Det er vår, og plutselig er verden full av friske, nye blader. Det siste året har nemlig vært spesielt fortumlende for de norske humorbladene, slik vi skrev tidlig i januar. Alt startet tidlig i 2018, da Lise Myhre tok med seg Nemi og gikk fra Egmont til Gyldendal. På slutten av året tok Frode Øverli og Børge Lund farvel til Egmont, og tok med seg henholdsvis Pondus og Lunch-seriene over til det nystartede forlaget til tegneserieagent Håkon Strand. Torbjørn Liens Kollektivet-blad tok i starten av 2019 kvelden hos Vigmostad & Bjørke, og Lien tok tegnebordet med seg over til Egmont.
Nå skriver vi slutten av mars, og de fleste av de nye bladene har rukket å komme med et par nummer. Hvilken bedre anledning til å se på hva som ble av alle de fagre nyttårsforsettene – og kanskje avgjøre hvem som fortjener abonnementspengene dine i 2019.
Strand forlag, med Håkon Strand og redaktør Lasse Espe i spissen, gikk hardt ut før jul og lovet blant annet mer av hovedseriene i sine blader, i tillegg til ny design, bedre papirkvalitet, en ny type redaksjonelt innhold, og nye biserier.
Pondus-bladet fyller rundt en tredel av sidene med nye Pondus-striper, mens Lunch-bladet klarer å fylle 24 av 50 sider. Du kommer likevel ikke til å bli slått i bakken hverken av den lovede nye designen eller av biseriene, som virker være mye det samme som før. Om noe ser faktisk Lunch-bladet litt billigere ut i Strand-utgaven, og papirkvaliteten feier meg ikke overende. Så mye for nyttårsforsettene, altså. Frode Øverli virker likevel å ha blitt inspirert av forandringene, for han introduserer nye figurer i begge de to nye bladene på nytt forlag, og det virker som om lokalavisen kommer til å bli et nytt omdreiningspunkt for serien.
Mens det redaksjonelle innholdet i Lunch-bladet virker være mye det samme som før (selv om de vestlandske mediesatirikerne i 5080 er erstattet av en spalte som tester kantiner på norske arbeidsplasser), suser Pondus-bladet til med en åtte sider lang artikkel om fotballspilleren Kevin Keegan. Om det er i overkant kommer vel an på hvor glad du er i engelsk fotball, men jeg får vel bare tro at Strand & co har gjort sin markedsanalyse her.
For meg er det likevel slik at det lekreste bladet akkurat nå uten tvil er Radio Gaga. For bare et par år tilbake hadde Egmont nær total dominans i bladmarkedet, og nå setter de åpenbart alle ressursene sine inn i det gjenværende flaggskipet. Øyvind «Flis» Sagåsens stripeserie fra en mangfoldig nærradio var ikke en klar kandidat for ledertrøyen, men i de to første bladene fungerer serien godt som en samlende kraft.
Gjesteseriene teller alt fra Torbjørn Liens Kollektivet, til Instagram-fenomenet Intet nytt fra hjemmefronten, de svenske feministene i Jentene på Haugen, den evig annerledestenkende Eon, og Dunce (en av Norges beste stripeserier de siste årene). I tillegg er både trykk og omslag i en helt egen klasse, bare slått av Nemi-bladet som har enda litt tykkere permer.
Biseriene i de nye bladene er et kapittel for seg, og en totalt forvirrende opplevelse. Du finner selvsagt Lunch i Lunch-bladet, men også i Pondus-bladet. Det samme går for Tegnehanne og Lille Berlin. Intet nytt fra hjemmefronten og Dunce er både i Radio Gaga og i Lunch, altså på to ulike forlag. Ingen slår likevel David Skaufjord (Empirix’ egen podcaster) som du finner både i Lunch- og Gaga-bladene i tillegg til Nemi – tre blader på tre ulike forlag. Hele fem av biseriene i Lunch-bladet finner du i andre blader (jeg måtte tegne opp en tabell bare for å holde styr på seriene under lesningen). Hvordan har det blitt sånn? Det er ikke godt å vite, men det gjør at spesielt noen av bladene har færre trekkplastre å spille på.
Et blad som noenlunde har forblitt det samme, er Ruter (tidligere Rutetid). Dette har lenge vært et hummer-og-kanari sammenskrap av vitsetegninger i enrutesformat (i motsetning til stripeformat), som mest av alt har tjent til å bevise at også profesjonelle humorister kan ha skikkelig dårlig humor. Bladet lider ikke noe særlig av å ha mistet Frode Øverli-serien det tidligere var oppkalt etter, men bærer preg av å være mer noe du finner på do enn kjøper på butikken. Iblant dukker det likevel høydepunkt opp her også, som Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsens to sider lange påskekrim Jesus-mysteriet. Som IKKE er en enruter.
Nemi-bladet på sin side fortsetter å være det eneste av de norske humorbladene som trykker lengre, mer ambisiøse tegneserier som ikke direkte kan kalles humor – i alle fall ikke med punchlines. I #170 er det både en fire sider lang historie av Ida Neverdahl, og en ditto ordløs ny tegneserienovelle av Karl Kerschl.
Redaktører i bladene:
- Pondus: Lasse Espe
- Lunch: Børge Lund, Lasse Espe og Bjarne Robberstad
- Radio Gaga: Tormod Løkling
- Nemi: Tina Søreng
- Ruter: Jo Hernando Wasdalen
