Stockholm Internationella Seriefestival ble arrangert forrige helg for 18. gang. Siden starten i 1999 har festivalen gått gjennom flere navnebytter, men er nå etablert som SIS. Festivalen har siden 2012 operert med et overordnet tema for arrangementet, og i år falt valget på «Realism och science fiction».
På programmet sto internasjonale gjester som israelske Rutu Modan og canadiske Jeff Lemire, samt svenske serieskapere som Sara Granér, Max Andersson, Ellen Ekman og Kim W. Andersson. SIS strekker seg over to helgedager, med ulike arrangementer i uka før. Programmet i seg selv besto av ulike former for scenepaneler, hvorav noen var av den ene eller den andre delen av temaet – Jeff Lemire sin programpost var den eneste som forente de to, med samtale om både de selvbiografiske seriene hans og superheltarbeidet han har drevet med. I tillegg presenterte svenskene workshops, podcaster, barn- og ungdomsarrangementer under fellesnavnet Unga seriefestivalen og markedsplassen Small Press Expo.
Det er lett å regne med at en festival som har holdt det gående så lenge vet hvordan de fikser biffen, men for en førstegangs festivalgjenger er det dessverre lett å bli skuffet: I det hele og det store kan det virke som at festivalledelsen har bestemt seg for å bevisst ekskludere det publikum som ikke allerede vet noe særlig om festivalen på forhånd – det er i alle fall ikke mye som ligger til rette for at man skal føle seg velkommen eller klare å orientere seg særlig bra.
SIS arrangeres på Kulturhuset, et enormt bygg på Sergels torg midt i Stockholms Norrmalm. Mange av festivalens problemer oppstår nettopp på grunn av dette huset. Kino, gallerier, restauranter, konsertlokaler, bibliotek og teater får alle plass i denne mastodonten av en bygning og det er kult, det – men å skulle finne frem til og besøke en festival som arrangeres litt her og der i bygget blir bare forvirrende. SIS er tett knyttet til Serieteket, Stockholms tegneseriebibliotek (som for øvrig er e-m-i-n-e-n-t) og dermed blir vel Kulturhuset et naturlig samlingspunkt. Det er dog, kort sagt, alt for mye plass der. Når man først kommer inn i lokalet, enten i første etasje eller i underetasjen, er det lite som skulle tilsi at noe tegneserierelatert foregikk lenger oppe i bygningen: Informasjonsdesken hadde lite å tilby og henviste oss til tredje etasje og det var først da vi kom dit, og gikk langt inn i lokalet, at program, kart og øvrig informasjon åpenbarte seg.
Festivalen disponerer tre større sceneområder, samt et par mindre spredt rundt i lokalet. Av dem er det kun én som fungerer greit, og det fordi den er en kinosal, kalt Klarabiografen. Blant annet ble intervjuene med Sara Granér og Jeff Lemire holdt her, og fordi man kunne lukke døra fra det øvrige festivalpublikummet, kunne man faktisk høre hva gjestene hadde å fortelle. Det kan ikke sies om de øvrige scenene, Studion og Ekoteket. Studion er rommet der de store svenske forlagene stiller ut salgsvarene sine, med en scene innerst i lokalet. Hva som foregår på denne scenen konkurrerer hele tiden med selve markedsplassen, og om det var distraherende for publikum å skulle høre hva gjestene hadde å si, kan jeg tenke meg hvor slitsomt det må ha vært for de som faktisk skulle prate der oppe. Det er et merkelig valg å plassere markedsplass og scene i samme rom – på samme vis som scenen Ekoteket er plassert rett ved et kaféområde der det var vanskelig å skille festivalpublikum fra folk som tilfeldigvis befant seg der for en kaffe eller var der for å gjøre matteleksene sine (!). I tillegg finnes det ingen form for annonsering av programpostene, noe som gjør at du enten må ta fullt ansvar for å vite om hver eneste ting som skjer på programmet før du kommer eller du må satse på at du får slumpe innom en programpost mens du drikker kaffe eller kjøper tegneserier på markedsplassen (eller gjør mattelekser).
Det er på den ene siden fint å se at tegneserier er så integrert i den svenske kulturen at det er naturlig å sidestille festivalen med teateroppsetninger, kinofilmer og operaforestillinger. Det kommer naturligvis an på smak og behag, men om man ikke har vært på SIS før og ikke vet hva man får, er det enkelt å føle seg uvelkommen som publikummer. Og når huset i tillegg ikke har internett tilgjengelig for andre enn innehavere av svenske lånekort, er det lett å bli muggen og frustrert.
Noe av det artigste på festival er å gå på markedsplassen og bruke opp alle pengene sine på tegneserier du enten har hatt lyst på kjempelenge eller helt nye ting du aldri hadde hørt om før. Innholdsmessig er SIS sin markedsplass Small Press Expo gull verdt – bordplassene ble visstnok solgt ut på kun 40 minutter, som vitner om hvor attraktiv plassen er – men også her svikter organiseringen. Plassen i seg selv er delt i tre, med ymse småutstillere delt på to plasser (hvorav den ene, Hörsalen, er praktisk talt ufinnelig, der den ligger gjemt bak en smal gang) og de store forlagene som Kartago og Galago er nede i allerede nevnte Studion. Det er sikkert logistiske problemer med skulle ha hele markedsplassen i ett eneste rom, men det ville vært mye mer oversiktlig.
Når det er sagt, er det mye bra å finne når man først får villet seg inn i Hörsalen. Mange ulike småforlag og kollektiver viser frem arbeidet sitt her, og skal man dømme den svenske fanzine- og seriefremtiden basert på hva man finner her inne, kan vi si at den ser særs lys ut. Blant de personlige favoritter fant jeg Syster forlag, som gir ut Åsa Grenwall, Klara Wiksten og Fanny Agazzi, og PEOW Studio. Jeg endte opp med mye nordisk i bagasjen, som Pappa av finske Hanneriina Moisseinen, Junky fra risografkollektivet PEOW, en god bunke fra Syster samt en fanzine av for meg ukjente Astrid Tolke.
Markedsplassen er et fint sted å møte serieskapere og andre interesserte på, men festivalen har langt å gå hva gjelder øvrige minglemuligheter. Mye av moroa i en festivalhelg er å treffe serieskapere, forleggere, kunstnere, lesere, bibliotekarer, ja, hvem enn som er der på grunn av serieinteressen sin. I notatene mine står det «De skulle hatt en stor fest på lørdagen!», men det viste seg i ettertid at det visstnok var en stor fest på lørdagen – som vi ikke hadde hørt noe som helst om, verken blant folk eller på nettet. I selskap med en liten norsk delegasjon bestående av Anja Dahle Øverbye og Anders Kvammen, som begge hadde med seg bøkene sine for å snakke med svenske forleggere, ble det mye byvandring og serieprat, men en større arena for mer internasjonal eller i alle fall interskandinavisk kontakt hadde vært kult, det også. Det skal sies at vi fant en Galago-fest fredagen, men fikk beskjed om at den sluttet klokken 22 og at vi måtte finne et annet sted å gå. Da vi senere på kvelden gikk forbi lokalet igjen, var festen fortsatt i gang. Ja, ja.
Et lite tips som også må nevnes, selv om det ikke direkte har noe med festivalen å gjøre: Er man først i Stockholm, er man nødt til å besøke Pen Store. Denne lille butikken på Södermalm har hyllevis av penner, tusjer, blyanter, blekk og bly så langt øyet kan se, og notatbøker av en annen verden.
Men tilbake til festivalen. Alt i alt er Stockholm Internationella Festival et ok sted for den serieinteresserte, men man må være forberedt på å bruke en del tid på å orientere seg og sette seg inn i programmet. Ikke at det i seg selv gjør noe, men mer informasjon, et mer tilgjengelig bygg og annonsering av programpostene ville i alle fall gitt et noe vennligere og inkluderende inntrykk av festivalen. Og det hadde ikke skadet å bli invitert på den festen, heller.
