Den belgiske tegneserieskaperen, illustratøren og kunstneren Dominique Goblet brukte 12 år på å ferdigstille det som blir betraktet som hennes hovedverk, Faire cemblant c´est mentir (Den som later som lyver). Boka er en selvbiografisk fortelling om perioder fra hennes barndoms-, ungdoms- og voksenliv, og inneholder et utall forskjellige stiler, teknikker og stemninger. Empirix møter Goblet i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen som kom på No Comprendo Press nå i høst.[infobox]
(Her kan du lese vår begeistrede anmeldelse av boka.)
Den som later som lyver kom ut i norsk oversettelse nå i høst, men det er åtte år siden du ferdigstilte den. Hvordan ser du selv på boka nå?
Boka forandret på en måte livet mitt. Når du som kunstner får mulighet til å arbeide med krevende ting fra ditt eget liv, så endres måten du ser det på. Du får muligheten til å nærme deg disse tingene fra en annen vinkel. Og i dag ser jeg ikke på disse erfaringene på samme måte – jeg opplever dem ikke lenger som vanskelige. De er ikke inni meg lenger. De er utenfor meg.
Så prosessen med å lage denne boken – fungerte den litt som selvhjelp?
Vel, ja. Men folk spør meg ofte: ”så da er det litt som terapi å jobbe med dette?”. Men det er ikke sånn det er for meg. I terapi ønsker man å helbrede. Man prøver å akseptere og gjenkjenne at noen mennesker gjør eller har gjort deg vondt. Med kunst er det annerledes. Med kunst så nærmer du deg fakta med et annet blikk. For eksempel forteller jeg i denne boka om at jeg opplevde noe som var vanskelig, på grunn av moren min. Men jeg trenger ikke å innrømme at moren min gjorde noe som var anormalt, jeg trenger bare å snakke om all kjærligheten jeg føler for henne. Selv om hun gjorde noe som var veldig galt. Det er en helt annen tilnærming enn den man bruker i terapi. Det er en mer… total opplevelse. Du lager store problemer for deg selv, og så skaper du. Og du er ikke den samme personen når du er ferdig. Det er vidunderlig.
Dessuten, hvis du blir hengende ved fakta, så kommer du ikke til å endre livet ditt. Du kan bruke fakta til å fortelle om hva som skjedde: ”Dette skjedde med meg, og dette og dette…” Når du skaper noe, er ikke fakta så viktig. Det viktigste er hva var ditt ståsted overfor disse fakta, hvordan forholdt du deg til dem, og hva var relasjonen din til disse menneskene? For meg er dette interessant med hensyn til å skape kunst. Og det er grunnen til at jeg tror at det å skape kan omforme vonde tanker til gode tanker.
Prøver du å sette deg selv i andre menneskers posisjon? Å se situasjoner fra deres ståsted?
Ja, det kan jeg gjøre. I begynnelsen av arbeidet med boka nærmet jeg meg stoffet gjennom fakta, ved å snakke om at jeg var et offer for dårlig behandling. Men mot slutten av prosjektet så hadde jeg et annet perspektiv, nemlig at jeg elsket moren min til tross for dette. Og da forteller du selvsagt historien på en helt annen måte. Og det blir vakkert.
For eksempel: hvis du blir voldtatt og det skjedde at du, mitt i alt det vonde og forferdelige, samtidig følte et slags begjær – hvis du kan nærme deg denne opplevelsen fra den vinkelen, så blir resultatet veldig annerledes. Og kanskje kraftigere enn hvis du kun sier ”jeg er et offer for denne forferdelige handlingen”. Fordi det er ikke noe spesielt. Det er ikke noe spesielt med å være offer for vold eller en voldtekt eller noe slikt. Det er ikke interessant. I min mening er ikke fakta interessant, selv om de er stygge. Du kommer ikke til å lage en særlig gripende bok hvis du kun forteller at du ble voldtatt. Men du kan lage en gripende bok hvis du er villig til, og evner å gå lenger, å si noe mer enn det alle kan si om en slik opplevelse.
Det å bli utsatt for vold eller en voldtekt er en forferdelig opplevelse, men det gjør det ikke nødvendigvis interessant?
Exactement!
Over til noe litt annet. Med tegneserieskapere snakker man ofte om en strek eller personlig stil. Det virker mer komplisert i ditt tilfelle, med tanke på alle de forskjellige stilene og teknikkene du benytter deg av i boka. Opplever du selv at du har en stil, og hvis ja, kan du beskrive den?
Hm. Jeg tror nok at det finnes mennesker som kan kjenne igjen arbeidene mine. Men jeg elsker å leke med ideen om stil. Fordi, slik jeg opplever det, er vi ikke bare én ting, én person. Vi inneholder så mye forskjellig – så mange humør og følelser og så videre – så jeg vil ikke at folk skal tro at de forstår meg fordi jeg har én stil. Jeg føler ikke at jeg bare er én person. Ingen er det.
Med det sagt blir jeg mindre og mindre interessert i personen, kunstneren, jeg er mer interessert i arbeidet. For meg er det produksjonen som er interessant, ikke menneskene. Og når du begynner å gi mer betydning til arbeidet og mindre til mennesket, så kan du leke med hvilken stil du vil, og slippe å være fanget i ideen om at du er én stil, én person. Jeg føler at folk prøver å skape en stil for å være gjenkjennelig og for å få folk til å begynne å snakke om dem. For meg er ikke det interessant. Det jeg elsker mest er når man møter og samarbeider med noen, som for eksempel med mitt samarbeid med Kai Pfeiffer (Plus si entente, 2014 journ. anm.). Begge har hver sin personlighet, og i møtet mellom disse er det som om det oppstår en tredje person. Og når folk ser dette arbeidet spør de gjerne hvem det var som lagde hvilken side. Det spørsmålet bestemte vi oss for ikke å besvare. Vi bryr oss ikke om hvem som lagde hva. Når noen sier at de foretrekker mine tegninger eller Kai sine… det er dødskjedelig. All denne vurderingen av kunstneren synes jeg er litt meningsløs.
Og tilbake til det du spurte om, om stil: jeg liker å variere teknikker, fordi for meg er teknikk et av de viktigste verktøyene jeg har for å uttrykke et narrativ. Ved valg av ulike teknikker skaper man en bestemt atmosfære bare ved å ta det valget. For eksempel hvis du velger å tegne med kull eller male med vannfarger. Det skaper to helt forskjellige atmosfærer i fortellingen. Det er viktig for meg å leke med teknikker som et verktøy for historiefortelling. Og så er det en annen ting: jeg har ikke lyst til å være komfortabel når jeg arbeider. Og det er en annen grunn til at jeg ikke ønsker å ha en ”stil”. Har du det, så vet du alltid hva du skal gjøre – som om du har en oppskrift. ”Litt av dette, litt av dette, noe sånn, noe slikt – bra?” ”Ja, kjempebra!” Nei. Ikke bra. Ikke bra, for i det øyeblikket du er komfortabel så slutter du å finne ting. For å finne ting må du gjøre deg selv handikappet. Da kan du finne en løsning. Fordi det er vanskelig! Hvis noe er enkelt, hva kan du da finne? Ingenting! Alt er der allerede.
Så, når du går i gang med et nytt prosjekt så forsøker du å gi deg selv utfordringer – å sette deg selv i ukomfortable og vanskelige situasjoner? For å gi deg selv muligheten til å finne løsninger?
Voilà! Nettopp. Jeg opplever det som mest interessant. Jeg mener, jeg kan strikke i timevis, men etter en stund blir det jo kjedelig. En og en og en og en og en… Jeg må befinne meg selv i en situasjon der jeg er forpliktet til å være engasjert og finne en løsning.
Kan du si noe om hva du tenker rundt utformingen av sidene i boka i forhold til historien som fortelles? For eksempel virker det som om utformingen av teksten i rutene til en hver tid henger tett sammen med temaet du behandler?
Jeg forsøker alltid å dukke dypt inn i følelsene. Ikke forbli på overflaten, men alltid gå dypere. Og for å kunne gjøre det stiller jeg alltid spørsmål ved situasjonen. For eksempel, i begynnelsen av boka er jeg som voksen på besøk hos faren min sammen med min unge datter. Vi tilbringer en kveld sammen, og i løpet av denne kvelden drikker han tett. Og jeg ønsket å beskrive hvordan jeg opplevde det som vanskelig å kommunisere med ham. Så jeg bestemte meg for å utforme teksten i denne sekvensen på en sånn måte at det nesten blir vanskelig for leseren å forstå hva som står, på samme måte som det kan være vanskelig å skjønne hva folk sier når de er fulle. Og i det andre kapittelet av boken snakker jeg om kjæresten min. Foreldrene hans bodde i en del av Belgia som hadde vært et industrisentrum, men som nå var utdatert og slitent – en død by hvor ingenting skjedde. Jeg ville forsøke å gi leseren følelsen man får når man er der, så jeg valgte å redusere rytmen på rutene til to per side, for å forsøke å skape en slags lammelse… Du leser langsomt – på samme måte som stedet føles langsomt.
Men andre ganger oppstår ting uten at jeg har kontroll over det. For eksempel: jeg var i en periode besatt av middelalderkunst, og jeg visste at jeg ville lage noe som hadde med det å gjøre. Og plutselig stod det klart for meg at jeg måtte tegne faren min som et russisk ikon fra middelalderen. Og hvis man klarer å være åpen og mottagelig på den måten, med tanke på billedbruk og utforming, for eksempel ved å ta to ting som i utgangspunktet ikke har noe tilknytning og sette de sammen, så kan man skape en slags magi. Nettopp fordi de ikke passer sammen, og man allikevel setter de sammen og gjør de til én – så skaper de en ny mening. Jeg mener, jeg kunne skrevet ”faren min oppfatter seg selv som en helgen, men i virkeligheten var han ikke det”. Det ville forklart hva jeg mente, men det ville ikke gitt samme opplevelse for leseren.
Vanligvis har leseren en eller annen kunnskap om eller erfaring med slike religiøse motiver – det hellige, rene, jomfruelige – og når jeg lar det kræsje med min far som full, sint og bitter, så blir det kraftig. Og da trenger jeg ikke å bruke masse tid på å vise eksempler på at han var en dårlig far eller en løgner. Igjen – det ville vært ”den grusomme historien” basert på fakta. Det jeg gjør her er mer kraftfullt: jeg lager dette bildet – og folk forstår.
