Anmeldelse

Dronefangeren
Øyvind Torseter
Cappelen Damm, 2023

Se for deg at romskipene i H.G. Wells Klodenes kamp er blitt til svevende droner som gjødsler jorda med noe som gir grobunn for gigantiske menneskeetende rotter.  Tenk deg videre at storbyen er blitt gold og mennesketom, et skremmende ”Alien” som kontrollerer både rotter og droner har tatt over.

Legger du til en antihelt-skikkelse, som blir en helt, Mulegutten, og et par grupper aparte individer, da nærmer du deg Øivind Torseters scenario i tegneserieromanen Dronefangeren.

Øyvind Torseters Dronefangeren er en drivende spennende hybrid av en tegneserie, skriver Anne Schäffer.

Dannelsesroman

Mulegutten er en kjent og kjær figur i Øivind Torseters visuelle univers. En kul fyr i hettegenser, anonym og litt forsiktig til å begynne med, men modig når det gjelder. Han har mule, men er ellers et menneske i en verden der dyr i menneskeham og mennesker i dyreham opptrer parallelt, slik de har gjort fra de tidligste utgivelsene til Torseter.

Ikke ulikt andre helter er Mulegutten en einstøing som lever alene. En dag kommer et tivoli til byen, og Mulegutten går for å se. Der vinner han  først en gummibåt. Deretter får han en fryktinngytende fremtidsoppdatering av en mystisk spåmann som leser ham i kortene: ”Et skip nærmer seg. Droner svever over byen. Gatene gjødsles. Tistler og ugress presser seg frem. Byens rotter spiser av gjødselet. Rottene vokser seg store som hus … og tar over byen.” Kort sagt, helvete er løs – og det i form en skikkelse så grusomt fryktinngytende at det får Theodor Kittelsens skremmende Vasstroll og inkarnasjonen av Svartedauen, Pesta, til å virke harmløse. Liksom Rottefangeren fra Hameln spiller monsteret på en fløyte for å kontrollere de menneskeetende rottene.

Mulegutten rømmer ikke byen slik spåmannen oppfordrer ham til, men hamstrer i stedet mat, vann og dopapir (sic!) og bolter dører og vinduer. Han stenger seg inne og venter på at det skal gå over. Slik en hel verden, i vår del av verden, gjorde under pandemien: Vi hamstret, bakte, syltet, dyrket og leste mens vi ventet på at det skulle gå over.  I badekaret drømmer Mulegutten at han seiler til en sydhavsøy der alt er fredelig…

I Torseters billedverden er overgangen til Maurice Sendaks Til Huttetuenes land (1963) sømløs. Mulegutten seiler av sted i natten med fønvinden for så igjen å våkne opp på hybelen, alene. Til han en dag ikke orker mer isolasjon og begir seg ut i verden utstyrt med det han fikk på tivoliet, slik det seg hør og bør i en eventyrformel der det skal være magiske hjelpemidler, gode hjelpere, og farer som skal overvinnes før det gode seirer over det onde.

Øyvind Torseters Dronefangeren er en drivende spennende hybrid av en tegneserie, skriver Anne Schäffer.

Leker seg med forbildene

I Mulegutten (2015), enparafrase over Asbjørnsen & Moe «Risen som ikke hadde noe hjerte», var han inkarnasjonen av Askeladden som reiste ut i verden for å bekjempe et grusomt troll. Nå er det nærmest av lede og etter mye grubling at Mulegutten begir seg ut i en dystopisk verden.  Et mennesketomt bylandskap der vegetasjonen gror opp av bilvrak, der hodeskaller og skjeletter ligger strødd og husene er i ruiner.

Øivind Torseter leker seg uhemmet med litterære og kunstneriske forbilder. Han vrir og vender på fortellingene og setter dem inn i nye sammenhenger. Slik skaper han nye helter og gjør dem allmenngyldige. Nå er ikke Mulegutten en ny helt. Han dukket opp første gang i Hullet (2012) og siden i Koplinger (2013), sisti Mulysses (2017).

Denne gangen er Mulegutten en science fiction-helt og han møter andre typer følgesvenner: Han blir reddet av «De som ble igjen» det vil si en gris, og et menneske med pilotbriller og lange frakker, og snart blir Mulegutten en av dronefangerne. Etter hvert viser det seg at det bor andre i byen, «Overleverne», som  er avhengig av dronefangernes tjenester.

Øyvind Torseters Dronefangeren er en drivende spennende hybrid av en tegneserie, skriver Anne Schäffer.

Eminent tegner

I ruter i sort hvitt og oppslag i farger over en og to sider driver tegneserieskaperen fortellingen fremover med en kraft som kjennes i kroppen. Du må som leser huske å trekke pusten. Her veksler det mellom panorama og nærbilder, ulike perspektiver og utsnitt, samt oppslagene der mange historier foregår samtidig. Torseters egenartede hårfine pennestrek blandet med fargeflekker gnidd utover, skraveringer og grid, arkitektoniske konstruksjoner sirlig tegnet og mørke, tette tusjtegninger, alt i et slags fisheye-perspektiv. Kan du se det for deg? Se om igjen, her foregår det mye.

Vår helt må overvinne diverse farer, for til slutt å overmanne monsteret og redde verden. Hvordan det går kan man bare frykte i en sort forsats, og en baksats der rottene er skravert opp fra mørket. Nå kommer Huttetuene ….

Anne Schäffer
Frilans journalist, kunst- og litteraturkritiker. Anmelder bl.a. for Barnebokkritikk.no, Empirix.no og Billedkunst. Sitter i Vurderingsutvalget for sakprosa barn og unge i Kulturdirektoratet. Tidligere styreleder i Norsk Kritikerlag, Årets litteraturkritiker, redaktør NUMER (Tegnerforbundets tidsskrift). Litteraturkritiker i bl.a. Bergens Tidende , kunstkritiker i Dagsavisen, jurymedlem KUD barne- og ungdomsbøker, jurymedlem Årets vakreste bøker.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.