Øyvind Holen og Mikael Noguchis tegneserie Drabant har fått sitt tredje og avsluttende kapittel. Drabant vol. 3 byr på en solid dose 90-tallsnostalgi, men klarer likevel å gjøre seg relevant for yngre lesere. Dette er en actionfylt, stramt regissert spenningsserie, med et persongalleri man kan bli glad i.
Det var en gang da hiphop ikke bare handlet om mumlerap, knatrebeats og hostesaft. På 90-tallet var hiphop en hel kultur, bestående av dans (breakdance), DJ-ing, rap og maling (graffiti). Reglene for hva hiphop kunne være ble strengere jo lenger unna Bronx og den originale Beat Street man kom, og i Norge kunne det være blodig alvor. I mediene fremsto hiphop nærmest som en blanding av forkvaklet amerikanisme og en destruktiv undergrunnskult. Tro det eller ei.
Drabant Vol. 3
Øyvind Holen og Mikael Noguchi
Cappelen Damm 2018
Da det sto på som verst skal Oslo kommune ha brukt så mye som 60 millioner kroner i året på å fjerne graffitien som ble malt av et lite miljø på rundt 50–60 personer. Oslo sporveiers trikker var det perfekte utstillingsvinduet for vordende graffitikunstnere, og i 2000 innførte Oslo kommune såkalt nulltoleranse mot tagging. En innholdsrik historisk oppsummering kan leses her, men datidens store medier var lite interessert i å å forstå fenomenet. NRKs ungdomsredaksjon gjorde et slags forsøk, men resultatet ble så som så.
I dag har street art blitt såpass stuereint at det for mange utenfor Oslos Ring 3 kan virke noe aparte, men nulltoleransepolitikken hadde sine ofre – som regel arbeiderklasseungdom på jakt etter tilhørighet, mening og respekt. Da er det godt å ha Drabant som en påminnelse om hva kriminalisering faktisk innebærer.
Problembarn og kunstnere i kamp
I Drabant vol. 1 introduserte Holen og Noguchi leserne for en broket samling ungdommer som var på vei ut i livet: 16 år gamle Fredrik hadde nettopp oppdaget graffitikunsten, og knyttet bånd med den litt eldre Victor og kjæresten hans Camilla. Vennskapet gikk imidlertid i oppløsning og de tre gled fra hverandre. Uten å avsløre for mye kan vi trygt si at oppfølgeren fra 2014 var en betraktelig mørkere affære hvor ungdommenes handlinger begynte å få alvorlige konsekvenser.
I bok tre har trekløveret blitt unge voksne. Victor er helgepappa som ennå ikke har gitt opp taggerdrømmen, Camilla begynner med blanke ark etter et opphold på psykiatrisk sykehus, mens Fredrik stresser med gjelden sin og kjærestens forventninger. Nok en gang fører livet dem sammen igjen, og det hele eskalerer når to svenske graffitikunstnere kommer til hovedstaden for å prøve lykken.
Akkurat som forgjengerne er Drabant vol. 3 en Oslo-serie, men heldigvis trenger man minimalt med hovedstadskunnskaper for å kunne få et ordentlig utbytte av tegneserien. Du trenger strengt tatt ikke engang være så interessert i verken graffiti eller hiphop. Drabant vol. 3 handler nemlig dypest sett om livet og hvorfor er blitt til dem vi er.
Drabanttegneserie
Mikael Noguchi har en nydelig strek. Uttrykket hans slekter på så vel Takashi Okazaki (Afro Samurai) og Ed Brubaker/Sean Phillips (Sleeper, Criminal, Gotham Noir) som klassisk graffitikunst – men samtidig med sin helt egen vri, la oss kalle det karikert realisme. På denne måten har Noguchi klart å fange følelsen av den søvnige, harde drabantbyen, samtidig som han matcher den organiske graffitikunsten, uten at det føles som om Drabant prøver for hardt.
Noguchi er blitt en enda sterkere tegner siden sist. Komposisjonene er til tider slående, fargeleggingen (hvor illustratør Kristina Consuelo Grønvold bidrar) er sober, men samtidig full av liv, og dynamikken serien igjennom skaper godt med driv. Lite er overlatt til tilfeldighetene; der mange andre norske ungdomsserier bruker splash-bildene (tegningene som dekker minst en halvside) til rent fyllstoff, har Noguchis større tegninger alltid en klar funksjon.
Handling, holdning og underholdning
Drabant-serien har aldri vært særlig handlingsmettet tegneserie. Jo visst skjer det saker og ting, men dette er i bunn og grunn temmelig enkle historier uten altfor mange lag. Det i seg selv trenger slettes ikke være et problem, men Drabant vol. 3 er veldig opptatt av å samle alle trådene og samtidig håndtere et stadig voksende figurgalleri. Det gjør at den føles litt masete, og fungerer i motsetning til de to forgjengerne ikke like godt når den leses som en frittstående tegneserieutgivelse.
Det går fort unna når Holen og Noguchi tar oss med ut på eventyr. Akkurat som forgjengerne er Drabant vol. 3 en kort utgivelse, men i det minste sitter man igjen med et ønske om mer når siste side er lest – selv om historien får en verdig avslutning.
Drabant-serien kan selvfølgelig leses som en klassisk dannelsestegneserieroman, men Holen og Noguchi legger aldri skjul på at dette er en fortelling om hva som skjer når ny ungdomskultur blir møtt med vaklende politikere, kriminalisering og utenforskap. Drabant handler i bunn og grunn om å ville høre til et sted, men nulltoleransen og kriminaliseringen får den konsekvensen at miljøet blir hardere og mer ekstremt. Det er et velkjent fenomen, og vi ser det igjen i flere andre pågående samfunnsdebatter. Slik sett er Drabant-serien er klart politisk verk, og et sterkt et sådan.
Putter det fremdeles ned
Drabant vol. 3 er en av de beste, norske tegneseriene for unge siden Drabant vol. 2. Dette er en jordnær, actionfylt tegneserie om det siste, moderne ungdomsopprøret, samtidig som den kommer med krass kritikk av måten myndighetene (ikke) taklet ungt utenforskap og undergrunnskultur. Slik passer den også godt for eldre lesere, selv om den kan bli litt forutsigbar mot slutten.
Holen og Noguchi har kokt sammen en spennende og tankevekkende tegneserie. Det merkes imidlertid at dette er det avsluttende kapittelet i serien, da det er mange tråder som skal nøstes opp. Som frittstående tegneserie er den ikke like sterk som sine forgjengere.
Drabant vol. 3 er en verdig avslutning for en av de mest vellykkede norske ungdomsseriene som er laget, samtidig som tidskoloritten og enkelte situasjoner vil få nostalgiske hiphop-hjerter til å banke ekstra hardt.
