Bryan Lee O’Malleys Scott Pilgrim er en av de siste tiårenes største amerikanske tegneseriesuksesser. Det går en rød tråd fra Jeff Smiths Bone til Robert Kirkmans The Walking Dead, og ett av de få stoppestedene på veien er O’Malleys seksbindsverk om slackerhelten Scott og hans turbulente kjærlighetsliv.

SCOTT_PILGRIM_by_captainosaka
Mangainspirerte Scott Pilgrim ble en kjempesuksess for Bryan O’Malley.

Scott Pilgrim er ikke bare en av få amerikanske indietegneserier som har blitt et vaskeekte populærkulturelt fenomen i det nye årtusenet, det er også en av ytterst få – kanskje den eneste – amerikanske tegneserien som virkelig kan sies å ha gjort suksess på mangaens premisser.

Marvel, DC og de andre forlagene som utgjør den amerikanske mainstreamen, har lenge slitt med å utvide leserkretsen sin, og med tanke på at superheltfilmer har dominert det globale kinomarkedet i et drøyt tiår er det åpenbart at de gjør noe grunnleggende feil.

I denne sammenhengen fremstår den amerikanske modellen for føljetongpublisering av tegneserier som den kanskje største hemskoen i arbeidet med å tiltrekke nye lesere. Det å lese tegneserier i tjue sider lange månedlige kapitler er ikke noe som umiddelbart gir mening for det brede lag av underholdningskonsumenter i 2014. Og i så måte burde de la seg inspirere av O’Malley og Oni Press’ suksess med tankobon-lignende pocketbøker [japanske mangabøker med frittstående historier. red.anm.]

Tung suksess

Det har versert mange rykter om at Scott Pilgrim-suksessen hadde en destruktiv effekt på O’Malley, og hvor lettvint og banalt det enn måtte fremstå, er det vanskelig å lese hans nye tegneserieroman Seconds uten å trekke et minstemål av selvbiografiske paralleller. Seconds handler om den 29 år gamle kokken Katie, som driver den mest populære og kritikerroste restauranten – tittelens Seconds – i en mellomstor nordamerikansk by. Hennes store bekymringer i livet er at Seconds har gått fra å være en lidenskap til å bli en jobb i takt med at vennene som var med på å starte restauranten har gått videre til andre jobber, samt at arbeidet med hennes nye restaurant – hvor hun i motsetning til Seconds også skal være med på eiersiden – går litt treigere enn hun skulle ønske.

I-landsproblemer

Det er altså snakk om first world problems opp og i mente, men luksusproblemer er som kjent også problemer, og selv om de ofte kan være vanskelig å vinne sympati for, betyr ikke det at de mentale og emosjonelle påkjenningene ikke er reelle. Disse bekymringene er imidlertid bare utgangspunktet for Katies eventyr, for det er hovedpersonens møte med en god gammel dags husånd – et innslag av old world problems, om man vil – som for alvor setter det hele i gang. Katie bor i en liten loftshybel over restauranten, og i drømme får hun besøk av Lis, et mystisk vesen som ser ut som en tjueårgammel kunststudent og besitter egenskaper som minner om dem vi finner i den norske folketroens berettelser om hus- og fjøsnisser.

bryan-lee-omalley-graphic-novel-seconds-2014
Katie finner noen kule magiske sopper, men trip’en blir litt ødelagt av at den kommer med et sett regler. Illustrasjon: Bryan O’Malley

Reiser i tid og rom

I denne første drømmen viser Lis Katie et hemmelig rom i en gammel kommode på soverommet, og her finner den våkne Katie senere en eske med en notatblokk, en sopp og et lite kort som forklarer hvordan soppen skal brukes. Soppen lar Katie gå tilbake i tid og dermed endre for- og nåtid, men Lis påpeker at hun kun skal gjøre det én gang. Når Katie oppdager at det vokser mer sopp under gulvet i kjelleren, blir imidlertid fristelsen til å rette opp gamle feil for stor, og tross Lis’ formaninger kaster hun seg ut i en skjødesløs lek med tid, rom og kausalitet.

Det er denne reisingen gjennom tid og alternative dimensjoner som utgjør dramaet i Seconds.

Katies første inngrep er å forhindre at en av servitørene får tredjegradsforbrenninger etter et uhell med en panne med kokende fett, og dette blir opptakten til vennskapet mellom henne og unge Hazel. Forholdet mellom de to utgjør den sentrale bærebjelken i boka, ikke minst ettersom det etter hvert viser seg at det er den sjenerte Hazel som tilsynelatende har skapt Lis – eller i alle fall gitt henne form.Dermed er Hazel også den eneste som forstår Katie og hennes stadig mer usammenhengende beretninger om hvordan ting henger sammen.

Screen-Shot-2014-07-16-at-1.32.42-PM
En fe med ironisk t-skjorte. It takes all sorts. Illustrasjon: Bryan O’Malley

 

De metatekstuelle aspektene ved Seconds er som nevnt såpass åpenbare at det er umulig å ikke trekke paralleller til forfatteren selv. Ikke minst er tittelen – i denne sammenhengen er ‘seconds’ primære betydning det amerikanske uttrykket for en porsjon nummer to – et åpenbart nikk til det faktum at boken handler om både hovedpersonen og forfatterens metaforiske “vanskelige andrealbum”. Og selv om de overnaturlige elementene i Seconds ikke egentlig lar seg redusere til noen pen og pyntelig enkeltmetafor, er det lett å se Hazel og Lis’ innvirkning på Katies liv som et bilde på den effekten Scott Pilgrim-fansens entusiasme har hatt på O’Malley selv.

Kunstnerkvaler

Hazel er en klassisk mangafigur; et naturstridig søtt og naivt dydsmønster av elskelig jente-het som ikke kommer overens med sine kolleger, men hvis største drøm er å bli akseptert på arbeidsplassen. Hennes manifestasjon av Lis –en mental konstruksjon som dikterer rammebetingelsene for livet til hennes idol Katie – kan leses som en metafor for de forventningene og begrensningene kunstnere som opplever plutselig kommersiell suksess må forholde seg til. Katie ønsker kun å leve livet sitt og lage mat, men Hazels mindreverdighetskomplekser og desperate ønske om å være en del av hennes verden gir seg utslag i et immaterielt vesen som snur tilværelsen opp ned for dem begge.

Det må imidlertid understrekes at O’Malley svøper sin fortelling i tilstrekkelige mengder sjarm og mystikk til at den fremstår som noe mer enn bare fordekt metaforisk sutring over hvor vanskelig det har vært å lage en av 00-tallets store tegneseriesuksesser. Selv om de metafysiske reglene ikke henger helt på greip – og selv om slutten klinger en smule hul – er dette en historie som står seg helt fint selv om man ikke har noen større kjennskap til opphavsmannens ublide møte med suksess.

seconds-4
Skikkelig kule servitører. Illustrasjon: Bryan O’Malley

 

Egenoversatte mangagrep

Seconds fremste kvaliteter ligger i håndverket. Uansett hva man måtte mene om historien og dens implikasjoner og tolkningsmuligheter, representerer det å lese tegneseriehåndverk av dette kalibret en glede i seg selv. Visuelt sett er O’Malley mer karikert enn noensinne, for ikke å si mer uanstrengt i sin bruk av egenoversatte mangagrep. Takket være tegneassistent Jason Fischer preges tegningene – og da særlig de av mat og bakgrunner – av en tiltalende taktil struktur, mens Nathan Fairbarns farger både tydeliggjør og understøtter historiefortellingen på en intuitivt lettfattelig måte.

Et av de mest interessante grepene i Seconds er hvordan hovedpersonen ofte hører og kommenterer den allvitende – og rett som det er ganske nedlatende – fortelleren som guider leseren gjennom historien. Fortellerstemmen er sentral gjennom hele boka, og flettes også inn i den narrative rytmen på elegant vis ved hjelp av ensfargede ruter med kun tekst  – et grep Chris Ware ga Seth æren for å ha funnet opp da de to besøkte Oslo for noen år tilbake. Dette gir opphav til en selvrefleksivitet både hos Katie og boka som sådan, som speiler sensibiliteten i Scott Pilgrim, men uten den implisitte kritikken av hovedpersonens kokette og lettsindige selvbilde. Dermed er det lett å se Seconds’ søte og selvbevisste grunntone som mer selvtilfreds og problematisk enn forløperens.

Seconds by Bryan Lee O'Malley
Redaksjonen advarer mot å kjøre i sopprus. Illustrasjon: Bryan O’Malley

 

Ny retning

Seconds var aldri ment å være – og kunne heller aldri bli – noen ny Scott Pilgrim. Scott Pilgrim var et verk preget av en voldsom ungdommelig energi. Det var et verk som skrev om reglene for vestlige manga-inspirerte tegneserier, og som utnyttet føljetongformatet for alt det var verdt – ikke minst hva gjaldt lesernes interaksjon med serien. Seconds er et langt mer selvsikkert og erfarent arbeid, men også et arbeid det er langt lettere å finne noe å utsette på. Dette skyldes ikke bare at dens valgte form – tegneserieromanen – er et av få tegneserieformater hvor det finnes et noenlunde etablert sett av kvalitetskriterier å måle den opp mot, men også at den uunngåelig fremstår som mindre ambisiøs.

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.