Anmeldelse
Villvillmarka: Den siste hodeskallen
Ola Nielsen Oldani og Martin M. Hvattum
Gyldendal, 2023
Villvillmarka er en helt ny serie for barn mellom ni og tolv år. Den siste hodeskallen er første bok i serien, og er debuten til både Ola Nielsen Oldani, som har skrevet den, og Martin M. Hvattum, som har tegnet den. Boka er sjarmerende og søt, og full av humor; rett og slett et blinkskudd for aldersgruppen.
I Den siste hodeskallen møter vi Lok, Knis og Nøste, som alle jobber på vertshuset Den barmfagre nøkk. Lok har egentlig lyst til å dra ut på eventyr til andre verdener, men i stedet sliter de tre med oppgaver som å samle ildfluer og å ta oppvasken på vertshuset. Det er helt frem til Futen kommer og krever mer penger enn vertshuset har. For å samle inn nok penger fort nok, bestemmer de seg for å ha en fest på de dødes dag. Det blir opp til Lok, Knis og Nøste å dra til underverdenen for å få tak i alt de trenger til den store festen.
Fargerike karakterer
Våre tre helter er hverandres rake motsetninger. Lok er bitter for at de må jobbe på vertshuset i stedet for å dra ut på eventyr, men er ganske feig når de først drar til underverdenen. Knis virker generelt ganske fornøyd med jobben og prøver å gjøre det beste ut av det, selv når jobben sender dem til de dødes rike. Nøste er en slags magisk skapning som ikke snakker med ord. Nøstes snakkebobler er fylt med illustrasjoner, og det virker som om ikke alle kan forstå hva disse betyr. Mens de andre prøver å jobbe eller løse problemer, ser man som regel Nøste i sin egen verden, på utkikk etter andre ting, eller halt tilbake av en av de andre.
Etter å ha lest Den siste hodeskallen, er jeg ikke sikker på om disse tre myrbarna (et begrep bare brukt på baksideteksten, og ikke i selve historien) er venner, søsken, eller bare kolleger. Jeg savnet noe mer utforskning av deres relasjon gjennom historien, men nå er det kanskje noe å se frem til i fremtidige innslag i serien.
En gåtefull verden
Lok, Knis og Nøste oppdager fort at Port Mortem, handelshovedstaden til de døde, er et merkelig sted. Der betaler de nemlig ikke med penger, men med svar på gåter. Gåtene kan bare ha ett riktig svar, uansett hvor ulogisk det «riktige» svaret virker. De prøver å få tak i alt de trenger men blir sittende fast fordi de ikke klarer å gjette seg frem til riktig svar.
Tegneserien er full av kruseduller og detaljer, fra merkelige skapninger i veggene til ordspill på skilt – alt tegnet med en leken strek. Det er også noen flotte helsides oppslag med metaforiske illustrasjoner. Verdenen kryr av spennende skapninger med unike og morsomme design. Det visuelle inntrykket er av et kontrollert kaos.
Morsomt og sjarmerende
Gjennom boka dukker det opp fotnoter som forklarer begreper som «inflasjon», «konstrukt» og «improvisere». Disse fotnotene fungerer godt som et læringsverktøy for de yngste leserne, men hver fotnote har også en morsom punchline for de litt eldre som allerede vet hva begrepene betyr. Da unngår Oldani og Hvattum å snakke ned til de eldre barna, som heller kan føle at de er med på leken.
Den siste hodeskallen er full av slike humoristiske innslag, som når de prøver å liste opp alle mulige svar til gåtene de blir gitt. Det er også fullt av lek med ord og begreper gjennom historien.
Mange av de små detaljene er også bare veldig sjarmerende. De kan reise mellom verdener, og inngangene til de ulike verdenene ser ut som hull revet i papir, med skisser og navn på verdenen skrevet på de avrevne papirbitene. Når de skal til underverdenen, setter alle seg i en katapult og flyr gjennom lufta med fallskjermer. For å navigere seg gjennom Port Morten, bruker de en guidebok hjemsøkt av et spøkelse.
Første bok i serien gir oss mange hint til hvor spennende og morsom denne verdenen kan være. Selv om Den siste hodeskallen er et fullført eventyr, har vi fortsatt mye å lære, og forhåpentligvis nye eventyr å se frem til.
