Før siste fabel tegnes

Fantasidyr. Jenter med planter voksende ut av hodet. Utenforskapet hadde mange ansikter i Dina Norlunds fantasirike fortellinger.

Det er gjerne den som står på utsiden av samfunnet som står i fokus i Norlunds forfatterskap. Den som venneflokken eller familien støter ut, og som rangerer nederst i hierarkiet. Den som ser annerledes ut, eller som ser ting på en litt annen måte enn alle andre. Hun løfter disse karakterene opp og gir dem mot og kraft til å endre livene sine. Til å våge og til å trosse. Ofte må hovedpersonen ut på en farefull reise mot det ukjente.

Tegneserieskaperen Dina Norlund rakk bare å bli 27 år gammel, før hun døde av kreft i februar i år. Tross sin unge alder hadde hun rukket å bli en anerkjent forfatter. Hun hadde internasjonal suksess med debuten Snøkattprinsen (2020), og flere hundre tusen fans har fulgt tegnekursene hennes på YouTube.

Pixar og Disney

Allerede som 13-åring fant Norlund ut som at det var tegning hun ville drive med. På Elvebakken videregående i Oslo ble hun kjent med stillingstittelen konseptutvikler, hvor man utvikler design og karakterer for animasjon- og spillbransjen. Turen gikk derfor til prestisjeskolen FZD School of Design i Singapore. Drømmen var klar: Å bli utvikler for Disney eller Pixar.

Etter endt utdannelse jobbet hun i to år ved spillstudioet Atomhawk i Newcastle med å tegne og designe alt fra superhelter til fantasyslott. Det var under denne perioden at hun innså at hun ville skape historiene selv. Før hun flyttet tilbake til Norge laget hun tegneserier som hun gav ut på eget forlag i England. Flere av historiene fra denne perioden er inkludert i denne antologien.

Syv og den internasjonale suksessen

Da Norlund flyttet tilbake til Norge begynte ting å ta form. Snøkattprinsen ble antatt av Egmont. Fortellingen utvikler seg i en fortryllende rike hvor snøkattene styrer, og den yngste prinsen, Syv, må våge seg ut på en risikofylt reise for å oppdage kattens tapte krone.

Hver av tekstene i denne antologien har et forord fra venner eller familie. I en av disse tekstene kan vi forstå at fasen hvor hun skapte Snøkattprinsen var en svært kreativ periode for Norlund. Boken ble en internasjonal suksess, og ble hedret av amerikanske kritikere i form av en Kirkus-stjerne.

Samtidig som Norlund sto helt i starten av en lovende karriere, ble hun syk.

Nært portrett av en ung kunstner

«Stilk» fra 2019 er den smått absurde historien om jenta som har en grønn kvist voksende ut av hodet, og som støtes ut på skolen. Boken er effektiv fortalt med kjappe sceneskift. Likevel oppleves den som drømmende.

Antologien avsluttes med «Dinas hourly comic day» som hun skrev våren 2022 mens hun gikk på sin siste cellegiftkur. Tegneserien var en del av et internettfenomen der man utfordres til å tegne en tegneserie til en spesiell dag, time for time. Serien viser serieskaperen i hjemmet sitt, preget av sykdommen, samtidig som det viser små glimt av glede, som den nye katten som har flyttet inn. Tegneserien er også et steg inn i mer realistisk stil der drager og farefulle ferder uteblir. Den er varsomt tegnet og full av sårbarhet.

Barnehistorier og Inktober

Antologien består også av de to barnehistoriene «Bregne og Månekaninen» (2017) og «Gråfot» 2018), samt to fortellinger laget under tegneseriemaratonet Oslo 24H Challenge: «Vill» fra 2021 og «Alene» (2022).

«Bregne og Månekaninen» handler om det lille trollet Bregne som begir seg ut på en skummel reise for å finne månen og plassere den tilbake på himmelen. Underveis blir hun ledet gjennom farlige områder og står ansikt til ansikt med skremmende skapninger. Mange av disse vesenene vil forsøke å hindre henne og tilegne seg månen for seg selv. Fortellingen henter inspirasjon fra norske eventyr, i tillegg til gresk og kinesisk mytologi.

Dina skapte den i oktober 2017 som en respons på en internettutfordring kalt «Inktober», der man kun får bruke blekk eller blyant. Fortellingen er satt i et univers fargesatt med gråtoner, og tross for den betegnes som en barnebok har den et spennende plott og skumle karakterer. Fortellingen har en rytmisk, lyrisk form, som passer illustrasjonene svært godt.

«Gråfot» handler om den hageelskende Eva som blir konfrontert med noe ukjent i morens magiske hage, og hvordan hun håndterer frykten sin for det ukjente. I motsetning til «Bregne og Månekaninen» er «Gråfot» tettere på tegnestilen som Norlund ellers er kjent for: det flommer over av vidunderlige skikkelser i et fargeunivers med myke linjer der karakterenes emosjonelle register står i sentrum.

Innblikk i utviklingen

Dina Norlund tilhører samme generasjon som Nora Dåsnes og Malin Falch. De tilhørte den første generasjonen som tok del i internettsamfunnet som tegneserieskapere. Teknologien gjorde verden mindre, og gjorde det enklere å nå ut til flere.

Forordene til fortellingene gir antologien et innblikk i Norlunds kreative prosesser, og hvordan sykdommen satte preg på den siste fasen av arbeidene hennes. Som leser får man i tillegg en rikere innsikt i hverdagen til en ung serieskaper.

Årene like etter endt utdannelse, mens man fortsatt er i en formativ og utviklende fase, er verdifull. Samtidig får lesere sjelden tilgang til denne perioden, all den arbeidene er ujevne, og stilen gjerne fortsatt i støpeskjeen. Det bærer også denne boken preg av.