Dypdykk i fantasien

Drømmetreet er en tegneserie om samvittighet og ansvar, rettet mot yngre lesere fra barneskolealder og oppover. Tematisk og stilmessig spinner Ousland videre på bildeboken Glemmestedet som han laget i samarbeid med Knut Nærum i 2015, samt nyere utgivelser som Småbarnsuppe (2015) og Knokkeldans (2017), samtlige gitt ut på Cappelen Damm. 

Fargebruken er sprekere enn noen gang i den nye boken og brukes effektivt til å understreke de fantastiske så vel som de skumlere elementene i fortellingen. Streken er myk og lett, med silhuettlignende figurer med presise ansiktsuttrykk og kroppsspråk som er umulig å misforstå. Særlig det siste utnyttes gjentatte ganger til komisk effekt, da den viktigste bifiguren i form av en baby har sitt helt egne blikk på omstendighetene rundt seg.

Handlingen følger hovedpersonen Pi som lar seg friste til å bytte bort lillebroren sin Peder mot en sjelden pose drømmetrefrø med lignende virkning som de magiske bønnene i eventyret om Jack og Bønnestengelen. Når frøet er riktig plantet vokser det opp et tre som leder til en hemmelig drømmeverden hvor alt tenkelig er mulig.  I drømmen blir Pi i stand til å endre drømmelandskapet etter egen vilje, samtidig som drømmen begynner å respondere på den dårlige samvittigheten som svirrer i underbevisstheten hennes. Et tiltagende mareritt er i emning.

Nøkkelscene i starten

I fortellingenmøter leseren drømmer som foregår inni andre drømmer, iblandet velkjente elementer fra eventyr, populærkultur og bøker. Ousland unngår å overforklare handlingen i boken, men det meste som skjer i Drømmetreet kan spores tilbake til den første siden hvor hovedpersonen leser en nervepirrende bok med tittelen «Forheksa». «Ferdig!» sier Pi etter fem ruter og kaster fra seg boken før hun begir seg ut i kveldsmørket. Fohekselsen gjelder både boken og boken i boken.

På vei ut døren får Pi beskjed om å ta med seg lillebroren Peder, som sitter og leker omkranset av halvleste bøker, en bamse og en dinosaurleke i plast. Både bamsen og dinosauren opptrer senere som underbevisste påminnelser om broren, når Pi besøker drømmelandet i skyene over drømmetreet.

Spenningskurven i Drømmetreet er også lik boken Pi sluker i de første rutene. Først er det gøy, så blir det skrekkelig og til slutt ser det ut til å ordne seg. Når boken til Ousland slutter er vi fortsatt inne i det ytterste av lagene i drømmen. Slik fortsetter boken å kverne videre i hodet på leseren etter endt lesning. 

Etter historiens slutt er det lagt inn en fiktiv artikkel om drømmetreet mytiske opprinnelse, med illustrasjoner av Ousland som imiterer etsninger av drømmetreet fra 1800-tallet og obskur emballasje fra frøposer som skal ha sirkulert i okkulte miljøer. Artikkelen er sjangertro og gir ekstra grobunn for leseren til å fundere videre på hovedhistorien. Samtidig avslører blyantstreken på den imiterte etsningen at det hele er oppspinn og at alt kommer fra samme hånd. Her kunne man på én måte ønsket at forfatteren la inn en mer naturtro etsning i stedet.

Lek med referanser

Gjennom boken har Ousland lagt inn elementer som gjør det tydelig at vi beveger oss i et fantasiunivers. Lillebroren Peder valser energisk rundt i bleie selv om det er nattemørkt og kveld, og den eldre kvinnen som driver brukthandelen de snubler over viser seg å være ingen ringere enn heksa fra eventyret om Hans og Grete. 

Etter at Peder har hjulpet heksa å finne igjen øyet hun har mistet velger han seg den gule ubåten fra sangen Yellow Submarine som belønning. Den populære sangen av The Beatles har flere tolkningsmuligheter, ikke minst på grunn av animasjonsfilmen ved samme tittel fra 1968, og ubåten passer godt som symbol på de ulike retningene historien til Ousland tar.

Ansvar for egne handlinger

«Å drasse på lillebroren sin kan være slitsomt» står det gemyttlig på baksiden av boken, men samtidig blir det tydelig gjennom boken at Peder er ordentlig morsom å være sammen med. 

Partiene hvor Peder utelukkende kommuniserer med ansiktsmimikk og kroppsspråk er både søte om vittige, og gir en flott kontrast til de skumlere elementene i boken. Ousland skaper eksempelvis herlig komikk når han tegner et eple i munnen på Peder, som om han var en pattegris, på vei inn i heksas brennende ovn. Glupsk begynner han å gnage på eplet, uten å ense det faretruende ved hverken heksa eller ovnen.

Dypest sett handler Drømmetreet om mestringsfølelsen som akkompagnerer handlingen det er å ta ansvar for andre. Pi har fått oppgaven å passe på broren sin men velger ham bort i jakten på fart og spenning. Når hovedpersonen til slutt angrer får hun muligheten til å gjøre det hele godt igjen på egen hånd. 

Fremtidig serie?

På de bakerste presentasjonssidene om Peder og Pi ymtes det frempå at det kan komme flere fortellinger om søskenparet, inkludert historien om da de møtte sjøtrollet. Både figurene, første bok ut og Ouslands talent som serieskaper gir god grobunn for å satse videre på en slik serie. Mange små og litt større lesere vil kunne ha stor glede over å følge duoen på nye eventyr. Det merkes at Ousland har hatt det gøy selv.