Selvpublisert
Norge er fullt av tegneserieskapere som ikke er tilknyttet noe forlag. I denne bloggen snakker Hege Haugan med noen av dem.
Du har kanskje sett Hella Brandal på markedsplassen på Oslo Comic Expo de siste årene, med tydelige håndskrevne lapper hvor det står «18+». I tegneserien Funky Animal Frolics ender hovedkarakterene opp i en rekke ville eventyr som inkluderer blant annet en måke som stjeler nøkkelen til et par håndjern brukt i en BDSM-akt, og kreasjonen av the Fabulous Feminized Sewer Sisters ved hjelp dårlig håndtert Estrogel-avfall.
De humoristiske og overdrevne hverdagsskildringene har transkvinner i skikkelsen av antropomorfe dyr i hovedrollene.Transperspektiver er fortsatt underrepresentert i tegneserier i dag, både i Norge og i verden for øvrig. Derfor er det forfriskende å lese Brandals absurde og heidundrende tegneserier om en gjeng transkvinner som ender opp på vanvittige eventyr i en slags Looney-Tunes-versjon av Oslo.
Brandal har laget tegneserier siden 2016 og har opparbeidet seg en trofast følgerskare på nett, undertegnede inkludert.
Det er en solfylt, men kjølig maidag i hovedstaden når vi møtes på kaffebaren Papegøye på Grønland. Jeg har nesten alle Brandals selvpubliserte hefter. Hun har en karakteristisk strek, og til tross for karakterene sitt «cartoony» utseende, er det åpenbart mye kunnskap og kreativitet som ligger bak. Hella har tatt med seg en mappe med originaler som jeg får lov å se på. Det som blir enda tydeligere gjennom originalene er trangen hennes til å eksperimentere.
– Jeg liker å konstant pushe meg selv til å finne nye fargeuttrykk og måter å illustrere historiene. Det jeg lagde i fjor, som jeg ble veldig fornøyd med, ser jeg nå at har veldig tynne linjer. Så nå bruker jeg mindre ark, og lager tykkere linjer.
Hvorfor akkurat tegneserier?
– Jeg ble veldig betatt av tegneserier da jeg var omtrent femten, da Watchmen-filmen kom. Så jeg leste tegneserien, og etter det var jeg hektet på de engelskspråklige voksenseriene fra 80- og 90-tallet. Spesielt de britiske, som Grant Morrison. Etter det begynte jeg å lese indiegreier som Jeffrey Brown sin Funny Misshapen Body. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men den har en litt sånn barnslig, naiv stil. Det var det som fikk meg til å tenke at jeg kunne lage mine egne tegneserier.
– Jeg hadde allerede tegnet en stund, men jeg tenkte liksom at jeg begynte å tegne for alvor da jeg var 16, og at det er alt for seint. Alt hadde gått forbi meg, jeg kom aldri til å bli like god som alle andre. Men da jeg begynte å tegne fikk jeg raskt grep på figurer. Da jeg begynte på universitetet studerte jeg grafisk design og film- og tv-greier. Jeg ble veldig interessert i klippeteknikk og cinematografi og tenkte kanskje jeg skulle jobbe innenfor det. Det føltes som det var en nedgang i norske tegneserier, og at jeg hadde gått glipp av sjansen min der. Rett før jeg skulle fullføre bacheloren, avbrøt jeg og bestemte meg for å lage tegneserier i stedet. Det var i 2016, og siden da har jeg bare jobbet med å lage tegneserier på soverommet.
Så du har ingen klassisk kunstutdanning?
– Jeg har et årskurs. Det var et veldig bredt kunstperspektiv med trearbeid, arkitektur og sying og alt. Vi hadde også maling. Etter det tok jeg et halvt år på Høyskolen Kristiania med illustrasjon.Det var under covid i 2020, så da vi gikk over til Zoom mistet jeg helt lysten. Men det første halvåret var veldig bra. Vi hadde kurs med blant annet Sigbjørn Lilleng. Han var kjempegod, jeg lærte veldig mye av ham, og vi fikk se de originale sidene han hadde laget. Før det hadde jeg tegnet mest digitalt, men etter det begynte jeg å tegne mer fysisk. Jeg liker så godt følelsen av penn på pair.
Når dukket de antropomorfe figurene opp?
– Etter at jeg flyttet til Oslo, da jeg hadde begynt å leve som trans, ble jeg introdusert for furry-miljøer. Jeg har alltid likt å tegne veldig tegneserieaktige ansikter og abstrakte former.
Jeg og Hella er i samme aldersgruppe, så jeg legger lattermildt fram teorien om at vi er forbannet av Disney. Hella nikker og peker på Tom og Jerry og Looney Tunes som flere eksempler. Det var rett og slett mange antropomorfe dyr i popkulturen på 90- og tidlig 2000-tallet. Vi kommer også innom vår felles kjærlighet til karakteren Lola Bunny fra den legendariske 1996-filmen Space Jam.
– Det var litt hjernevasking med furry-karakterer på den tiden.
Furry fandom, eller furries, er en subkultur som er interessert i antropomorfe dyrekarakterer. Mange i miljøet har også sine egne karakterer som kalles “fursonas”. Furries har egne messer, og møter og diskuterer med likesinnede på internettfora. Noen bruker også dette i seksuelle aktiviteter. Denne siste delen har fått overdrevet mye oppmerksomhet, noe som har ført til at mange har fått negative assosiasjoner til furries-miljøet. Miljøet er mannsdominert, men en stor del identifiserer seg som trans eller utenfor kjønnsbinæren.
– Når jeg begynte å lage sånne furry-karakterer så ble det mye mer grafisk. Små detaljer som har veldig stor effekt i et menneskeansikt ble borte, og jeg kunne tegne mer abstrakt og sprøere.
Hvordan kommer du på historiene?
– Det kommer litt an på hva slags historie. Hvis det er en historie på 20 sider, så planlegger jeg veldig konkret. Hvis det er noe kortere sånn som Slime Crime (en kort historie i Funky Animal Frolics), så tegnet jeg samtidig som jeg skrev et manus, bare for å få ned ideene underveis. Mye av det jeg lager nå er mer konstruert og nøyaktig skrevet. Jeg kan være mer spontan med tegningene hvis jeg har et veldig tight manus. Det er mye som forandrer seg når man begynner å tegne.
Om jeg for eksempel har hatt en vits i manuset veldig lenge, så er den kanskje ikke morsom lenger etter seks måneders arbeid. Da kan det hende jeg kommer på nye vitser. Kanskje de er bedre, men de er i hvert fall ferskere.
Som tegneserieskaper og illustratør selv vet jeg godt hvor lett det er å se seg lei på eget arbeid. Et av Hellas triks er å skrive manuset ferdig, for deretter å la det ligge i en måned så hun glemmer alle vitsene. Når hun kommer tilbake til manuset, føles det fortsatt morsomt.
Har du prøvd å ta kontakt med forlag, eller er selvpublisering veien for deg?
– Det er selvpublisering jeg har brukt for å etablere meg hvert fall. Nå begynner det å bli litt økonomisk vanskelig. Jeg har snakket med noen folk i Amerika som i hvert fall er interessert i å kjøpe de selvpubliserte titlene mine. Jeg har lyst til å samle alle tegneseriene mine og bli gitt ut av en seriøs utgiver, men jeg er altfor opptatt av det jeg jobber med nå til å tenke på de gamle tegneseriene. Jeg får litt tunnelsyn på eget arbeid.
Jeg hørte selvfølgelig på podkastepisoden med Hella av Øystein Runde for Empirix før intervjuet. Han foreslo, og jeg understreker igjen, at Fantagraphics virker som et perfekt forlag for Hellas elleville stil og stemme.
– Jeg har ikke tatt kontakt med dem enda. Han jeg har snakket med om å kjøpe tegneseriene mine, han har ganske mye kred i indiemiljøet i Amerika. Hvis det blir en suksess, så tror jeg det kan være en vei inn til å bli publisert av for eksempel Fantagraphics.
– Akkurat nå har jeg ingen måte å selge ting på i Amerika, med mindre folk er villig til å betale sånn 500 kroner i frakt. Det er ikke praktisk. Jeg er også veldig ADHD, og jeg vet at hvis jeg skal begynne å sende pakker til folk med spesifikke ting hver dag så blir det bare surr. Det er kjekt å ha en nettside hvor folk kan kjøpe det digitalt.
– Jeg tenker at en vei inn i forlagene hadde vært fint for å få betalt for arbeidet mitt og ha litt framgang. Det hadde vært kult å kunne bli gitt ut mainstream, men det føles veldig som en femårsplan. Kanskje. Akkurat nå har jeg mer fokus på å prøve å komme meg ut på messer.
Personlig har jeg bare møtt på Hella på Oslo Comix Expo. Både i 2024 og 2025 hadde vi bord ved siden av hverandre på markedsplassen. Men hun reiser også en del på messer i Europa.
– Jeg har vært i København to år nå. Jeg skulle egentlig i år også, men det ble vanskelig med prisene på fly og opphold. Det er litt frustrerende. Jeg skal til Stockholm seriefestival 17. mai.
Det som går igjen hos de jeg har intervjuet så langt, er at det er vanskelig å få økonomien til å gå rundt. Hella er intet unntak.
– Jeg synes jeg tjener ganske greit, men ofte er det beste som skjer at jeg går i null. Da er det kult å komme seg ut på messer og snakke med folk i forskjellige bransjer. Når jeg drar til Danmark føler jeg at jeg får veldig positive tilbakemeldinger. Folk der er veldig klare for min type tegneserier. Her i Norge virker det som ting går bra akkurat nå, men jeg har en nisje som ikke får så mye oppmerksomhet. Det er også veldig vanskelig å vite hva som kommer til å skje i framtida med internasjonal politikk og hvilken effekt det vil ha på tegneseriemarkedet.
Er det derfor du velger å skrive på engelsk? Fordi du tenker det internasjonale publikumet er mer interessert enn det norske?
– Det var engelskspråklige tegneserier som gjorde meg interessert i å tegne tegneserier selv. Det er mye støtte å få om man skriver på norsk, og man kan gjøre en god karriere i Norge, men alt det jeg har likt har vært på engelsk. Jeg har et ganske bredt engelsk ordforråd. Jeg har ikke egentlig skrevet på norsk annet enn på dialekt til mamma. Jeg snakker engelsk 80 prosent av tiden. Mange av vennene mine er engelsketalende, så det føles naturlig.
– Det er også mange moderne tema som jeg synes er vanskelig å snakke om på norsk. Ting blir definert på engelsk før det kommer på norsk. Hvis du leser en artikkel om tech-industrien så er det så mange rare nye ord der uansett at det er helt unødvendig å oversette det til norsk.
Det er veldig mye sex i tegneseriene dine. Er det noe du føler er tabu å illustrere eller snakke om?
– Egentlig ikke. For meg er det en veldig naturlig og vanlig del av livet. Jeg synes det er veldig frustrerende med online-platformer som sensurerer alt. Jeg synes de seksualiserer sex for mye. For meg er det ikke tabu, men i samfunnet er det ikke noe man kan snakke om åpent. Det er noe som man liksom ikke skal vise.
Det er mye sex i Hellas tegneserier, men det er ofte ikke det historiene handler om. Sex er bare en del av hverdagsskildringene. Personlig synes jeg måten hun portretterer sexlivet til karakterene på føles ganske uskyldig, og ofte er det bare set-up til en vits eller et ellevilt eventyr.
– Jeg liker å vise det som en ganske alminnelig del av verden. Jeg har tenkt på å legge vekk sexen og bare ha et narrativ, for det hadde gjort alt mye enklere på nettet. Men når jeg snakker med folk som leser det jeg lager, så er det en veldig bra måte å tiltrekke riktig type publikum. Og så er det med å skremme vekk visse typer. Hvis du sier at tegneseriene inneholder transseksuell sex, så blir det vanskelig for de mest reaksjonære å forholde seg til.
Alle hovedkarakterene i Hellas historier er transkvinner. Selv om jeg personlig bare synes dette er fint så føler jeg at jeg må spørre om hun har vurdert å slutte med det for å appellere til et bredere publikum.
– Jeg tror aldri jeg seriøst har vurdert å legge vekk transkarakterene. Jeg tror at hvis jeg bare hadde hatt streite karakterer så hadde noe av hooken med mine tegneserier forsvunnet. Det hadde blitt likt mye annet. Jeg har vanskelig for å se for meg at det hadde vekket like mye interesse.
Jeg merker det jo selv også: Når man legger mye av seg selv i arbeidet sitt, så er det naturlig å portrettere noen som er lik en selv.
– Jeg snakket med en venninne om det. Seriene mine er ikke selvbiografiske, men de har mange elementer fra livet mitt som gjør at man kan kjenne seg igjen.
Hella skyter inn at det er ikke bare skeive transkvinner som leser tegneseriene hennes.
– Jeg føler den gruppen jeg står sterkest hos, den gruppen som liker tingene mine mest, er heterofile cis-menn i 40-åra som er store tegneserienerder. Ofte pleier de å komme opp til meg på messer og referere til Omaha the Cat Dancer og lignende ting. De kjenner veldig godt igjen referansene og innflytelsene.
Det gir veldig mening. For jeg ser ikke så mye av Alan Moore og Grant Morrison i Hellas tegneserier, men heller mer av de klassiske undergrunns-skaperne fra USA som Art Spiegelman og Robert Crumb.
– Det er det jeg leser nå. Måten Watchmen og Preacher har hatt innflytelse på meg, er at de har et veldig utspekulert og tettpakket oppsett. Jeg hadde en periode hvor jeg lagde veldig lavmælte horror-tegneserier. Da jeg begynte å skrive mer humor fant jeg ut at kompliserte og til og med misformede setninger kunne være veldig morsomme. En karakterer som bruker store ord er mye morsommere. Femstavelsesord og overbeskrivelser. Det er en Stan Lee-tegneserie fra 60-tallet som jeg egentlig synes er helt uleselig. Det er kjempebra historiefortelling, men hvert panel har sånn tre avsnitt med helt unødvendig tekst. Det er noe jeg prøver å bruke bevisst for humoristisk effekt i historiene mine.
Har du vurdert å gå tilbake til horror, eller prøve deg på andre sjangere?
– Jeg synes humor er mye mer spennende, og jeg føler humor kan dekke alle sjangre. Det føles mer eksperimentelt, og hvis jeg hadde prøvd meg på horror nå så hadde det nok blitt for mye slapstick. Den sjangeren jeg er mest interessert i å prøve, er sakprosa. En historisk tegneserie, eller et essay i tegneserieform. Jeg har noen ideer som jeg tror hadde blitt bra, og det er noe jeg tenker å prøve. Jeg har utdanning i medievitenskap, så jeg føler jeg har det jeg trenger for å skrive en essay eller artikkel i tegneserieform.
– Kristian Krohg-Sørensen skrev en veldig bra tegneserie om Oslos trikkesystem. Sånne ting synes jeg er spennende. Akkurat nå holder jeg på å lese en veldig interessant samurai-manga fra 60-tallet. Den heter The Legend of Kamui, og er skrevet av Shirotori Sanpei, som var marxist. Den er kjempespennende, for den har et narrativ om klassestrukturen i det japanske samfunnet og hvordan forskjellige grupper i arbeiderklassen ble satt mot hverandre. Den tar også opp økologi, og naturens syklus.
Her lar jeg meg rive med i en spennende samtale om japansk radikalisme, mangaens utvikling, undergrunnskulturer og tegneseriebevegelser. Vi utveksler noen anbefalinger, før jeg må prøve å dra dette intervjuet i land.
Føler du at du har innpass i tegneseriemiljøet?
– Jeg føler meg ikke utstøtt eller noe sånt. På Oslo Comic Expo så er jo mange interessert og kommer og prater med meg om det de liker. Jeg føler meg velkommen. Det er mest at jeg føler meg ensom i det at jeg jobber for meg selv. Jeg føler ikke at jeg er i dialog med andre tegneserieskapere. Det er noe man ser veldig godt med tegneserieskapere fra USA på 60-tallet. De var i dialog med hverandre, mens jeg føler at jeg er på min egen øy med tegneseriene mine.
Har du noen tips til aspirerende tegneserieskapere?
– Bare begynn å lage tegneserier. Jeg føler jeg kasta bort mye tid på å øve på ansikter, kropper og omgivelser før jeg begynte å tegne. Men den beste måten å lære er egentlig bare å begynne.
– Vær litt kritisk til folk som gir råd på internett. Jeg ser så mange dårlige råd som kommer fra folk som har gjort det bra. Prøv å utvikle din egen stemme og ikke vær redd for å si noe dumt. Les bøker og se filmer som er utenfor komfortsonen din. Det kan gi deg nye innfallsvinkler til det du lager.
