Anmeldelse
Dostojevskij: en tegnet biografi
Henrik Rehr & Chantal Van Den Heuvel
Oversatt av Gøril Eldøen og Magne Tørring
Strand forlag, 2026
Biografier om monumentale skikkelser som Fyodor Dostojevskij blir ofte et tveegget sverd.
Det er en større sjanse for at boken blir lest og solgt med et gjenkjennelig navn på omslaget – publikum eksisterer på en måte allerede, og vedkommendes storhet er allerede godt etablert. Tegneserien må da klare å balansere sin kunstneriske egenverdi mot det den skildrer, uten å bli redusert til et vedheng. Og om biografien kommer til kort, blir fallhøyden like stor som gjenkjenneligheten til kildematerialet.
Pedagogisk innpakning
Tegneseriebiografien om den russiske forfatteren har blitt gitt ut i Belgia og i Danmark med den mer kunstneriske undertittelen “Den sorte sol” og hvor den bærer et mer hardtslående rødfarget omslag der en torturert Dostojevskij er omringet av slaviske fabeldyr.
Den norske utgivelsen har den mer pedagogiske – men også mer intetsigende – tittelen “En tegnet biografi”. Portrettet på den norske forsiden er prydet med konkrete hendelser og engasjerende episoder, sammenlignet med de andre utgavenes metaforer for psykiske og fysiske kamper. Jeg frykter at Strand Forlag har gått helhjertet inn for å melke merkevaren Dostojevskij, og prioriterer innsalg mot skolebiblioteker fremfor en utgivelse som står på egne bein. Slike redaksjonelle endringer gjør at jeg blir usikker på hva som er kunstneriske grep eller hva som er redaksjonelle uhell. Som når en side har to tomme, men markante sorte snakkebobler.
Mimring om tung tid
Portretter av forfattere kan fort bli kjedsommelige eller repeterende om ikke hovedpersonen selv har en iboende fart og spenning. Dostojevskij er langt fra et perfekt menneske, og det blir det god litteratur av. Han er arrogant, fysisk svak, og en pengelens lurendreier som stadig ødelegger livene til menneskene rundt seg. Han blir lurt, misbrukt og gjort til hanrei, samtidig som han selv er utro og såvidt klarer å forsørge seg selv eller de utallige inngiftede slektninger som tyner ham for penger.
Tegneserien har en lur struktur, med to distinkte tilbakeskuende perioder og en avrunding i nåtid. Først møter vi Dostojevskij som en ung radikaler på vei mot det som skulle være hans egen henrettelse, deretter som en mer kynisk og herdet mann i møte med det som skal bli hans nye stenograf og store kjærlighet. Først ser vi hans tidlige liv passere i revy, deretter hans modning gjenfortalt i dialog. Boken bruker store deler av handlingen til å fremstille en erindrende og tilbakeskuende Dostojevskij som forteller om et liv med fangenskap, ulykkelig kjærlighet og spillegalskap.
Klaustrofobiske ruter
Boken er nydelig tegnet med skildringer av både et Russland og en verden i endring. Rehr har en økonomisk bruk av farger som speiler det psykologiske dramaet og handlingens eksistensielle tungsinn: sort og aldri mer enn én bakgrunnsfarge, henholdsvis mørk rød, okergul eller dus blå. Dette skaper en bevisst variasjon som tillater de stadige hopp i tid og sted uten at det blir overveldende.
Jeg skulle ønske at Rehr var like økonomisk når det kom til tegneseriens komposisjon. Sidene er klaustrofobiske, og selv om det kan tolkes som et kunstnerisk grep for å speile Dostojevskijs litterære stil, oppleves det snarere som fravær av måtehold. Nydelige tablåer og monumentale motiver blir krympet og klippet inn uten at rutene får den harmonien og balansen de fortjener. Nærbilder av ansikter uten detaljer eller emosjonell tyngde presser ut sirlig tegnede katedraler eller spenningsfylte handlinger. Enkeltsider har så mye handling og innhold at de fint kunne gjort seg fortjent som hele kapitler. Til tider virker det vilkårlig hva som får puste og hva som kveles.
På tross av at tegneserien har opptil flere sider med eldre menn som leser en tekst og sier “dette er genialt” eller “dette er kontroversielt», så klarer Rehr og Van Den Heuvel å hente symbolikk fra verkene til Dostojevskij. Vi ser dem både som speilinger av hovedpersonens underbevissthet og for samfunnets råskap. Skildringer av psykisk tungsinn, revolusjonær optimisme og undertrykkende tilbakeslag åpner opp for visuell spenning, men bokens tilbakeskuende form gjør at storslagne episoder reduseres til bisetninger.
Et Russland i evig kamp med seg selv
Boken rundes av med enkeltstående motiver fra etter Dostojevskijs død. Vi ser konsentrasjonsleirer, brennende gårder og den harde slaviske vinteren. Selv om det blir et av bokens større øyeblikk nettopp fordi bildene får rom til å puste, så oppleves det som et malapropos. Har tegneserien gjort seg fortjent til å bruke disse motivene eller er det et enkelt grep for å tjuvlåne emosjonell dybde? Skal vi lese tegneserien som en subtil metafor for et land i eksistensiell konflikt mot seg selv? Selv om en gjerne skulle kunne lese Dostojevskij uten å være belemret med det nåværende regimet i Moskva, så kan en ikke komme unna denne konteksten. Tegneserieskaperne burde kanskje utforsket denne metaforen enda tydeligere. Det hadde skapt en interessant vinkling og en mer egenstående relevans for verket.
En Tegnet Biografi er, tross sine mangler, spennende lesning og en god tegneserie – men den når ikke de høyder som Dostojevskij fortjener.
