Anmeldelse
Lunch – Du jobber, vi ordner resten
Børge Lund
Egmont, 2018
Det var ikke selvsagt at Lunch skulle bli en av landets mest populære – eller morsomste – stripeserier.
Serieskaper Børge Lund hadde bakgrunn fra konsulentbransjen og hadde vært med på produktutvikling i små og store bedrifter, men var egentlig i ferd med å utdanne seg som teknisk tegner da han kom over Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2007. Den The Office– og Dilbert-inspirerte serien hans fikk plass i Pondus-bladet i 2009, fikk eget album i 2011 og endelig eget månedsmagasin i 2013. Med et opplag på drøye 14.000, lanseringsfester på oljebransjemesser og prestisjetunge kulturpriser er Lunch en dundrende suksess.
Nå er sjette bok med striper i kronologisk rekkefølge her. Du jobber, vi ordner resten byr på en tegneserie i toppform, selv om formatet er av gjerrigste sort.
Gjennomskuelig gjerrigknark
Jeg har egentlig bare én innvendig mot Du jobber, vi ordner resten, så la oss få det unna først som sist: Egmonts kvadratiske Lunch-bøker tyner materialet så langt at det innimellom er direkte pinlig. Med bare en til to striper på hver side er Lunch-bøkene blant de gjerrigste tegneseriebøkene på det norske markedet. Det ser kanskje pent ut med fire, nette ruter på hver side, men Lunds strek er ikke interessant nok til å forsvare denne plassbruken.
Innimellom varieres det med større illustrasjoner og utvalgte striper som Lund kommenterer eller forklarer. Illustrasjonene gir en mer variert leseropplevelse, men Lunds personlige funderinger rundt enkeltstriper er i beste fall overflødige.
Sånn, da var det unnagjort. La oss snakke om noe trivelig i stedet, nemlig alt det andre.
Suksessoppskriften
Det er tre viktige grunner til Lunchs suksess: gode arbeidsrutiner, hjerte og gjenkjennelighet. Vi begynner med det siste:
Alle kan kjenne seg igjen i Lunch, kanskje først og fremst fordi vi ennå ikke vet hva det er Kjell og resten av gjengen egentlig driver med. Vi vet at bedriften deres fremstiller noe som krever både ingeniører og designere, men det kan strengt tatt være alt fra kontrollpaneler for subsea-installasjoner til mobilapper for koordinering av samvær med eldre i egen familie, uten at det egentlig spiller noen rolle. Uten slike rammer står Lund mye friere til å eksperimentere med innholdet, og det er større sjanse for at vi lesere kjenner oss igjen.
Lunch har et noenlunde troverdig og sympatisk figurgalleri, noe som i norsk tegneseriesammenheng er ganske uvanlig. De fleste kjenner en kronisk kranglefant, en tafatt mellomleder-type, en fullstendig håpløs sjef eller en kollega som bruker mer energi på å skulke jobben enn det ville tatt å bare få jobben gjort. Kanskje er det også slik at vi alle har flere av disse karaktertrekkene selv. Likevel er Lunch mer ekskluderende enn Pondus. Lund trenger ikke legge listen såpass lavt at absolutt alle potensielle lesere våger å ta sats. Tematikken er i seg selv terskel nok, noe som gjør at humoren kan spisses mer. Ikke like mye som i tilfellet Mads Eriksens M, men et sted midt imellom.
Det andre er at Lund selv har en tilsynelatende framifrå arbeidsmoral. Lunch-stripene holder jevnt over høyt humrenivå, og det har de gjort i en årrekke. De er aldri hysterisk morsomme, men når det kommer til originalitet, gjenkjennelighet og ikke minst teknisk utførelse ligger Lund flere hestehoder foran sine konkurrenter. Lunch er en serie man kan stole på, dag etter dag, måned etter måned. Selv de mer åpenbare hvileskjærene har underholdningsverdi; når Lund en sjelden gang resirkulerer sine egne poeng, er det som regel alltid med en ny innfallsvinkel eller med en frisk vri.
For det tredje har Lunch et stort hjerte; det er noe grunnleggende godt og sympatisk i de aller fleste av figurene vi møter. De er ikke onde, dumme, feige, ufordragelige eller svake. Dette er i hovedsak figurer som har fått litt mer på tallerkenen enn de klarer å gape over, som ikke klarte å spå alle potensielle utfall av sine valg, eller som har nok med å holde seg flytende i en stadig mer omskiftelig og skremmende hverdag. Helt vanlige folk, altså. Heldigvis sparker Lund aldri nedover. Som regel sparkes det ikke mye oppover heller; den store fienden i de fleste Lunch-stripene er ikke folk, men et system så rasjonalisert og selvgående at det er blitt autonomt.
Norsk kultur på sitt beste
Nordmenn er verdens beste til å snakke seg selv ned. Onde tunger vil ha det til at nordmenn er late, konfliktsky, introverte, er teknologiske sinker og har dårlig språkøre. Som om ikke det var nok lar vi oss angivelig også styre av en fullstendig misforstått oppfatning av Janteloven. Ut ifra en slik virkelighetsforståelse er det lett å lese Lunch som en kritikk av norsk arbeidsliv, men da har man bommer man stort.
Jo visst har nordmenn i gjennomsnitt korte arbeidsuker (35 timer), men dette skyldes usedvanlig høy sysselsetting. På den andre siden er norske arbeidere blant verdens mest effektive og produktive, også når man ser bort ifra oljevirksomhet og utenriks sjøfart.Ni av ti trives på jobben(kanskje fordi norsk arbeidsliv blir stadig rausere) og Norge er stadig et av verdens besteog enkleste landå både starte opp og drive næringsvirksomheti.
«Men møter er jo så kjeeedeeligeeee», ikke sant? Ha ha, liksom. Heldigvis har Lund større ambisjoner for Lunch. Lunds genistrek er å slå mynt på selve forestillingen om arbeidslivet. For eksempel er det abstraksjonen New Public Management han harselerer med, ikke ideen om at det er fornuftig å sjekke om man faktisk oppnår målene sine eller ikke.
Lunch er på sitt beste når den tilnærmer seg arbeidslivet som om den skulle vært en gresk komedie. Da identifiserer og leker serien seg med norsk kultur på forbilledlig vis. Nå snakker vi ikke om brunost- og bunadskultur, men om helt reelle, kulturelle dimensjoner . Norsk kultur er lav maktavstand, høy grad av gjennomsiktighet, rimelig høy grad av individualisme, trygghet og tillit. Historien om Norge er historien om sentrum versus periferi, om motkultur, egenrådighet og god, gammeldags vrangvilje – alt som gjennomsyrer en nær sagt hvilken som helst Lunch-stripe. På sitt beste har Lunchs nesten naturalistiske tolkning av den norske folkesjelen mer nasjonsbyggende kraft enn all verdens luksusfellebloggere, utskjelte elsykkeltilskudd og nedrige Hver gang vi møtes-pinligheter til sammen.
Kafka med et smil
Det er de færreste som får drømmejobben. Faktisk har de fleste av oss mer enn nok med å være et passelig viktig hjul i et stort maskineri. Man endrer ikke verden, men man sørger for mat på bordet og et noenlunde tett tak over hodet. Det er noe man skal være stolt av.
Lunch er en hyllest til alle dem som får det til. Lunch er en lovsang til dem som holder seg selv og andre flytende. Samtidig er serien også en hymne til ære for den sunne og fornuftige motstandsviljen som gjennomsyrer norsk arbeidsliv, hvor kritisk tenkning og stahet er det fremste forsvaret mot fremmedgjøring og pulverisering av ansvar. I møtet med det uangripelige systemet blir Børge Lund som en moderne Franz Kafka, bare med bedre punchlines, glimt i øyet og en klem på lur.
