Anmeldelse
Drageviking bok 1 og 2
Odin Helgheim
Bonnier/TNT, 2025-2026
Andre bok i Odin Helgheims nye viking-fantasyserie Drageviking har nå kommet ut. Serien følger i fotsporene til Helgheims populære og avsluttede Ragnarok-serie, med en verden inspirert av vikinghistorie og mytologi. Her er settingen Midgard, hvor vikinger og drager feider.
I Drageviking følger vi Ormøye, en trell med mål om å bekjempe drager etter et drageangrep som ødelegger landsbyen og dreper faren hans. Ormøye er kanskje den man sist skulle forvente at allierer seg med en drage, men det er nettopp dette han gjør når han møter Fafnir, som ønsker å bli den nye dragekongen. For å oppnå dette trenger Fafnir de åtte runesteinene, som hver gir ham en ny kraft. De to drar ut på jakt etter de åtte runesteinene, sammen med en gjeng som inkluderer Ormøyes herre, Stein, og grisen Gulli.
Drageviking er en planlagt serie på åtte bøker, en bok for hver av de åtte runesteinene de leter etter. Penguin Randomhouse har kjøpt verdensrettighetene for hele den planlagte serien.
Mer humor og høyere tempo
Basert på handlingsreferat, estetikk og mytologi, hadde du blitt tilgitt om du forvekslet denne serien med Ragnarok. Men leseropplevelsen skiller denne nye serien fra sin forgjenger. Tonen er mye lettere og morsommere. På forlagets nettsider er Drageviking beskrevet som en humor/action-serie. Handlingsforløpet oppleves som mer tilfeldig, basert på at gjengen drar et sted og møter en bisarr og komisk skikkelse som sender dem videre på reisen og oppdraget. Samtidig føles handlingsforløpet veldig tydelig kartlagt, fordi det er så numerisk definert. Vi vet at målet er å krysse av lista med runesteiner én etter én.
I første bok skal mange karakterer, oppdrag og magiske vesener og rekvisitter introduseres på akkurat over hundre sider. For å rekke alt dette er tempoet ganske hesblesende. Da jeg begynte på andre bok, tenkte jeg at jeg skulle stå på tryggere grunn, men her introduseres flere oppdrag og rollegalleriet øker. Det virker som at Drageviking skal vokse seg episk i løpet av de neste seks bøkene.
Etter to bøker er det fortsatt ikke lett å forstå seg på Ormøye som karakter, og hva hans mål og motivasjoner er. I sin barndom har han trent for å drepe drager for å hevne seg på drageangrepet han ble utsatt for som barn. Det virker ikke som at han har noe større overordnet plan utenom å hekte seg på Fafnir og drepe de dragene han kommer over på veien. Det er dette som gjør at historien til tider kan oppleves tilfeldig og kaotisk.
Ormøye passer inn i en typisk anime-arketype, en karakter utsatt for noe traumatisk de så trener iherdig for å hevne. Denne arketypen fordrer kanskje en ensretting jeg savner her. Hva er Ormøyes mål? Å drepe den spesifikke dragen som drepte faren hans? Å bli størst, sterkest, best på å drepe drager? Å vite dette hadde vært en rød tråd både for Ormøye i hans meanderende reise, og for leseren.
Balansen mellom humor og action
Etter to bøker kan jeg ikke fortelle mye om verdenen handlingen utspiller seg i. Det eneste man trenger å forstå om denne verdenen er at den rommer vikinger, drager og magi. Personene føles mer som typer enn mennesker; den hardtarbeidende Ormøy, den inkompetente Stein og den ambisiøse Fafnir. Både verdenen og karakterene gjør for så vidt akkurat det de skal i disse bøkene; de er typer som kan plasseres i situasjoner der de støter på folk de kan slåss imot eller som kommer til å gjøre noe morsomt og absurd.
Mellom de visuelt polerte, storslåtte actionscenene i typisk Helgheim-stil og de halvsurrealistiske komediescenene er det lite plass til å utbrodere verdenen de befinner seg i, eller utdype relasjonene og dynamikkene mellom karakterene.
Så langt består serien av lettbeint humor og storslått action. Om det er dette du er på utkikk etter, passer Drageviking utmerket. Men om du ønsker noe mer utfyllende innimellom dette, er denne serien så langt ikke helt tilfredsstillende.
