litteratur av verdensformat.»

Et godt eksempel på Janssons innovative skiller mellom rutene. Fra Drawn & Quarterlys deluxe utgave. Illustrasjon: Tove Jansson
Et godt eksempel på Janssons innovative skiller mellom rutene. Fra Drawn & Quarterlys deluxe utgave. Illustrasjon: Tove Jansson

Det unike bidraget Mummi-serien har gitt til tegneseriemediet, sies å være måten Jansson tar i bruk skillene mellom rutene. Disse kan være planter, tau, istapper eller andre ting som gjør at alle bestanddeler i stripen blir en del av historien.

Tove Jansson utviklet i flere tilfeller Mummi-historiene sine først i tegneserieform, og oversatte dem deretter til romaner. «Mummitrollene og havet» (en tegneserieroman i seg selv) ble til «Pappaen og havet» et tiår senere, «Mummitrollets vintereventyr» ble til «Trollvinter».

Det var slutt på tegneseriene, men Jansson ga ikke slipp på Mummitrollene. Bøkene fortsatte å komme, selv om 1970-tallets kritikk fra mer venstreradikale kretser gikk inn på henne. Sitatet i starten av denne artikkelen er et svar på kritikk om at Mummidalen bare var eskapisme, innadvendthet og borgerlighet.

Jansson og kjærestene

Mummiverdenen består på én side av universelle historier om menneskers dårskap. På den andre siden skrev Tove Jansson inn mange av sine kjæreste mennesker og opplevelser i serien.

Jansson så egentlig på seg selv som kunstmaler. Her Mysterious Landscape fra 30-tallet som er i Ateneums samling. Illustrasjon: Tove Jansson
Jansson så egentlig på seg selv som kunstmaler. Her Mysterious Landscape fra 30-tallet som er i Ateneums samling. Illustrasjon: Tove Jansson

Kjæresten og livsledsagersken Tuulikki Pietilä ble til den praktiske og kloke Too-Tikki; De to bablende smårollingene Tufsla og Vifsla var Jansson selv med kjæresten Vivica Bandler; Mummimamma var Janssons egen mamma, mens den ikke alltid så hensynsfulle Mummipappa har trekk fra hennes egen far. Atos Wirtanen – som ikke ville gifte seg med Jansson, og som Jansson ikke ville gifte seg med da han endelig fridde – ble som sagt den omflakkende Snusmumrikken.

Og Lille My? Den krasse væremåten og evnen til å alltid si det som trenger å bli sagt fikk hun fra en rekke av Tove Janssons venner – og litt fra henne selv også. Noen sier at til og med Hufsa har et forbilde, nemlig den dystre og kulturkritiske forfatteren Hagar Olsson.

Tove Jansson selv følte seg mest som Mummitrollet, i alle fall i starten. Likevel er mange av figurene fasetter av Tove Jansson selv: Den ordenssøkende hemulen, den hektiske Filifjonka, og den sorgfulle Misa. Det er nesten rart at ingen av dem lager tegneserier.

 

3 KOMMENTARER

  1. Mummidalen <3
    Et av de absolutt beste fantasyuniversene der ute, og et av de aller mest undervurderte litterære komplekser som fins! (Spesielt for voksne. Folk som tror mummi-bøkene og -tegneseriene er for barn har virkelig gått glipp av noe)

  2. Ja, det er synd dette fokuset på Mummi som barnehistorier er så stort, men er det ikke litt i ferd med å slippe taket nå? Eller kanskje det bare er mitt håp… Synd at ikke CappelenDamm fulgte opp med Lars Janssons sine serier også.

  3. Det er egentlig rart at Mummi har blitt stående som noe for barn. Prøv å les «Pappaen og havet» for en åtteåring og jeg garanterer tenners gnissel.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.