Opprinnelig var tanken var at denne teksten skulle handle om PEOWs nye sci-fi-antologi Ex.Mag, men i likhet med så mange andre Kickstarter-finansierte utgivelser ble denne forsinket av 100% ikke-covid-19-relaterte årsaker. Reserveløsningen – David HeatleyQualification – ble derimot forsinket på pandemisk manér, og ifølge en prominent norsk bokhandler og tegneserieformidler, er flyten av bøker over Atlanterhavet nå både betydelig redusert og kraftig forsinket.

Da det ble klart at begge disse to ville glippe, øynet jeg et lite øyeblikk et håp om at det nye nummeret av Mirror Mirror kanskje ville dukke opp tidsnok til å la seg skrive om, men så bestemte jeg meg for å slå til på et veldig godt tilbud om å få hele vårkolleksjonen til 2dcloud tilsendt samtidig, så da dukker heller ikke den opp på en stund.

Koronapandemien går hardt utover en rekke bransjer, og i Nord-Amerika, hvor markedet hviler på et nettverk av små nisjebutikker, har flere nå – i lett krisemaksimerende ordelag – begynt å spekulere i hvorvidt dette er slutten på the direct market slik vi kjenner det. I Norge ser ikke situasjonen fullt så dyster ut, men det er likevel veldig viktig å støtte opp om sine lokale tegneseriebutikker gjennom denne perioden med svekket kronekurs, økte forsendelseskostnader og intens, landsdekkende innesitting (ikke glem Lucky Eddie).  

Mitt seneste forsøk på å holde økonomien i gang resulterte i en Paul Smith-tegnet Fantastic Four-tegneserie, et par nummer av Don Simpsons Border Worlds, en samling av korte Vertigo-serier (deriblant en Minx-fortelling jeg ikke hadde lest og en Paul Pope-tegnet Hellblazer-historie som ser så dårlig ut at det ikke finnes en eneste rute av den på internett) samt Frederik Peeters’ Lupus (hvor den stilisten vi kjenner i dag langsomt tar form over fire hundre sidene). Månedens blogginnlegg skal likevel handle om noe jeg fant hjemme i leiligheten.

I innesittingens ånd graver Aksel Kielland frem en ikke spesielt god – men til gjengjeld veldig alternativ – Alan Moore-tegneserie fra bokhylla.

I god isoleringsånd er utgangspunktet for denne teksten plukket fra egen bokhylle, der to eksemplarer av Alan Moore og Bill Sienkiewicz’ Brought to Light har fått stå ulest i flere år. Brought to Light ble utgitt i 1988, med Moore og Sienkiewicz’ Shadowplay: The Secret Team i den ene enden og Flashpoint: The La Penca Bombing av Joyce Brabnerog Thomas Yeates i den andre, og er så vidt meg bekjent den eneste av Moores utgivelser som kan skilte med å være “based on a lawsuit”. (Shadowplay kan leses i sin helhet her, og en video som kombinerer tegneserien og Moore og Gary Lloyds spoken word-utgave fra 1998 finnes på Youtube.) 

Begge bøkene tar utgangspunkt i et søksmål mot CIA fremmet av The Christic Institute i forbindelse med Iran/Contras-saken: Flashpoint er en tradisjonelt fortalt gjennomgang av bombeattentatet mot geriljalederen Edén Pastora i 1984, mens Shadowplay er en oppramsing av CIAs største overgrep mot menneskeheten, lagt i munnen på en antropomorfisk – og etter hvert ganske snydens – ørn. I advokat Daniel Sheehans innledning til sistnevnte understreker han flere ganger at det er godt mulig at leseren ikke kommer til å like den noe særlig. 

I innesittingens ånd graver Aksel Kielland frem en ikke spesielt god – men til gjengjeld veldig alternativ – Alan Moore-tegneserie fra bokhylla.

Årsaken til at Brought to Light har stått ulest så lenge, er at jeg synes mange av Sienkiewicz’ arbeider fra denne tiden (se også: Stray ToastersMoby Dick-adaptasjonen hans som ligger ulest et annet sted i leiligheten) er fine å se på, men fryktelig slitsomme å lese.

På et eller annet tidspunkt later Sienkiewicz til å ha mistet interessen for å fortelle med bilder og gått over til å betrakte hver rute som et selvstendig verk hvis mål er å sprenge seg ut av både sine tegnede rammer og rammene for hvordan tegneserier så ut i Nord-Amerika på 80-tallet.

Når man følger de lange linjene i produksjonen hans ser man hvordan drodlingen sakte, men sikkert tar over for tegningen, og i så måte gir det mening at han på et tidspunkt la tegningen på hylla til fordel for å tusje andre tegnere, hvor streken hans kunne ligge som improviserte ornamenteringer over på forhånd definerte strukturer.

Brought to Light er ikke en veldig god tegneserie. Flashpoint er forvirrende fortalt, mens Shadowplay både er forbausende lettlest (takket være det faktum at den er fullstendig dialogdrevet, og Sienkiewicz’ tegninger nærmest er å regne som skribling i margen) og underlig rett frem til Moore å være. Likevel er utgivelsen interessant som tidsbilde av ikke bare amerikansk politikk, men også bidragsyternes karrierer. For lesere som kjenner Brabner fra Harvey Pekars American Splendor (de to var gift fra 1984 til Pekar døde i 2010), er det gøy å se arbeidet hennes løsrevet fra ektemannens. For Moore og Sienkiewicz’ del kan Shadowplay sees som opptakten til den ambisiøse, men aldri fullførte Big Numbers, som utkom med de to første av tolv planlagte numre i 1990 (scannede kopier av det aldri utgitte tredjenummeret finnes her).

Sienkiewicz’ produserte mange av sine beste arbeider i årene før Brought to Light (New MutantsDaredevil: Love and War, Andy Helfers The Shadow [som ble enda bedre da Kyle Baker tok over som tegner]). Moore hadde nylig brutt med DC Comics (etter høydepunkter som Watchmen og Whatever Happened to the Man of Tomorrow?, men dessverre aldri Twilight of the Superheroes), og var allerede godt inne i “independent”-fasen sin, hvor han blant annet etablerte forlaget Mad Love, skrev A Small Killing og startet opp From Hell og Lost Girls (se også denne listen over aldri påbegynte, ferdigstilte og publiserte arbeider samt denne ditto omfattende oversikten over Grant Morrison-prosjekter). 

I innesittingens ånd graver Aksel Kielland frem en ikke spesielt god – men til gjengjeld veldig alternativ – Alan Moore-tegneserie fra bokhylla.

Denne delen av Moores karriere er særlig interessant fordi han opererte fullstendig uavhengig av sjangrene som tradisjonelt har vært bærebjelkene i det amerikanske tegneseriemarkedet.

Noen år senere skulle han gå til Image for å skrive den undervurderte Marvel-pastisjen 1963, og hjelpe til med manusarbeidet på Spawn og WildC.A.T.S. (Mr. Majestic-oneshot’en hans er en av de beste Supermann-fortellingene han har skrevet). Men i årene rundt overgangen mellom 80- og 90-tallet produserte han et knippe historiskepolitiske og eh, sexpositive arbeider som sammen tegnet et bilde av hva amerikanske tegneserier kunne være hvis de maktet å løsrive seg fra superheltsjangeren. Og dette bildet har påfallende mange likheter med det bokhandelbaserte tegneseriemarkedet som i dette århundret har vokst frem i Nord-Amerika og deler av Europa, og som fint kan overleve selv om the direct market skulle kollapse.

“Alternative tegneserier” er og blir et upresist begrep, men tegneseriene Moore skrev i denne perioden var alternative i ordets mest bokstavelige forstand. De var både et alternativ til superhelttegneseriene som dominerte det amerikanske markedet og til den snevre tegneserieforståelsen som produserte dem (i et av forordene til Brought to Light fremgår det at denne typen non-fiction-tegneserier på denne tiden var så sjeldne at de ikke engang visste hva de skulle kalle dem).

I dag er serier som dette hverdagskost i bokhandler, tegneseriebutikker og avisenes kultursider. Dette kan vanskelig hevdes å være Brought to Lights fortjeneste, men Alan Moore fortjener så absolutt sin del av æren for å styre kunstformen bort fra sjangeren han har produsert sine største mesterverk i. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.