Du snakker med riktig bok

Du snakker med feil person er en samling av Martin Ernstsens selvbiografiske fanziner mellom 2007 og 2014. I denne oransje utgaven fra Jippi Forlag følger vi livet hans fra han flytter fra Oslo til Stockholm, siden til Berlin, og så tilbake til Oslo igjen.

For oss som liker selvbiografi, være det i skrift eller tegning, er dette akkurat hva man kunne ønske seg en helg man har fri. Men den passer like godt, ja kanskje enda bedre, til å leses litt og litt på bussen på vei til jobb, i og med at den er oppdelt i korte serier. Den er raskt lest og den er morsom.

Lange linjer

Ernstsen har bevist med Ugler 1 og 2, Fugløya og Eremitt at han kan tegne triste, finurlige, absurde og fine fortellinger. Med Du snakker med feil person viser han en morsommere, lettere og friere side av sitt virke – scener som for det meste oppstår ut fra «shit, det her skjedde, det må jeg tegne» og som ikke ilegges, eller behøver, en dypere mening. Likevel gir det lange tidsperspektivet en kontekst som gjør at man kan lese en utvikling inn i det, noe Du snakker med feil person som helhet absolutt tjener på.

Vi kan følge hvordan tegnestilen utvikler seg og endrer seg gjennom årene, vi kan følge en utvikling i hvordan situasjonene og hendelsene blir fortalt, i hva som velges ut, og gjennom det kan vi også skimte hvordan Martin-karakteren endrer seg som person. For det er lettere å bry seg om opp- og nedturene til en person man føler man kjenner, og å bli kjent med noen tar tid. Tegningene går fra detaljerte tegninger med tynn strek og mye skravering, til å bli løsere og enklere, jeg vil også si at den blir litt søtere. På meg virker det som om Ernstsen blir tryggere på seg selv som tegner med årene.

Liv om til kunst

Det er jo ikke alle som lever et så spennende liv at det kan forsvares å lage en fortelling om det, begrunnelsen ligger dermed i hvordan det blir fortalt, og om det livs-spesifikke kan relateres til noe almenngyldig og menneskelig. Allerede på side 10 er det en serie om ‘det å lage tegneseriedagbok’. Martin sitter og tegner en venninne, hun oppdager det og sier «Men jeg vil ikke bli tegneseriefigur.» «Da snakker du med feil person» svarer Martin – for Martin er jo i ferd med å lage en selvbiografisk tegneserie og da må alt som er morsomt med. Dermed blir man også nødt til å forstå bokas tittel som et uttrykk for ønsket om å skape. Martin er personen som vil lage tegneserier, som vil gjøre liv om til kunst, og er du med på de notene holder du riktig bok i hendene. Det er kanskje det en tegneseriedagbok prøver å si noe om, noe om det at vi lever og så skal vi dø, noe med det å huske å legge igjen noe etter seg først. Man skribler noe ned på et busskur, man bygger en varde på fjelltoppen, eller man setter seg ned og tegner små minituøse tegninger med tilhørende snakkebobler om en ettermiddag man drakk kaffe med eksen sin, som forresten planlegger å få barn, og man viste henne storyboardet til den nye tegneserieromanen man har tenkt å tegne. Ja, det er det man gjør. [infobox]

Motvillige seriefigurer

På samme side 10 fortsetter venninna hans med «Jeg tror ikke det er bra hvis man er serietegner, å tenke at alt kan bli en tegneserie.» Dette er en innsikt jeg tror alle som lager tegneserier har kommet til på et eller annet tidspunkt. For skal man lage kunst av livet sitt må man også godta at livet ikke er kunst, man må velge ut, man må trekke sammen, og fram for alt, man må velge bort.

Det er ofte en forskjell i hva som er interessant for en selv, og hva som er interessant for andre. Det er også en forskjell i hva som er greit for en selv, og hva som er greit for andre.

Flere av seriene handler om det å lage tegneserier, og det å lage tegneserier om livet sitt og de uunngåelige reaksjonene man får fra folk som ikke er enige i framstillinga av seg selv, eller som ganske enkelt ikke vil være med. Et sted sier også Martin «Snart er jeg fanget i en metatilværelse hvor jeg gjør ting kun for å lage en stripe om det etterpå.»

Lettlest

Heldigvis ender det ikke opp sånn. Ernstsen holder seg til prosjektet – å tegne livet, hverdagslige situasjoner, se humoren i små ting. Ofte går spøken ut over ham selv. Dette er altså et ganske lett prosjekt, et sideprosjekt til de andre tegneseriene hans, Ernstsen er ikke her for å grave i sjela eller utdype nevroser, heller ikke for å fortelle om de lange linjene og om hvordan han ble den han er. Og det er også helt i orden. Det er langt mellom de kjedelige stripene i denne samlinga, jeg oppdager at jeg ofte sitter og ler høyt mens jeg leser, og flere ganger vil jeg vise det til de som måtte være i min nærhet mens jeg leser.

Gjenkjennelig og morsomt

Det kommer selvfølgelig an på hva slags humor og temperament man har, men jeg synes denne typen serier kan være mye morsommere enn såkalte humorserier, fordi de unnslipper tvangen til å ha en formel for de morsomme elementene. Dagboksformen er løsere, dette med at det både skal være sant, og en god historie, gjør at man kan veksle både i lengde og tematikk, uten at det faller utenfor helheten. Noen ganger konstaterer han noe, eller viser fram noe, andre ganger blir en situasjon satt på spissen, de følger ikke noen formel, og likevel blir det oftere enn ikke både gjenkjennelig og morsomt. Som familieferien til Vietnam, når moren smaker på ukjent mat og Ernstsen dokumenterer reaksjonene hennes. Eller samtalen med en venn som går litt for mye opp i flickr. Eller den nesten hjerteskjærende serien hvor Martin og kjæresten Sharmila reflekterer over tegneserieyrket og pengemangel, hvor det brått slår over fra det morsomme til det nærmest tragiske når Martin sier om det å holde en slippfest: «Det er mer jeg som må betale dem for å komme», og det går opp for begge to hvor sant det er.

Å stå distansen ut

Man kan ta Ernstsen på små ting, som en formulering her eller der som ikke sitter helt. Det kan selvfølgelig ha noe med langvarig utenlandsopphold å gjøre, men det avslører at Ernstsens styrke ikke ligger i teksten for seg, men snarere i blandingen av tekst og tegning. For eksempel setninger som «Fem dager på festival. Jeg undres hva vi skal gjøre.» Neppe en troverdig ytring fra noen under 80, og her savner jeg litt mer redigering i etterkant. En annen ting er det utrolig rare valget å bryte opp en reisebeskrivelse basert på situasjonskomikk med en tenksom og langsomtgående tegneserie om tid, barndom og livet som glir forbi, før reisebeskrivelsen fortsetter etterpå. Det er så rart at jeg mistenker at det må ha skjedd en feil før trykk. En annen ting som er synd er at det føles litt som om Ernstsen mister litt peppen for sitt eget prosjekt mot slutten, at han egentlig har lyst til å lage noe annet. Jeg får inntrykk av at de siste seriene mest er laget for å få boka ferdig, for fortellergleden er ikke like tilstedeværende som i resten av boka. Og det er virkelig synd, for boka fortjener å bli ført trygt i havn med samme letthet som ellers preget fortellingene.

Ernstsen har med dette lagd noe som er enklere og mer hverdagslig enn de tidligere utgivelsene, i de beste betydningene av ordene.