Det finske kunstnerkollektivet Kutikuti feiret tiårsjubileet sitt med en jubileumsutstilling under årets Oslo Comics Expo. Tempora Mutantur er en samling arbeider fra 38 ulike kunstnere, som allerede har vært utstilt i Latvia, Tyskland og Russland før den besøkte Oslo tidligere i sommer.
Vi kan ta det fra begynnelsen: Hvordan startet Kutikuti-kollektivet?
Kutikuti startet i 2005 da en gruppe tegneserieskapere fra Helsinki lette etter et studio å dele på. Med en felles interesse for eksperimentelle arbeidsmetoder og det å viske bort grensene mellom samtidskunst og tegneserier, begynte gruppen raskt å gjennomføre fellesprosjekter og å stille ut verkene sine. Ideen om å gi ut et magasin kom vi på kjapt etter dette.[infobox]
Magasinet deres distribueres i hele Finland. Har det vært noen vanskeligheter med å gi utgivelsen deres et så stort nedslagsfelt, både når det kommer til distribusjon og bidragsytere?
Den internasjonale spredningen av magasinet har vi jobbet hardt for gjennom et tiår med å dra på festivaler, utstillinger og lignende for å få kontakter og å promotere magasinet. I Finland er magasinet for det meste distribuert gjennom biblioteker, cafeer, barer og ymse sjapper, og de lokale distributørene i de forskjellige byene har mye frihet når de velger hvor de vil promotere magasinet. Å finne publikum og interesserte bidragsytere fra inn- og utland har vært ganske udramatisk, men arbeidet i seg selv har krevd mye dedikasjon og ufattelig mye tid.
Frihet synes å være et viktig tema for Kutikuti. Det er et gratis blad, Tommi sin bok Simpelthen Samuel, som etter planen kommer på norsk i år, er dedikert til frihet og som dere sier på nettsiden deres: “Frihet er verdt å oppnå”. Hvilken type frihet er det snakk om her?
Det hele handler om frihet til å uttrykke seg. Tanken om at det ikke er noen regler når man lager tegneseriekunst og at mediet kan bli brukt til et hvilket som helst formål. Det er litt rart at man må forsvare denne typen tanker i dette mediet, mens i samtidskunsten er de en selvfølge.
Hvor viktig er magasinet Kutikuti for deres frihet til uttrykke dere?
Vi bruker magasinet som en utløpskanal for kortere verk, ymse tekniske eksperimenter og tidvis noen forkastede vitser, så vi kan blåse litt fra oss mellom andre oppdrag og jobber. Denne åpne tilnærmingen til hva vi gjør og mediet generelt fyrer forhåpentligvis opp leserne og andre fremtidige bidragsytere.
Var selvpublisering den eneste måten dere kunne få deres mer eksperimentelle ting utgitt på?
De fleste grunnleggerne av Kutikuti hadde vært aktive i miljøet en stund og hadde utgitt en hel del, så tanken bak utgivelsen var ikke bare å publisere. På den annen side var avisformatet vi gir ut i et spennende format som ga mange kreative muligheter som en A5-fanzine ikke tilbyr. I vår første utgivelse var det redaksjonelle arbeidet en felles dugnad, med masse entusiasme og glede rundt det å prøve ut alle disse nye arbeidsmetodene og se hvor det førte.
Tempora Mutantur-utstillingen markerer altså tiårsjubileet til Kutikuti. Hvordan kuraterte dere denne utstillingen og hva betyr det for dere å krysse tiårslinjen? Tenkte dere på Kutikuti som et bærekraftig kollektiv da dere startet?
Jeg tror ikke noen så så langt som ti år frem i tid da vi startet opp. Men for noen år siden begynte det originale kollektivet å brytes opp, etterhvert som folk stiftet familie, flyttet og hadde for lite tid til å holde på med Kutikuti. Så i stedet for å falle fra hverandre og gi det opp, bestemte vi oss for å endre hele strukturen. Vi gikk fra kollektiv til selskap, og mange finske serieskapere ble invitert til å bli med. Denne endringen sammenfalt med at tiårsjubileet nærmet seg og det å da sitte sammen en stor utstilling bestående av nyere verk virket som et logisk skritt å ta. På det tidspunktet i 2015 besto Kutikuti av 38 medlemmer – og i juni 2016 hadde det vokst til 49 medlemmer – så alle ble spurt om å lage en enkel A2-tegneserie til utstillingen som skulle starte i Helsinki som en del av Helsinki Comics Festival.
Om man ser tilbake til starten i 2005, sier det noe om tegneseriemiljøet for ti år siden? Var det et oppgjør med det som var mainstream eller var det en etterlengtet lekegrind for finske serieskapere?
I begynnelsen var det nok mer et uttrykk for gjør-det-selv-mentaliteten enn noe annet, men den første utgivelsen skapte noen veldig negative reaksjoner blant de konservative medlemmene av tegneseriemiljøet. Den typen rebelsk oppmerksomhet var aldri et mål. Det var bare lignende interesser blant serieskaperne som møttes og så skjedde det.
