Den svenske klare linjen

Vi deler en god del kultur mellom oss i de skandinaviske landene, inkludert tre språk som egentlig bare er varianter av hverandre (selv om det kan være vanskelig nok å kommunisere iblant likevel). På tegneseriefeltet blir dette kulturelle fellesskapet enda mer markant.

Historisk sett har norske, svenske og danske forlag og syndikater – så vel som individuelle serieskapere –ofte sett på hele Skandinavia som ett marked. Ikke sjelden blir hele Norden tatt med (selv om finnene til dels står litt på siden på grunn av språkbarrieren).

Tegneseriebladene var den dominerende publiseringsplattformen på store deler av 1900-tallet. Disse bladene ble ofte produsert i ett land og på ett språk, for deretter å bli direkte oversatt til de andre skandinaviske språkene. Syndikater som danske PIB, svenske Bulls og norske Strand Comics har det til felles at de alle har Skandinavia eller Norden som sine overordnede markeder.

Striper og album

Til tross for disse fellestrekkene er det en del ting som skiller disse landene rent seriemessig. Fra et svensk ståsted er det for eksempel slående hvor mye mer levende det norske markedet for stripeserier virker å være. Ikke det at vi ikke har svenske stripeserier, men Strand Comics virker å ha lykkes bedre med å holde denne, på dette stadiet noe tilårskomne, publiseringsplattformen for serier mer levende og aktiv i Norge.

En annen tydelig forskjell – igjen sett fra Sverige – er at danskene lenge har vært bedre på klassiske albumserier. Ikke bare når det gjelder å gi ut flere oversettelser, men også å skape hjemlige versjoner. Visst har vi hatt svensker som har gitt seg til å skape serier i den fransk/belgiske albumtradisjonen, men de har vært forholdsvis få – ikke minst sammenlignet med den mengden av dansker som Sussie Bech, Freddy Milton, Ingo Milton, Frank Madsen, Peter Madsen, Niels Roland, Karoline Stjernfeldt – som ofte har laget albumserier gjennom store deler av sine respektive karrierer.

Det finnes imidlertid unntak fra denne regelen i Sverige. Det var noe jeg ble minnet om nylig, da jeg ble bedt om å gjennomføre en panelsamtale på Ystad seriefestival med de to svenske serieskaperne Christina Jonsson og Jakob Nilsson. Begge arbeider med albumformen, og de tegner også begge i det som kan ses som varianter av den klassiske klare linjen-stilen. Dette er en stil som ble popularisert av belgieren Hergé i hans klassiske serie om Tintin, og som siden har dannet skole særlig innenfor den franskspråklige seriebransjen.

Krim i badebyen

Illustratøren og serietegneren Christina Jonsson har skapt en albumtrilogi der historiene utspiller seg på det tradisjonelle svenske badestedet Hjo rundt 1910. Samtlige av disse serieromanene har undertittelen Ett tecknat mysterium från Hjo, og lar oss følge kunstneren Signe Modin som nøster opp klassiske krimgåter med hjelp av journalisten Martin Lööw. Fortellingene utspiller seg år på år i sommermånedene, da Hjo våknet til liv i takt med store mengder innreisende badegjester. Den første delen, Badgäster och bedragare (2014), utspilte seg i 1914, oppfølgeren Vätterns fasa (2020) tok til ett år senere, og den nyeste boken, Herrskap och hemligheter (2025) utspiller seg følgelig i 1916.

Modin og Lööw løser i det siste albumet en intrige som involverer en lokal, velstående familie. Denne familien viser seg å ha en rekke hemmeligheter som er feid under teppet gjennom årene, og nå bobler disse opp til overflaten. Jonsson er helt tydelig interessert i historiske bygninger, kjøretøy og ikke minst klesdrakter, noe som gir fortellingene en tidstypisk følelse. Stilistisk ligger bildene nær den klare linjen, men føles noe mer detaljerte. Det visuelle fortellergrepet er tydelig men likevel variert, og intrigen minner om handlingene i klassiske Agatha Christie-romaner. Det føles passende med tanke på den historiske settingen.

Sist i denne nye boken (røpealarm!) lar Jonsson hovedpersonen reise bort fra sitt elskede Hjo og ut i Europa. Det kan tyde på at vi kunne komme til å få mer internasjonale fortellinger, etter mønster av Christies Miss Marple. Men under forfattersamtalen jeg ledet avslørte Jonsson at det snarere er slik at neste album kommer til å handle om noe helt nytt og annerledes. Spennende.

Sveriges Indiana Jones

Jakob Nilsson er også illustratør og serieskaper, og er nok mest kjent for å ha skapt tre kritikerroste album med serieversjoner av den klassiske svenske krimforfatterens Stieg Trenters romaner: Roparen (2008), Färjkarlen (2012) og Sturemordet (2015).

Også Nilsson er helt klart fascinert av svunne tider, og fyller seriene sine med klassiske biler, menn i trenchcoats og tidstypiske motiv fra midten av 1900-tallet. Trenters romaner kom ut 1940-, 50- og 60-årene, og er derfor litt mer moderne også når det gjelder intrigene. De er litt mer realistiske og voldelige sammenlignet med Christina Jonssons mer mysterielignende krimfortellinger.

Nylig gikk Nilsson bort fra sine Trenter-adapsjoner til fordel for Revolver-Harry (2022). Dette var en tegneseriebiografi over den myteomspunne Harry Söderman (1902–1956), mannen som kriminologen Leif G.W. Persson beskrev som «et svensk svar på Indiana Jones». En rask gjennomgang av livet hans viser at dette ikke er helt misvisende: Söderman syklet verden rundt med pistol i hånd som 23-åring, han utdannet seg ved datidens verdensledende kriminologiske enhet i Frankrike, han ledet New Yorks politilaboratorium, startet og ledet Statens Kriminaltekniska Anstalt i Stockholm, utdannet i all hemmelighet en norsk politistyrke under andre verdenskrig, og ble sin tids internasjonalt mest kjente kriminolog.

Nilssons stil er tydelig inspirert av den klare linjen, men sammenlignet med Christina Jonsson har han en litt grovere linje. Nilsson ser dessuten ut til å ha latt seg inspirere en god del av Hergés assistent, Edgar P. Jacobs og hans storverk Blake og Mortimer. Nilsson har faktisk også foreslått å lage en nordisk versjon av sistnevnte sammen med den store svenske Tintin-eksperten og oversetteren Björn Wahlberg. Når man ser på de inspirerte seriesidene som rakk å bli produsert, er det veldig synd at serien ikke kom over målstreken hos forlaget i Frankrike.

Da han fikk spørsmål om hva som ligger på skrivebordet hans akkurat nå, fortalte Nilsson at det er en ny adaptasjon av en Trenter-krim på gang. Det ser vi fram til!

Linjen uten slutt

Felles for Jonsson og Nilsson er at de begge arbeider som illustratører på dagtid, og tegner seriealbum i sin antagelig ikke-eksisterende fritid – fordi de virkelig ønsker å skape seriealbum. Disse tegneseriene er altså rene kjærlighetserklæringer til kunstformen tegneserie, og det merkes når man leser dem.

Jonsson og Nilsson er imidlertid ikke del av en større trend med svenske albumserier i klare linjen-stilen. Generasjonen som ble slukt av albumbølgen i Norden på 1970- og 1980-tallet er nå erstattet av flere generasjoner som vokste opp med asiatiske serier, og som henter sin inspirasjon fra serier og animé som Dragon Ball, One Piece og Sailor Moon.

Alt er imidlertid en eneste vidunderlig smeltedigel av kulturell inspirasjon, så et sted finnes det sikkert en skandinavisk serie som har latt seg inspirere av både klar linje og manga.