Det er størrelsen som teller

Ordet kaiju (怪獣) betyr «merkelig eller overnaturlig dyr» på japansk. Opprinnelig henviste det til monstre og skapninger fra landets gamle folkesagn.

På japansk TV og kino er kaiju en undersjanger av superhelt-sjangeren tokusatsu, som handler om kamper mellom spesielle styrker eller maskerte helter (som Ultraman, Kamen riders) og monstre av alle slag.

Begrepet nådde et internasjonalt publikum på 1950-tallet med filmer som Godzilla (1954) og Gamera (1956). De siste tretti årene har kaiju særlig blitt assosiert med gigantiske uhyrer, takket være filmer som Roland Emmerichs Godzilla (1998) og Guillermo Del Toros Pacific Rim.

Store monstre fortsetter å fascinere også i kaijuens hjemland, Japan, hvor Ultraman har fått en ny mangaserie og Godzillas 70 års-jubileum nylig ble feiret med et oppslagsverk.

I denne bloggposten kan du lese om et utvalg nye sci-fi tegneserier fra USA, Europa og Asia, der kaiju og andre digre vesener har hovedrollen.

Kaiju mot kaiju

Kaiju nr. 8 (Viz media, 2021-2026) er opprinnelig en japansk nettmanga-serie, skrevet og tegnet av Naoya Matsumoto og utgitt i 16 bind mellom 2020 og 2025. Serien vant Next Manga Award i kategorien nettmanga i 2021 og ble nominert til en prestisjefylt Eisner Award i 2022.

I denne aksjonsfylte shōnen-tegneserien (altså for gutter i alderen 12-18 år), befinner vi oss i en verden hvor menneskene regelmessig angripes av store monstre. Elitestyrker kalt Japanese Anti-Kaiju Defense Force (JAKDF) har blitt opprettet over hele Japan.

Vår helt er Kafka Hibino, en middelaldrende mann som jobber med å rydde opp etter kaiju-angrep. Han drømmer om å bli med i JAKDF, men har blitt avvist på grunn av alder og fysikk. Når Kafka ved et uhell svelger en kaiju-parasitt, får han evnen til å forvandle seg til en kaiju, samtidig som at han beholder sin menneskelige bevissthet og størrelse. Med sine nye evner klarer Kafka å bli rekruttert til JAKDF, men han står i konstant fare for å bli oppdaget – og kanskje drept, siden myndighetene anser alle kaiju som fiender.

Kaiju nr. 8 er en hyllest til sjangeren, og anmelderne tar ikke fullstendig feil når de beskriver serien som en blanding av Attack on Titan, Pacific Rim og Mitt helteakademia. Forfatteren bruker flere elementer fra disse seriene og filmene: Hovedkarakteren er en svak, men modig helt; han forvandler seg til nettopp den typen monster som menneskene bekjemper; han må gjennomgå både trening og kamper; og toppmoderne, delvis biologisk utstyr benyttes i kampen mot kaiju.  

Men Kaiju nr. 8 har mer å by på. Den klarer å være seg selv, og takket være sitt høye tempo, er den svært underholdende.

Det er lett å kjenne seg igjen i, føle med, og heie på Kafka Hibino som den titulære Kaiju nummer 8. Han skiller seg ut blant heltene i lignende tegneserier ved at han ikke lenger er en ungdom, men en mann i trettiårene. Han har ingen særlige fysiske forutsetninger eller ferdigheter for å bli en helt, men etter flere års befatning med kaijulevninger sitter han på svært nyttig kunnskap om kaiju-anatomi og -fysiologi.

(For de som er interessert i sci-fi tegneserier om hverdagsyrker i verdensrommet, kan bloggposten om Planetès og Frontier  i all beskjedenhet anbefales).

I tillegg til å fortelle om Kafka, gir forfatteren også rom for at flere av de andre karakterene får utvikle seg – og skinne – i tegneserien.

Designet av kaijuene, og av våpnene og draktene som brukes til å bekjempe dem, er variert og vellykket. Jeg liker spesielt godt at styrkene gjenvinner kaiju-deler for å konstruere våpnene de trenger for å beseire de mektigste monstrene (de som får et nummer). Og hovedskurken, en menneskelignende kaiju, er svært urovekkende.  

Tegneserien blander intens action og spektakulære kampscener med lett humor og karakterdrevet drama. Jeg synes at forfatteren har funnet en tilnærmet perfekt balanse mellom spennende action og karakterenes emosjonelle (og profesjonelle) utvikling. Kaiju nr. 8 undersøker hvordan man kan overvinne egne begrensninger, og utforsker identitetsspørsmål, livs- og karrierevalg og de etiske avveiningene som må gjøres når nasjonal sikkerhet står på spill.

Tegneserien har selvfølgelig svakheter, men da jeg først startet å lese, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Og hvis du liker denne typen historier, vil du storkose deg.

Ikke døm en bok etter omslaget

Jeg kjøpte den amerikanske tegneserien Behemoth (av Grant Sputore, Ryan Engle og Jay Martin, utgitt på Dark Horse books i 2025) uten å lese sammendraget på baksiden, og uten å ha lest noen anmeldelser av den. Jeg likte tittelen, som refererer til den mytologiske skapningen, og omslaget, som viser hovedkarakteren foran et digert, flere meter høyt hjerte. Men tegneserien var ei bikkje, og jeg burde nok ikke ha skuet den på hårene – altså på tittelen og forsideillustrasjonen.

Jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg da jeg begynte å lese tegneserien, men tjue minutter senere hadde jeg lest den ferdig, og følte meg lurt.

Det mest oppfinnsomme ved historien, er at heltinnen og flere busspassasjerer blir slukt av en kaiju som herjer i byen de bor i. De blir altså kastet ut (eller inn) i akutt fare og må finne en utvei før monsterets magesyre eller verre ting tar livet av dem. Premisset ligner altså litt på den bibelske fortellingen om Jona – eller for den saks skyld da Han Solo lander Millennium Falcon inne i et romuhyre i Imperiet slår tilbake.

Tegneserien er ellers som en hvilken som helst overlevelsesfilm, med en blanding av karakterer med ulik etnisk og sosial bakgrunn, noen sympatiske og andre ikke. Fortellingen var riktignok såpass spennende at jeg leste den i ett strekk, men det var hele tiden med en irriterende følelse av déjà vu: Med unntak av noen få overraskelser, henter tegneserien de fleste triksene sine fra arsenalet til B-filmer av samme slag. Er du glad i denne typen fortellinger, har 20-30 minutter til rådighet, og holder forventningene på et lavt nivå, er dette tegneserien for deg. Ellers kan du godt styre unna.

NB: For de som liker sjøuhyrer, kan jeg i stedet anbefale Scott Snyder og Sean Murphys The Wake (DC Vertigo, 2014): dels dyphavsskrekk, dels postapokalyptisk sci-fi. Og for de som fryder seg over postapokalyptisk sci-fi-grøss under vann, er Low også verdt et dykk.

Møte med den fremmede

Jeg ble derimot svært positivt overrasket over den korte grafiske romanen We called them giants (Image comics, 2024) av den britiske forfatteren Kieron Gillen og den franske kunstneren Stephanie Hans. De har allerede samarbeidet på tegneserien og rollespillet DIE. Gillen er også kjent for den kritikerroste dark fantasy tegneserien The Wicked + The Divine.

Protagonisten, tenåringen Lori, våkner opp i en postapokalyptisk verden hvor nesten alle mennesker har forsvunnet. Vi følger henne og klassekameraten Annette i kampen for å overleve i ugjestmilde omgivelser. De må finne mat og ly, og de må holde seg unna udyr og unngå å bli oppdaget av de hensynsløse gjengene som kontrollerer byen.

We called them giants begynner som en ganske vanlig overlevelsestegneserie, men den har mer å by på. Vendepunktet inntreffer når gigantiske romvesener – en rød og en grønn kjempe – ankommer Jorden. Det forklares ikke hvorfor de fleste menneskene forsvant eller hvorfor romvesenene plutselig dukker opp. Kontrasten mellom fortellingen før og etter vendepunktet er ganske brutal og litt kunstig, men grepet gjør at leseren retter oppmerksomheten mot det Lori opplever og føler. Etter hvert som hun møter andre nøkkelpersoner i historien, lærer hun gradvis å åpne seg for andre. Loris emosjonelle utvikling utforskes på en diskré, men fin og uttrykksfull måte. Møtet med den røde kjempen, hvordan man kan lære å kommunisere over språkbarrierer, og båndene som gradvis knyttes mellom karakterene, er vakkert skildret.

Da kjempene dukket opp, tenkte jeg først at forholdet mellom dem og menneskene kanskje kom til å ligne på det som framstilles i Stephan Wuls Oms en série, der romvesenene enten behandler menneskene som kjæledyr eller utrydder dem som skadedyr. Men We called them giants er helt annerledes, mer poetisk og rørende. Og streken og fargene kunstneren har valgt, gjør verket helhetlig.

Kommunikasjon er nøkkelen

Det finnes mange ulike typer kaiju. Noen er kaosvesener fra andre verdener, noen er resultat av menneskelig eksperimentering. Noen er organiske, noen er roboter, mens atter andre er biomekaniske eller muterte vesener.

I Dawnrunner (Dark Horse Comics, 2024) møter vi hovedsakelig to slags kaiju: utenomjordiske og biomekaniske.

For hundre år siden dukket et Schwarzschilds ormehull opp over Mellom-Amerika og kaijuene (kalt Tezta) som begynte å komme gjennom det, drepte millioner av mennesker. For å holde teztaene fanget, og for å gjøre jakte dem på lettere, ble det bygget en mur rundt området: 2900 meter lang og 30 meter høy, utstyrt med de kraftigste våpen som fantes. Jordens nasjoner ble oppløst og nesten alle ressurser ble omdirigert til et oligopol av fem store teknologi- og våpenselskaper. Disse samarbeider – og konkurrerer – om å konstruere stadig mektigere mecha (store roboter som styres av mennesker), kalt Iron Kings.

Når tegneserien starter, har krigen mot teztaene blitt både underholdning og inntjening: Mechaene og pilotene deres sendes ut i arenaen (det vil si over muren), hvor de kjemper mot monstrene med enorm mediedekning.

Iron Kings er teknologiske vidundere som utnytter og gjenskaper det ingeniørene har klart å forstå av teztaene. Anita Marr er en berømt mecha-pilot som har fått i oppgave å teste en bioteknologisk mecha-prototype, Dawnrunner. Den er den første Iron King hvor synkroniseringen – symbiosen – mellom mechaens og pilotens sinn er total.

I Dawnrunner løfter den indiske forfatteren Ram V (kjent for The Many Deaths of Laila Starr) fram det menneskelige dramaet som følger med enhver krig. Han kritiserer kapitalismen (spesifikt «kommodifiseringen», jf. uttalelsene til både Ram V og kunstneren Evan Cagle i dette intervjuet) som vokser frem i krigen mot de ekstradimensjonale kjempevesenene. I tegneserien har de store selskapene gjort en eksistensiell trussel til råstoff for profittjaget sitt – de selger menneskehetens kamp for overlevelse som en slags gladiatorkamp eller tyrefekting.

Ram V og Evan Cagle har latt seg inspirere av berømte japanske serier som Mobile Suit Gundam og Neon Genesis Evangelion – i tillegg til Pacific Rim – i både mecha-designen og den neurologiske koblingen mellom piloten og kjemperoboten. Men det virkelig interessante i tegneserien, er «spøkelseshistorie»-aspektet som har et snev av kyberpunkskrekk à la Ghost in the Shell og Akira.

Røpealarm: Det viser seg at operativsystemet til Dawnrunner er basert på hjernen og sinnet til Ichiro Takeda, en soldat fra tiden rundt teztaenes første invasjon for hundre år siden. For å kunne styre Dawnrunner må Anita overbevise Ichiro om å hjelpe, samtidig som at han hverken innser at han er død eller at sinnet hans blir holdt i live for å drive en mecha.

Måten serien reflekterer over språk og kommunikasjon, kan minne om filmen Arrival, der en gruppe språkforskere forsøker å forstå hva utenjordiske vesener vil på jorden.

Den siste tredjedelen av historien ville antagelig ha nytt godt av en fyldigere utvikling. Slik det er nå, undergraver den delvis spenningen som hadde bygget seg opp i de tidligere kapitlene. Men alt i alt er Dawnrunner likevel en god mecha-kaiju-spøkelsesfortelling med flotte og detaljerte (om enn noe rotete) tegninger.

For de yngre leserne

Til sist har jeg lyst til å nevne Kjempene av Lylian K., Paul Drouin og Aureyre Lorien (Gyldendal, 2021-2024, 6 bind). Det er en fransk sci-fi tegneserie for unge lesere hvor seks barn, sammen med «sine» kjemper, forener seg i et forsøk på å redde verden. Serien er ikke avsluttet, men de seks første bindene utgjør en fullstendig historie.

Fortellingen i Kjempene handler om barn fra Skottland, Kongo, Kambodsja, Canada, Tyskland og Grønland, som blir utvalgt av mystiske kjemper for å kjempe mot onde krefter. Barna har en spesiell kobling til naturelementene (f.eks. planter, stein, vann eller dyr) og hver kjempe representerer en naturkraft.  

Hvert av de fem første bindene i serien forteller historien til en kjempe og barna de er knyttet til. I bind seks samles fortellingene til en episk avslutning.

I historien kan kjempene være både beskyttere og trussel. Tegneserien utforsker aktuelle tema for dagens unge: makt, ansvar, klimapolitikk, kolonisering av naturen, arv og tap. Den skildrer også livssituasjonen til barn fra ulike deler av verden og fra ulike sosiale lag.

Bind 11 har nettopp kommet ut i Frankrike, og det ser ut som om den nye syklusen bygger på samme formel – en ny, livstruende trussel, barn fra andre land (f.eks. Australia, Italia, Nord Korea, Afghanistan) og kjemper med nye krefter.

*

Akkurat som i folkeeventyrene ligger det en helhetlig symbolikk bak fortellingene om kaiju og andre gigantiske monstre. De er annerledes, de skremmer og de fascinerer. Kaiju er ofte en metafor for maktløshet overfor naturens krefter, frykten for en atombombe eller et bilde på menneskelig hybris. Men de trenger ikke være det. De kan være «bare» monstre også.

Kaiju kan være antagonister, antagonister som blir allierte, eller de kan simpelthen være en nøytral naturkraft som feier alt med seg uten å diskriminere.

Men de bidrar også til at menneskene samler seg til felles kamp og til å atter bygge sammen, enten det dreier seg om gjenoppbygging av ødelagte byer eller utvikling av nye teknologiske oppfinnelser.

Kaiju kan også være mystiske levende vesener som menneskeheten noen ganger forsøker å kommunisere med og å forstå, ikke bare utrydde.

Hvis du ikke kjente til kaiju-historier fra før, håper jeg at dette blogginnlegget vil gi deg lyst til å bli bedre kjent med sjangeren.