Tillie Walden er et av de menneskene som får meg til å føle at jeg utretter for lite i livet. I en alder av 26 år har hun publisert ti tegneserier i ulike sjangre. For flere av tegneseriene har hun vunnet prestisjetunge priser, blant annet så har hun allerede to Eisner-priser på samvittigheten.
Walden har bygget en karriere på å tegne det hun selv noen ganger referer til som «gay stuff». Universene hun skaper er fylt av skeive karakterer som tar plass på en selvfølgelig måte – romhistorien On a Sunbeam er for eksempel et univers som omtrent utelukkende er befolket av lesbiske kvinner.
Waldens nyeste tegneserie skiller seg fra det hun har publisert tidligere. Clementine er en spinoff fra Robert Kirkman og Tony Moore sitt Walking Dead-univers, og tittelkarakteren er hentet fra Telltale-spillet med samme navn.
The Walking Dead trenger kanskje ikke å introduseres noe videre. Men for dem som kan ha befunnet seg et stykke unna populærkulturen de siste tjue årene, så foregår altså handlingen i et dystopisk zombie-apokalyptisk USA. Fra den originale tegneserien har det vokst en stor franchise av ulike former for adapsjoner og spin-offer.
En ung og gjenkjennelig hardhaus
Hovedpersonen Clementine er uten tvil en hardhaus. I første volum har hun nettopp mistet en del av beinet, hun er alene, og på vei nordover til fots. Hun går på krykker som også fungerer som hendige våpen for å slå ned zombieangrep. Det er tydelig at hun har gått gjennom mye, vi får stadig vekk små glimt fra det hun allerede har gjennomlevd etter apokalypsen. Clementine er en karakter det kan være viktig for mange å få kjenne seg igjen i. Hun er seig og noen ganger kompromissløs, men aldri helt uten medmenneskelighet.
Selv om hun i utgangspunktet er skeptisk til å samarbeide med andre, så slår hun seg etter hvert sammen med en gjeng andre ungdommer. Sammen prøver de å bygge et nytt samfunn på toppen av et gammelt slalåmanlegg hvor det – angivelig – skal være fritt for vandrere. Det er vel ingen overraskelse at denne planen ikke går så knirkefritt som man kunne håpe.
En utfordring med skeiv representasjon
De som har lest tegneserien eller sett tv-serien The Walking Dead vet at det finnes skeive karakterer i begge disse, selv om det tar henholdsvis noen og seksti nummer og fem sesonger før de introduseres. Særlig tv-seriene har noen ganger blitt anklaget for å introdusere skeive karakterer for så å la historiene deres fordampe, noe som er et vanlig og halvhjertet forsøk på å tilfredsstille skeive seere uten å provosere seere med konservative tilbøyeligheter.
Denne typen spin-off er noe litt annet, spesielt ettersom Tillie Walden har en fanbase som sannsynligvis har forventninger om en høy grad av skeiv representasjon. Foreløpig er det bare hintet til dette, men som i andre tegneserier av Walden så er det noe med selvfølgeligheten av skeiv representasjon som oppleves befriende. En bikarakter som gjemmer seg for zombier i en bresprekk, hvorfor skal han ikke være homofil? Hvorfor skal nærhet mellom to jenter bli utelukkende bli oppfattet som vennskap dersom de ikke er uttalt skeive?
Jeg merker selv at jeg reagerer på disse tilfellene med overraskelse, av og til synes jeg nesten de er komiske. Jeg tror dette er fordi det vanligste i popkultur har vært at enkelte skeive karakterer blir introdusert med en nøye planlagt historie, og at alle andre karakterer og relasjoner automatisk antas å være streite. Det er deilig når noe røsker litt opp i denne typen normalisering.
Menneskelige forhold i ekstreme situasjoner
Det er sikkert fans både av Telltale-spillet og av de originale tegneseriene som vil ha mer enn meg å si om hvor godt denne historien passer inn i andre deler av universet. Men som en frittstående serie så er det en lovende begynnelse. Historien drives framover i et relativt høyt tempo og er spennende hele tiden.
Bare for å ha det ut av veien så er det lite ved historien som strengt tatt virker realistisk. Ville fem tenåringer, en av dem nylig amputert, overlevd alene i et zombiefylt isøde på toppen av et fjell? Svaret på det tenker jeg er nei. Samtidig så er realisme kanskje heller ikke poenget.
Som den originale serien, handler Clementine om forholdene som utvikler seg når mennesker må samarbeide og leve i ekstreme situasjoner. Boken klarer å bygge opp mystikken rundt karakterene på en måte som gjør meg nysgjerrig på hvordan de kommer til å utvikle seg videre. Dialogen flyter godt, noe som gjør at dynamikken mellom ofte er morsom. Det hender riktignok at karakterene oppfører seg på måter som virker umotiverte, men foreløpig velger jeg å tro at dette er en del av karakterutviklingen som kan bli klarere etter hvert. Det er heller ikke usannsynlig at mer enn ti år i en zombieapokalypse kan gjøre mennesker litt ustabile.
Friskt møte mellom to verdener
Møtet mellom Waldens yngre, kvinnedominerte rollegalleri og Kirkman og Moore sin skrekkinngytende verden gir et friskt og dynamisk resultat som tilsynelatende henvender seg til et litt annet publikum enn den originale tegneserien. Bortsett fra at zombie-apokalypsen danner et selvfølgelig bakteppe for historien, så er det ingenting ved boken som krever forkunnskaper.
Clementine kan virke som et forsøk på å invitere nye lesergrupper inn i et eksisterende univers. Særlig tenker jeg at den henvender seg tiltenåringsjenter og unge kvinner, som fortsatt ofte er lite prioritert som lesere av skrekk, spenning og science fiction.
