Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Hvis man skriver om tegneserier lenge nok, ender man før eller siden opp med å tenke at det er på tide å ta for seg Chick tracts. Chick tracts – direkte oversatt Chick-traktater – er samlebegrepet på tegneserieutgivelsene til den amerikanske illustratøren og forleggeren Jack T. Chick (1924-2016) og selskapet hans Chick Publications. På 1960-tallet begynte kristenfundamentalisten Chick å lage tegneserier for å spre det glade budskap til barn, ungdom og andre som verken frekventerte kirken eller kristne bokhandler. Siden den gang anslås Chick Publications å ha solgt hundrevis av millioner eksemplarer av de små, horisontalt formaterte heftene, hvilket har fått forfatteren og fanzinisten Daniel Raeburn til å utrope Chick til historiens mest leste teolog.
Skjønt, glade og glade, og solgt og solgt: Chick-tegneseriene er viden beryktet for sin svovelduftende skremselspropaganda, og selv om Chick Publications formodentlig har rett når de hevder å ha solgt et nisifret antall tegneserier, er det få som noensinne har kjøpt en. Det mest særegne med de små, tynne Chick-heftene er nettopp at de er noe man finner, får utdelt eller blir prakket på av fremmede. De er tegneserier andre mennesker finansierer produksjonen, trykkingen og distribusjonen av fordi de mener du har godt av å lese dem – hvilket ikke er det samme som at du vil like å lese dem. “Chick tracks get read!” lyder slagordet til Chick Publications, hvilket gitt den hyperbolske retorikken i moderne markedsføring fremstår som både underlig tilbakeholdent og kledelig beskjedent.
Jeg er ganske sikker på at jeg fortsatt har noen Chick-hefter pakket ned i en eske et sted, men jeg har ikke sett dem på lenge, og husker hverken hvor de er eller hvorvidt de er på engelsk eller norsk. Det er imidlertid ikke mer enn et halvår siden jeg så et ligge og slenge i veikanten i krysset på Majorstua, et steinkast unna den standhaftige gatemusikanten som har forsøkt å lede folk til frelse via lett atonal sang så lenge jeg kan huske. Chick-traktatene er med andre ord stadig blant oss, men i denne sammenhengen representerer de først og fremst religiøs forkynnelse via tegneserier som fenomen, og en inngang til å skrive om en mer obskur utgivelse om en mer obskur religion.
For omtrent et år siden fant jeg nemlig noe interessant i en av de to telefonkioskene på Nordnes i Bergen hvor man kan levere og plukke med seg bøker. Skvist inn blant krimromanene, kokebøkene og de populærvitenskapelige bestselgerne fra foregående tiår, stod en tegneseriebok ved navn Way of the Eternal: The Key to Your Secret Worlds. Tittelen sa meg fint lite, ditto det faktum at det var “An ECK Comic” jeg hadde i hendene. Estetikken lyste imidlertid new age lang vei, hvilket gitt det beskjedne tilfanget av brukte tegneserier i bergensregionen var grunn nok alene til å ta den med hjem. Og selv om jeg er over gjennomsnittlig interessert i nyreligiøsitet, var det først og fremst tanken på å lese en tegneserie som var laget på siden av alt vi vanligvis tenker på som tegneseriekultur som appellerte til meg.
Den 150 sider tykke Way of the Eternal ble utgitt i 1992 (min utgave stammer fra andreopplaget fra året etter), og er en innføring i de grunnleggende ideene til den nyreligiøse bevegelsen Eckankar. Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene ble Eckankar grunnlagt av amerikaneren Paul Twitchell i Las Vegas i 1965, og ledes i dag av hans etterfølger Harold Klemp fra bevegelsens hovedkvarter i den lille byen Chanhassen i Minnesota. Både Twitchell og Klemp forstås som inkarnasjoner av Mahanta, den levende legemliggjøringen av den guddommelige ECK-kraften. Klemp figurerer prominent på baksiden av omslaget, mens man må til kolofonen for å finne ut at tegneserien er laget av Cheng Yew Chung, som har adaptert to bind av bevegelsens hellige bok Shariyat-Ki-Sugmad.
Hovedpersonene i fortellingen er en liten nysgjerrig fugl ved navn Melody og en tegnet utgave av Klemp, som her går under sitt åndelige navn Wah Z. Fuglen stiller spørsmål om Eckankar og tilværelsens mysterier, og Wah Z svarer like pedagogisk som Chung forteller. For alle som har vært borti new age-religioner tidligere er det ganske standard materie, med ideer og begreper fra hindu- og sikh-religioner pakket inn i et rammeverk inspirert av teosofien. Boka er i svart-hvitt med en enkel og naivistisk strek. Chung er ingen stor stilist, men han er en habil tegneserietegner, og innimellom finner man tegninger som gjør mer enn å ganske enkelt formidle informasjon. Bokas mest minneverdige rute er et portrett av Eckankars Satan-skikkelse Kal Niranjan, og den inneholder også en hel del god bruk av det som ser ut som airbrush i svart, grått og hvitt.
Chungs tilnærming til de hellige tekstene er – kanskje ikke overraskende –utpreget ærbødig, og tonen i boka er intenst velmenende og vagt nedlatende på den måten som er karakteristisk for religiøs propaganda. Dette resulterer i en estetisk tannløshet man kjenner igjen fra mange andre new age-inspirerte kulturprodukter: Det er mye gode vibber og tidløs visdom i omløp, men det fremstår også som noe tamt og ufullstendig (formodentlig fordi det er gjort plass til at publikums egen åndelige oppvåkning skal stå besørge mye av den tunge løftingen). Til sammenligning finnes det en reell kraft i mange av Chick-tegneseriene, nettopp på grunn av deres fundamentalistiske besettelse med helvete og evig pinsel.
At undertegnede muligens har i overkant høye forventninger til new age-tegneseriene jeg snubler over i hverdagen, betyr imidlertid ikke at det ikke er mulig å lage gode tegneserier basert på materien i Way of the Eternal. Kunstnerskapet til Ron Regé (Jr.) falt først virkelig på plass da han begynte å befatte seg med esoterisk new age-tankegods, og siden den gang har han produsert en jevn strøm av sterke bøker som The Cartoon Utopia, What Parsifal Saw og Halcyon. Det mest kjente tegneserieverket i dette landskapet er likevel Alan Moore og J.H. Williams’ Promethea, der tegneseriefeltets mest berømte magiker og okkultist (ikke til forkleinelse for Grant Morrison eller Alejandro Jodorowsky) gir en innføring i kaballa og hermetisk filosofi (for mer i samme gate se Moore og Steve “no relation” Moores The Moon and Serpent Bumper Book of Magic som utkom i fjor etter å ha vært på vei i halvannet tiår).
Den store forskjellen mellom Way of the Eternal og tegneseriene til Regé, Moore og Williams er ikke – som man kanskje skulle tro – talent, men tilnærmingen til tegneseriemediet og tegneseriepublikummet. Der de tre sistnevnte lager tegneserier for lesere som er interessert i tegneserier – altså kunst – er Chungs bok laget for å interessere mennesker i Eckankar – altså religion. Å kalle Way of the Eternal for propaganda eller markedsføring er kanskje å trekke det vel langt, men den preges av den samme tilnærmingen til formidling: Det finnes en fasit og det finnes ikke noe rom for tvil, tvetydighet eller ambivalens.
Og likevel er det ikke så enkelt at man trenger et element av disse tingene for å lage god kunst eller engang gode tegneserier. Chick-traktatenes forkynnelse av evangelikal kristendom er kjemisk blottet for både tvil, tvetydighet og ambivalens. Og ikke desto mindre er det åpenbart noe der – noe som for ti år siden fikk Daniel Clowes til å beskrive det å lese en stor stabel med Chick-traktater som “maybe the most devastating comics-reading experience I’ve ever had. I really felt like he’d almost won me over by the end”.
Er så Chick en forbigått mester som har blitt skvist ut av tegneseriehistorien på grunn av sine religiøse synspunkter? Eller er det så enkelt som at det er lettere å lage gode tegneserier om helvete enn om de høyere åndelige plan? Indiebloggen lar spørsmålet henge i lufta og satser på å antyde konturene av et svar i løpet av kommende måneder og år, nå som spalten er tilbake til regelmessig publiseringsfrekvens.
Neste gang: ≈Nye tegneserier fra Lale Westvind, Marko Turunen eller noe helt, helt annet!
