Dette er ikke dette en liste over de beste tegneseriene fra 2020. Jeg leste ikke tilstrekkelig mange nye tegneserier i fjor til å kunne påberope meg noen autoritær oversikt over hva som kom ut og var bra, og selv om det finnes år der det er lett å trekke frem “årets” bok, album eller hefte så føltes ikke 2020 som et av dem. 

Årsbesteoppsummeringer er imidlertid et eksepsjonelt godt påskudd for å kna sammen en haug med titler, tegneserieskapere og lenker, og kalle det en tekst. Så med forbehold om at jeg kun leser norsk, svensk, dansk og engelsk, og verken har lest Andy Douglas Days Boston Corbett, Ben Katchors The Dairy Restaurant, Gipis One Story, Derf Backderfs Kent State: Four Dead in Ohio eller et eneste nummer av Glaeolia, følger her en liste over et knippe veldig gode, relativt lett tilgjengelige tegneserier fra i fjor som ikke har fått særlig stor oppmerksomhet verken i denne spalten, på denne nettsiden eller i andre norske publikasjoner:

Ping Pong volum 1-2
av Taiyo Matsumoto

Taiyo Matsumoto er en av tegneseriemediets største nålevende utøvere, og hans tobindsverk om ungdomsskolebordtennis er både et mesterstykke i visuell fortellerkunst og en eksepsjonelt klok og observant skildring av overgangen fra barndom til voksen. 

Matsumoto har et særegent talent for å skildre det kritiker Joe McCulloch har beskrevet som “the inevitability, the necessity of dreamy adolescence’s assimilation into dull adulthood”. Historien om barndomsvennene og bordtennisessene Peco og Smile kombinerer Tekkon Kinkreets kinetiske fortellerspråk med Sunnys delikate karakterskildringer, og er en var og poetisk coming-of-age-fortelling som spretter avgårde i et frenetisk tempo. 

Få kan tegne som Matsumoto, enda færre som kan skrive som ham, og så å si ingen kan gjøre begge deler. Ping Pong var den beste nye tegneserien jeg leste i fjor – på tross av at den først ble utgitt i Japan fra 1996 til 1997, og på tross av at jeg teknisk sett ikke leste den før noen dager inn i 2021. Forhåpentligvis selger den tilstrekkelig mange eksemplarer til at Viz tar fatt på arbeidet med å gi ut Takemitsuzamurai på engelsk før snarere enn senere.

Hellblazer
av Simon Spurrier, Aaron Campbell og Matias Bergára

Fjorårets største positive overraskelse var for undertegnede Hellblazer – eller rettere sagt The Sandman Universe Presents John Constantine: Hellblazer, som er det offisielle navnet på den seneste relanseringen av tidenes mest britiske amerikanske tegneserie. 2020 var året da DC Comics offisielt avviklet Vertigo-imprinten, men selv hører jeg til dem som mener at Vertigo i praksis har vært dødt siden David Laphams Young Liars ble kansellert i 2009, og forlaget begynte å pumpe ut krimfortellinger ingen verken ville lese eller filmatisere. 

Simon Spurriers Hellblazer er imidlertid et klassisk eksempel på det Vertigo pleide å gjøre best og, i glansdagene på 90- og det tidlige 2000-tallet, regelmessig: Gjennom tolv nummer forteller Spurrier og tegnerne Aaron Campbell og Matias Bergára en smart, morsom, sosialt bevisst og genuint forstyrrende fortelling om nasjonalisme, magi og Brexit i dagens Storbritannia – og de gjør det på tegneseriemediets premisser, snarere enn å fiske etter en film- eller Netflix-adaptasjon. 

Det er sjelden man ser samlebåndsproduserte amerikanske tegneserier på såpass høyt nivå fra de store forlagene i dag, men noe av det mest tiltalende ved Hellblazer er at den får det til å virke som en selvfølge at tegneserier som dette er å finne i bladhyllene. Det er det ikke.The Sandman Universe Presents John Constantine: Hellblazer er – som seg hør og bør for en strålende DC-tegneserie – kansellert.

The Man Without Talent og The Swamp
av Yoshiharu Tsuge

2020 var året da Yoshiharu Tsuge endelig ble tilgjengelig på engelsk, med den fabelaktige tegneserieromanen The Man Without Talent og den mer ujevne, men tidvis svært gode samleboken The Swamp. Sistnevnte er den første av totalt syv samlinger med kortere arbeider utgitt av Drawn and Quarterly. Neste bok ut er Red Flowers, som ventes i juli. 

Tsuge er en av de viktigste tegneserieskaperne innen det japanerne – og, takket være oversetter og historiker Ryan Holmberg, stadig flere i vesten – kaller gekiga, og da nærmere bestemt den den mer kontemplative, samfunnskritiske varianten man forbinder med Yoshihiro Tatsumi og Seiichi Hayashi (snarere enn Kazuo Koike og Takao Saitos action-gekiga). 

Det har lenge versert rykter om at Tsuge nektet å la seg oversette til engelsk (mens kontinentaleuropeiske språk var akseptable), og i følge de samme ryktene skal han nå ha blitt så gammel og/eller syk at han ikke gadd å protestere lenger. Uavhengig av årsak er det et faktum at Tsuge frem til i fjor glimret med sitt fravær i engelsk språkdrakt (med et par par unntak som bekrefter regelen), og tatt i betraktning hans status i Japan, har savnet vokst seg større jo mer gekiga som har blitt oversatt til engelsk. 

The Swamp og The Man Without Talent tilbyr to drastisk forskjellige måter å nærme seg dette kunstnerskapet: The Swamp samler noen av Tsuges tidligste arbeider (ikke de aller første, men de første der Tsuge ble Tsuge), og er dermed det åpenbare stedet å starte for kronologikerne som liker å se tegneserieskaperen gradvis finne sin stemme. The Man Without Talent er Tsuges siste store arbeid, og viser kunstneren i all hans lavmælte, selvbiografiske prakt, og det beste stedet å starte for de som fortsatt ikke er sikre på om Tsuge er noe for dem. 

Den åpenbare løsningen er naturligvis å kjøpe begge, men for de der ute som ikke kaster seg over hver eneste engelskspråklig gekiga-utgivelse og leser essayene med like stor interesse som tegneseriene, anbefaler jeg på det sterkeste å starte med sistnevnte.

Portrait of a Drunk
av Florent Ruppert, Jérôme Mulot og Olivier Schrauwen

Portrait of a Drunk er det kontinentaleuropeiske tegneseriealbum-for-tenkende-voksne-lesere-markedets svar på en supergruppe: Radarparet Ruppert & Mulot (manus) har slått seg sammen med Olivier Schrauwen (tegninger) for å lage en historie om en eksepsjonelt usympatisk fyllik på eventyr til havs og i det hinsidige, og resultatet er en av fjorårets morsomste, mest mannevonde og mest visuelt engasjerende tegneserieutgivelser.

Slik praksis er i supergrupper holder alle involverte seg trygt innenfor sine egne komfortsoner, men med komfortsoner som disse, er dét ensbetydende med tegneseriehåndverk på svært høyt nivå. Schrauwen bør være kjent for lesere av denne spalten, mens Ruppert & Mulot er langt mindre lest utenfor det franske språkområdet. Det synes det imidlertid nå å bli en endring på. 

Foruten Portrait of a Drunk har Fantagraphics tidligere gitt ut The Perineum Technique (det bør også fortsatt være mulig å få tak i et eksemplar av Barrel of Monkeys, som ble utgitt av Rebus Books i 2013), og denne måneden kommer The Grand Odalisque, den første oversettelsen av heist-tegneseriene de har laget sammen med den dyktige og imponerende produktive Bastien Vivès

Grip
av Lale Westvind

De tidlige beskrivelsene av Lale Westvinds første risograftrykkede Grip-hefte fikk det til å høres ut som tegneserieekvivalenten av bagasjerommet i Repo Man – som noe man var avhengig av å se og oppleve med egne øyne for å ha noe håp om å forstå. Selv fikk jeg aldri tak i verken første eller andre hefte, og måtte derfor ta til takke med den offset-trykkede samleboken, som angivelig ikke yter den opprinnelige risografpaletten rettferdighet.

Det betyr imidlertid ikke at den samlede, langt mer tilgjengelige bokutgaven av Grip ikke er verdt å kjøpe eller lese – snarere tvert imot. Undertegnede har tidligere skrevet om Westvinds sovjetisk konstruktivisme-møter-Jack Kirby-tegneserier i denne spalten, og Grip byr på den største, mest psykedeliske og oppslukende dosen av arbeidet hennes til nå. 

Den ordløse fortellingen er en transcendental queerutopi strukturert som en klassisk superheltopprinnelseshistorie: En dag oppdager vår navnløse heltinne en magisk virvelvind i en sprekk i en vegg på gaten. Hun trer inn i sprekken, blir bokstavelig talt fanget av stormvinden, og får en mystisk åpenbaring som etterlater henne med hender som kan manipulere materien på subatomisk nivå. 

Etter denne forvandlingen forlater hun sivilisasjonen til fordel for en øde øy, hvor hun utvikler sitt sinn, sin sjel og sine nye ferdigheter, og til slutt oppnår kontakt med et kollegium av kvinner som alle har gått gjennom samme prosess som hun selv. Det er en klassisk fortelling – kanskje selve urfortellingen – men Westvind viser at det fortsatt er godt med kraft igjen i både de gamle og nye mytene. 

Fra Familiar Face av Michael DeForge.

Andre utgivelser fra fjoråret som jeg likte godt er Tim Tvedts Uttrykk deg selv, Vanessa Bairds There’s No Place Like Home (skjønt, er det en tegneserie? Diskutér i plenum – gjerne på Serienett!), Lars Fiskes Mitt liv som tegning, CFs William Softkey and the Purple Spider, Kuniko Tsuritas The Sky is Blue With a Single Cloud, Michael DeForges Familiar Face, Ex.Mag vol. 1: Full Metal Dreamland av Peow Studio og en haug med bidragsytere (men særlig Connor Willumsen), Ed Brubaker og Marcos Martins Friday, Adrian Tomines The Loneliness of the Long-Distance Cartoonist, The Green Lantern Lantern Season Two av Grant Morrison og Liam Sharp, The Immortal Hulk av Al Ewing, Joe Bennett m.fl., Junji Itos Venus in the Blind Spot og No Longer Human og Jeff Lemires og Tonči Zonjićs Skulldigger and Skeleton Boy (først og fremst på grunn av tegningene, men Lemire vet hvordan han skal få Zonjić til å skinne). 

Til å være et år da mange spådde at den amerikanske tegneseriebransjen – i alle fall den delen av den som er bygget opp rundt tegneseriebutikker og superhelttegneserier fra Marvel og DC – endelig ville kollapse, var 2020 med andre ord ikke så galt. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.