For smart for sitt eget beste

Det er en scene i Harvey Pekars selvbiografiske tegneserie American Splendor hvor hovedpersonen (som også er jazz-kritiker) klager over en ny utgivelse han har fått tilsendt av redaktøren. Han lager alltid det samme albumet, syter Pekar, et par ballader, noen raskere låter, og en blues. Hvordan skal jeg anmelde enda en av disse?  

At den nye utgivelsen til Jason, Døden i Trieste, får meg til å tenke på denne scenen er både treffende og veldig urettferdig.

Treffende fordi Jason i bunn og grunn har gitt ut denne boken seks ganger allerede: En samling noveller fortalt i et strengt skjema på fire ruter per side, med de samme dyrefigurene han har jobbet med siden 1990-tallet.

Og urettferdig fordi Jason har jobbet i en rekke ulike formater gjennom karrieren. Den store produktiviteten hans (dette er den 23. boken på omtrent like mange år) gjør det altfor lett å glemme at flere av dem fortsatt står som høydepunkter i norsk tegneseriehistorie.

Døden i Trieste har ingen slik plass blant klassikerne. Men hvorfor ikke?

Mjau, baby

Jason slo igjennom som serieskaper på den tiden da det å «slå gjennom som serieskaper» innebar at man fikk gi ut fanziner på Jippi forlag. Dette var utgivelser i svart-hvitt og i A4-format som kom med ujevne mellomrom, og var et fristed hvor serieskapere kunne eksperimentere med å fortelle historier. Jens K. Styve var en av dem som startet karrieren sin her, det samme gjorde Ronny Haugeland og Empirix’ egen Roy Søbstad.

Ett av disse bladene (Jasons serie het Mjau Mjau) kostet 30 kroner. Ingen ble rike, men for leserne betød det at man kunne følge utviklingen til Jason – fra tidligere eksperimenter med stripeserier til Riverton-adapsjonen Jernvognen – for mindre enn man i dag må ut med for siste bind av Nordlys.

På siste halvdel av 2000-tallet var det som om Jason knapt kunne trå feil. Thrilleren La meg vise deg noe  …(Schibsted, 2005) startet en serie med utgivelser i europeisk albumformat, helt utsøkt tegnet i den stramme ligne claire-stilen, og fargelagt av den nå avdøde franske serieskaperen Hubert.

Du kan kjøpe hvilket som helst av disse albumene uten å bli skuffet. Uansett om Jason fortalte om en mann på flukt fra en morder (som i La meg vise deg noe …), eller om han plasserte 1920-tallsforfattere i Paris i sentrum av et Tarantino-inspirert bankran (Hemingway), var det mellommenneskelige forhold det i bunn og grunn handlet om. Selv Jeg drepte Hitler, med sin selvforklarende tittel og tilhørende tidsmaskin, handler i bunn og grunn om en mann og en kvinne som prøver å finne ut av ting sammen.

Figurene til Jason var sjelden fornøyde med tilværelsen, men forholdt seg resignert til det skjebnen måtte kaste mot dem. De hadde ofte kjærlighetssorg. Du skjønte hva som drev dem, eller holdt dem tilbake.

Nye rammer

Da boken Low Moon & andre historier kom i 2009, markerte den starten på en ny del av forfatterskapet. Ikke bare var det første gang Jason jobbet i det rigide formatet med fire rektangulære, stående ruter per side (visstnok delvis fordi det er lettere å flytte om på dem når historien skal redigeres), men det var også første gang han presenterte nye korthistorier som en novellesamling. Tittelhistorien, om en westernby der kaffe og sjakk har tatt plassen til whisky og pistoldueller, kombinerer slapstick og patos til den beste westernfilmen Gary Cooper aldri lagde.

Men de andre historiene markerte også en dreining i retning mer moralsk forkvaklede figurer. Mens det alltid tidligere hadde vært en kjerne av godhet i Jasons figurer, introduserte han oss her for et mer nihilistisk anstrøk av film noir (et grep han skulle utnytte til fulle i den nesten-helt-sjangertro Savnet katt i 2013). Det var rett og slett ikke meningen vi skulle like mange av hovedpersonene i Low Moon – eller oppfølgeren Athos i Amerika.

Jason ble også gradvis mer opptatt av tekniske fortellergrep på bekostning av historiefortellingen. Da novellesamlingen Frida Kahlos papegøye kom i 2015, føltes det iblant mer som å løse fortellertekniske puslespill enn å lese givende historier.

Manglende popfilter

Noe av den samme følelsen vedvarer i Døden i Trieste. Jason har vist i tidligere historier at han er svak for René Magritte og 1920-tallet, og både den belgiske maleren og dadaismen spiller roller i denne samlingen. Men det gjør også, som vanlig, andre deler av popkulturen.

Boken består av tre historier: «Magritte-banden», «Døden i Trieste» og «Sweet Dreams».

Tittelhistorien er et godt eksempel på Jason når han er på sitt verste: Han kaster David Bowie, Rasputin, gjengangerfiguren Athos, Nosferatu og Marlene Dietrich sammen i en smørje hvor vi ikke bryr oss om noen av dem. Alt forblir på overflaten, og som en modernistisk regissør virker serieskaperen å finne litt for stor glede i å gjøre skarpe og desorienterende kutt mellom ulike scener.

«Magritte-banden» er en detektivhistorie hvor et umake politi-par etterforsker surrealistiske hendelser, mens «Sweet Dreams» sender 80-tallsartister for å avverge apokalypsen. Problemet fra historien «Døden i Trieste» vedvarer: Det er ikke et poeng at David Bowie er med i historien utover det at David Bowie er med i historien. Jason setter slike cameos til gjøre større løft enn de klarer, på bekostning av å si noe om motiv, indre driv eller utvikling. Oppklaringen av «Magritte-mysteriet» er så dum at det eneste formildende man kan si er at den er mildt surrealistisk. At det sikkert er meningen også, gjør det ikke bedre.

Hvite masker

De uttrykksløse hvite øynene til Jasons figurer var en gang som speil leseren kunne legge all verdens følelser i. Nå føles ansiktene til figurene mer som masker som kan byttes ut etter serieskaperens forgodtbefinnende. Det er lenge siden noen av dem har føltes som et like ekte menneske som hovedpersonen i La meg vise deg noe … som ligger deprimert og dumpet på sofaen og hører på Dolly Parton på repeat.

Jeg tror sannheten er at jeg sluttet å bry meg om figurene til Jason omtrent samtidig som han sluttet å bry seg om dem selv.