Sci-fi bloggen
Iris Nguyên Duy skriver om nye og klassiske science fiction-perler fra hele verden.
Selv om superhelter kan være utrolig mektige, har de alltid en svakhet. Det er noe av det som gjør at vi kan kjenne oss igjen i dem.
Svakheten kan være fysisk (som Supermanns kryptonitt), psykisk (som Batmans traumer), eller knyttet til konkrete omstendigheter (som Spider-Man og The Flash sine problemer med å balansere heltedåd og privatliv).
Superhelter er heller ikke immune mot ensomhet, angst og depresjon. Det er et kjent tema i amerikanske superhelt-tegneserier, og faktisk den utløsende faktoren for en rekke velkjente serier.
Bruce Waynes traumer er grunnleggende for Batman -karakteren. Livet hans er preget av sorg, skyldfølelse, og en selvpålagt plikt til å forhindre at andre opplever det samme. Traumene gjør ham til en dypt kompleks og feilbarlig helt, men de definerer også metodene og tankesettet hans som Gothams beskytter.
Her kunne vi også nevnt superhelter som Daredevil, Wolverine, Hulk, Moon Knight, Rorschach og mange flere.
Hver av disse karakterene har en unik måte å håndtere (eller ikke håndtere) traumene sine på, og dette er en viktig del av det som gjør dem til gripende karakterer. Det finnes mange eksempler på superhelter med virkelighetsnære problemer som depresjon, dissosiasjon og PTSD, noe som gir historiene deres dybde og følelsesmessig gjenklang.
Noen superhelter takler traumene bedre enn andre. Det finnes til og med tegneserier som undersøker hva som skjer når de klikker helt og går over til den mørke siden – men det får bli temaet for en annen bloggpost …
Superpsyke
Den arketypiske amerikanske superhelten Supermann er i utgangspunktet ikke en psykisk sårbar superhelt. Han er full av krefter både fysisk og mentalt.
Det er selvfølgelig en del ting som utfordrer ham (kryptonitt, rød solstråling, magi, atomstråling – og merkelig nok kan han ikke se gjennom bly), men han er nesten uovervinnelig.
Han er urokkelig i sine prinsipper og i sin selvoppofrelse. Han er ubestikkelig, empatisk og målrettet. Han kan utvilsomt være et godt forbilde for barn og ungdom i det at han er modig, barmhjertig, og har integritet. Samtidig er det vanskelig å forholde seg til ham, nettopp fordi han moralsk sett er så perfekt. Dette har gjort at jeg i utgangspunktet ikke synes at Supermann er spesielt interessant. Uovervinneligheten og den moralske overlegenheten blir etter hvert ganske kjedelig i en tegneserie-hovedkarakter.
Jeg husker imidlertid godt nyheten om Supermanns død i massemediene i begynnelsen på 90-tallet, og at den vekket opp igjen min interesse for ham. Det var ikke bare jeg som reagerte slik: Hele verden ble rystet! Ingen kunne forestille seg at Supermann kunne dø.
Sønderknust Supermann
DC-tegneserien Superman: Lost fanget nylig oppmerksomheten min. For en gangs skyld skildres Supermann (et symbol på håp, jf. det kryptonske symbolet på drakten hans) på sitt laveste både fysisk og psykisk. Den viser en kjent superhelt som sårbar, desorientert og følelsesmessig fjern, og den undersøker hva som skjer med en (super)mann når han mister alt.
Superman: Lost begynner ordinært: Supermann blir kalt inn til et rutineoppdrag for Justice League. Når han vender tilbake etter noen timer, virker han fjern og fremmed for kona, Lois Lane. Under oppdraget forsvant han nemlig i et ormehull, og det har tatt ham 20 år å finne veien hjem.
Serien utforsker hvordan Supermann prøver å få tilbake sitt liv og sin identitet. Gjennom tilbakeblikk får vi vite mer om de fysiske og emosjonelle utfordringene han møtte i verdensrommet, – ikke ulikt prøvelsene Odyssevs opplever på de 20 årene det tok ham å vende tilbake til kongeriket Ithaka og til kona Penelope.
Superman: Lost er en fin hyllest til superheltens historie. Forfatteren Christopher Priest (Deathstroke) har både klart å utnytte alle Supermanns egenskaper og evner, men også begrensningene hans – blant annet det at han er moralsk sta og stivsinnet – til å skape et av de mest menneskelige portrettene av helten med døpenavnet Kal-El. Kunsten til den filippinske tegneren Carlo Pagulayan gir en kosmisk dimensjon til Supermans romreise, samtidig som han formidler intimitet og indre uro på en like utmerket måte.
Supermann får også en ny, hvit drakt i tegneserien. Fargevalget symboliserer i enkelte kulturer åndelig og fysisk renhet, uskyld, sorg eller død, men også begynnelser og viljen til å starte på nytt. Alt dette finner vi også i tegneserien.
Lois Lanes rolle må også nevnes: Hun er en ekte heltinne i denne historien. Hun støtter ektemannen natt og dag, hun er en fremragende journalist, og jeg likte godt hvordan hun forholder seg til Lex Luthor.
Utover sitt fokus på karakterutvikling og rom- og tidsreiser, stiller tegneserien for øvrig noen interessante, dagsaktuelle spørsmål: På makronivå det etisk problematiske ved å gripe inn i en annen planets (eller stats) indre forhold uten å kjenne til de politiske og kulturelle forholdene; og på mikronivå hvordan ensomhet kan drive individet til vanvidd, sett fra perspektivet til figurer som Supermann, Green Lantern Hope og Lex Luthor.
Sammenbrudd og følgene
For rundt fem år siden leste jeg Tom King og Clay Manns Heroes in Crisis (DC, utgitt mellom 2018 og 2019).
Tegneserien er en slags mini-krim om superheltenes (og superskurkenes) psyke og psykiske utfordringer. [Miniserien fikk to oppfølgerserier: Harley Quinn and Poison Ivy og Flash Forward (2019), som begge tar for seg ettervirkningene av hendelsen, men jeg har ikke lest dem.]
Historien finner sted i «The Sanctuary», et hemmelig rehabiliteringssenter opprettet av Supermann, Batman og Wonder Woman for superhelter og reformerte superskurker som sliter med psykiske problemer. Når nesten alle pasientene (deriblant Arsenal, Blue Jay, Commander Steel, Hot Spot, Lagoon Boy, Gunfire, Red Devil, Gnarrk, Protector, Tattooed Man, Wally West og Poison Ivy) blir massakrert, er Booster Gold og Harley Quinn både de eneste overlevende og de hovedmistenkte. Siden ingen av dem husker hva som skjedde, tror de begge at det var den andre som sto bak og forsøker å drepe hverandre. Deretter etterforsker de massakren sammen med Blue Beetle og Batgirl og finner ut hvem den skyldige er.
Det som er interessant i tegneserien (utover etterforskningen) er at den viser oss hvordan superhelter håndterer traumer og PTSD – men også hvordan folk reagerer når de begynner å tvile på superheltenes tilregnelighet og blir skremt av deres mentale sårbarhet.
Jeg kunne også ha nevnt den svært voldelige tegneserien og Amazon-serien The Boys i den forbindelse. Men verken Heroes in Crisis eller The Boys er like gode som Alan Moores Watchmen.
I den ikoniske tegneserien plukker Moore fra hverandre myten om den klassiske superhelten og borgerverneren i et alternativt samfunn preget av krig og atomvåpen. Tegneserien presenterer leseren for sviktende, følelsesmessig skade og moralsk tvetydige karakterer. Og den viker ikke tilbake for å vise hvilke konsekvenser slike personligheter kan få i den virkelige verden.
Watchmen var den eneste tegneserieromanen som kom med på Time’s liste over «All-Time 100 Greatest Novels» i 2005, blant annet for sin «ruthless psychological realism». Den står også øverst på samme tidsskrifts liste over «Top 10 Graphic Novels».
*
Selv om fenomener som fremmedgjøring, melankoli, desillusjon, håpløshet og kjedsomhet har vært sentrale tema i kunsten i hvert fall siden det 19. århundre, så har kanskje depresjon blitt det markante trekket ved de moderne kapitalistiske samfunnene.
Superhelter har blitt kalt «vår tids barometre», og det er ikke rart at depresjon har blitt et tema også for tegneserieforfattere: Det er en sykdom som kan ramme alle, supre eller ikke. Superhelter er like lite immune mot psykologiske vansker, emosjonelle smerter og traumer som oss andre. Og siden de bærer enda større byrder enn vanlige mennesker, kan de til og med rammes hardere – med den betydelige ulempen at det kan true både samfunnets og menneskehetens eksistens.
Til slutt har jeg lyst til å nevne en tegneserie publisert på sosiale medier som kanskje kan løfte litt på humøret. Den heter Super Depressed og behandler depresjon og superhelter på en fargerik og humoristisk måte, men uten å forenkle eller bagatellisere den underliggende problematikken.
