Et av de siste bidragene i tegneserieantologien Cutes er basert på en samtale mellom bidragsyterne. Der diskuterer de hvordan språk skaper ulike fellesskap og, hvis man snur det på hodet, hvordan ulike fellesskap skaper ulike måter å uttrykke seg på. Språk beskriver fenomener som ikke nødvendigvis kan oversettes, og dette gjelder også språk som oppstår i andre typer fellesskap enn de geografiske.
Cutes handler også om det som for mange er mest provoserende med ulike former for skeivhet, nemlig det som er udefinerbart og som plukkes fra ulike deler av et spekter. Særlig er valgfrihet tilsynelatende provoserende. Det er én ting å akseptere at noen – fordi de må, fordi de er født sånn – kan forelske seg i en person av samme kjønn eller til og med være et annet kjønn enn det biologiske de har fått tildelt. Det er noe helt annet å akseptere at noen ser en måte å leve på som mange aldri har satt spørsmålstegn ved, og så velger det bort. At noen tenker at dette uttrykket for feminitet, eller denne måten å organisere livet på, den er ikke riktig for meg, eller, verst av alt, den er ikke nok for meg.
Tegneseriekollektiv med base i Beirut
Cutes er redigert av Nour Hifaoui, Joseph Kai og Nino Bulling. Sistnevnte besøkte tidligere i juni Oslo Comics Expo sammen med kunstnerkollegaen Bär Kittelmann, en annen av bidragsyterne i antologien.
Nour Hifaoui og Joseph Kai er en del av det Beirut- og Paris-baserte tegneseriekollektivet Samandal, som siden det oppstod i 2007 har vært på en kronglete og begivenhetsrik vei til internasjonal anerkjennelse. Kollektivet ble dannet i kjølvannet av Libanon-krigen i 2006, og var en stund svært aktivt med arrangementer, og publisering av tegneserier og antologier. The Comics Journal skrev blant annet i 2015 at Samandal lenge hadde vært «en av de mest spennende og dynamiske tegneserieantologiene i verden.»
I 2010 ble Samandal saksøkt for krenkelser mot kristendommen. Etter en flere år lang prosess, endte de tre grunnleggerne med å måtte betale store bøter. Dette truet den videre driften av kollektivet, men takket være folkefinansiering lager de lager fremdeles tegneserier som tar opp samfunnsaktuelle temaer. I et intervju med Aiga (tenk det amerikanske Grafill) sier en av grunnleggerne, Hatem Imam, at rettstvisten bare gjorde kollektivet mer konfronterende i det de produserte. Heldig for oss som i 2023 kan lese Cutes, som både er vakker og abstrakt – og til tider nettopp konfronterende.
Rom for mer enn love is love
Selv om jeg naturligvis stiller meg bak det generelle innholdet i det noe utvannede uttrykket “love is love” og alle variantene som slenges rundt på denne tiden av året, så synes jeg også at den skeive bevegelsen er mest spennende der den butter imot majoritetskulturen.
Cutes viser en større bredde enn det man gjerne tenker på som skeivhet. Et par av bidragene er eksplisitt seksuelle, men andre handler om kropp eller familie på helt andre måter. Andre igjen er langt mer abstrakte, og består av bilder som virker kroppslige, eller som leker løst med troper fra eventyr eller popkultur. Atter andre handler om vennskap som bærende relasjoner i menneskers liv. Alle disse historiene viser en relasjon eller en måte å leve på som kan sees på som normbrytende, selv om det ikke nødvendigvis er snakk om hvem man forelsker seg i.
Å være udefinerbar
Det er kanskje ikke så overraskende at det i mange av tegneseriene uttrykkes et ønske om å ikke bli definert av binærer, men å få lov til å plukke fritt fra alle deler av et spektrum. I Barrack Rima sitt bidrag rømmer skjeggete transkvinner med superkrefter fra en ukjent fare. De tar med seg andre kvinner og trekker dem med seg på vei mot de polare motsetningene, som i dette tilfellet ikke farlig, men i stedet selve målet med reisen. Bär Kittelmann sitt bidrag har også en fysisk rammefortelling hvor gamle hudceller legger seg lag på lag for å danne noe nytt, en ny form for eksistens. Dette er faktisk mitt favorittbidrag i antologien, til tross for at resten av tegneserien er skrevet på tysk, et språk jeg ikke forstår.
Jeg har ofte tenkt at dette er den skeive bevegelsens største bidrag til samfunnet: Ikke troen på at det finnes et lovet land der fremme uten diskriminering og konflikt, men at man skaper et språk og et sted for å snakke om hvilke måter det finnes å leve på.
