Flore Balas’ arbeider har gjort inntrykk på meg siden første gang jeg opppdaget dem. Publikasjonene hennes varierer i uttrykk, men felles for alle er en dyp og nærværende oppriktighet, og noe som kan se ut som en evne til å ta vare på sin indre, drodlende tenåring. Tidvis får arbeidene tankene mine til å gå i retning av en slags emo versjon av den franske mystikeren Léopold Chauveau.

Det er uansett tilfredsstillende å se unge tegnere utfolde seg med teknisk selvtillit, noe Balas har til felles med en rekke andre unge tegnerne som for tiden markerer seg i den franske undergrunnen. Et annet fellestrekk er at de alle har bakgrunn fra kunstskolen i Strasbourg.


Har du lyst til å snakke om tegningene dine?

– Ja. Men har du et spørsmål? Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne.

Hvordan begynner du en tegning?

– Det er vanskelig for meg å tegne på en såkalt ordentlig måte. Jeg kjenner folk som kan plukke opp et ark og lage en tegning de kan stå inne for i løpet av et minutt, men det er ikke sånn jeg jobber. Når jeg tegner, ender jeg alltid opp med å tegne en mengde små tegninger på det samme arket. I ettertid vil jeg oppdage enkelte tegninger jeg har lyst til å fremheve, men de vil alltid være omringet av mange andre tegninger. Det er helt umulig for meg å lage en god tegning på et blankt ark.

Er det en forskjell mellom drodling og tegning?

– For meg er drodling tegning. Ideen om å lage en god tegning holder meg alltid tilbake, og derfor foretrekker jeg å drodle. I drodlingen tillater man seg selv å være spontan, det er helt greit å gjøre en dårlig drodling. Men når jeg jobber med tegneserier tenker jeg fullstendig motsatt. Da trenger jeg et manus, og det vil jeg følge helt slavisk. Jeg liker ikke tanken på abstrakte narrativer.

Er drodlinger ment for et publikum?

– Det har vært tøft for meg å stille ut tegningene mine, fordi jeg tenkte at de ikke var gjennomarbeidet nok for å kunne vises i et galleri. Det er faktisk grunnen til at jeg endte opp med å publisere tegningene i bøker. Nå foretrekker jeg å vise de på denne måten. Det tok lang tid for meg å venne meg til å vise tegningene, jeg var så pinlig berørt. Men nå går det bedre.

Hva kjennetegner en drodlekunstner?

– Hvis man virkelig jobber med drodling daglig, tror jeg man må være en person som liker å overraske seg selv. En automatisk arbeidende hånd ligger selvfølgelig i drodlingens natur, og hvis man lykkes kan man uttrykke ting man ikke kunne gjort på noe som helst annet vis. Ofte har den samme figuren en tendens til å dukke opp på papiret gjentatte ganger, noe som kanskje kan virke litt dust. Jeg tegner ofte kvinner igjen og igjen. Det er fascinerende.

Hvilke utfordringer støter du på i denne prosessen?

– Problemet er alle ideene. Hvis jeg har en tydelig idé, greier jeg ikke å overføre den til papiret på en god måte. Er idéen mer diffus funker det mye bedre.

Hvordan ser studioet ditt ut?

– Ikke særlig organisert. Studioet mitt endrer lokasjon ut ifra om jeg tegner, maler eller lager tegneserier. Det er virkelig ikke samme type arbeid, det krever tre ulike sinnstilstander. Jeg sitter ikke og arbeider hver dag ved den samme skrivepulten.

Ser du ofte på andre kunstneres arbeid mens du tegner?

– Det er selvfølgelig mange andre kunstnere jeg omgås med og på nett som jeg ser opp til. Men for å holde beundringen i sjakk kreves det også å holde beundringsobjektet på en viss avstand. Instagram er så overveldende, og jeg har inntrykk av at alle holder på med mer eller mindre det samme. Det blir litt rart.

Diskuterer du ofte arbeidet ditt med andre tegnere?

– Vennene mine gjør ofte narr av meg fordi jeg aldri viser noe av det jeg jobber med. Av og til spør folk meg om meningen min om arbeidet deres, men jeg vet aldri helt hva jeg skal svare. Det å tegne er en personlig prosess, og å lage en god tegning krever indre motivasjon, selvtillitt og en slags stolthet. Det krever at man gjør det alene.

Mange nye navn i den franske scenen ser ut til å komme fra kunstskolen i Strasbourg. Hva har dere til felles?

– Det er en skole for alle slags kunstformer, ikke bare illustrasjon. Dette har nok ført til at mange av oss jobber på tvers av mange ulike medier. Vi lager utstillinger, klesdesign, musikk, og så videre. Jeg tror det er en sunn mikstur. Strasbourg er også en ganske liten og rolig by. Man får god tid til å utforske saker og ting.

Høres jo veldig bra ut.

– Men jeg har også erfart at kunstverden ikke vil behandle meg på samme måte, siden jeg ikke er en gutt. Alle guttene på skolen grupperte seg og bygget hverandre opp. Jeg tror det er grunnen til at det tok meg så lang tid å bygge opp selvtilit nok til å vise arbeidene mine offentlig.

Liker du dagens franske tegneseriescene?

– Jeg er kresen. Det er sjeldent jeg ser noe jeg liker i franske tegneseriebøker.

Hva ser du i franske tegneseriebøker?

– De fleste utgiverne gir ut bøker som er ganske kjedelige. Typisk en flott og vakker bok, laget for kunstelskere med en eller annen høykulturell bakgrunn. Jeg tror utgiverne rett og slett glemmer at en tegneserie er nødt til å være engasjerende. Som leser bør du forvente å bli overrasket. Du bør forvente å virkelig føle noe. Vakre bøker er ikke det eneste jeg er på jakt etter når jeg kjøper en tegneserie. Jeg vil føle noe.

Andre tegnere med bakgrunn fra Strasbourg er eksempelvis Sarah-Louise Barbett, Acacio Ortas, Anaïs Sière, Humour Zone, Sébastien Sans-Arcidet, Paul Descamps, Louka Butzbach (og sikker mange flere).

Tegner, skribent og meddriver av et forlag med stor F, Foot Books. Holder for tiden til i Leipzig, Tyskland.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.