Anmeldelse
Dunce: Impulskontroll
Jens K. Styve
Egmont, 2022
Impulskontroll er femte bok som samler Dunce-stripene mellom to permer. Serien går som fast stripe i blant annet Lunch, Radio Gaga og Klassekampen, og rettigheter til oversettelse er solgt til Italia, Frankrike og spansktalende land. I tillegg har Styve mottatt Dagbladets tegneseriepris i 2016, Pondusprisen i 2018 og Sproingprisen i 2020.
Det er altså lite som tyder på at suksessen til den hattebærende tromsøværingen med sønn og hund på slep vil stoppe snart.
Stykkevis, men samlet
Det er en egen kunst å få enkeltstriper til å avsluttes med et spenstig, morsomt eller kritisk poeng, men også å fungere som en lengre historie som henger sammen.
I Impulskontroll finner vi en miks av enkeltstriper, lengre passasjer som henger sammen, og helsider med illustrasjoner av de enkelte karakterene. Det flyter overraskende godt – ikke fordi jeg ikke tror Styve er en god forteller som kan få det til, men fordi det egentlig burde oppleves som litt mer hakkete enn det det gjør.
Selv om mange av stripene kun består av fire ruter, får Styve pakket inn mye handling, følelse og humor i dem. Selv om mange poenger avsluttes i siste rute, drives handlingen i fortellingene om Jens K, sønnen Gustav, kollegaen og kompisen Børge og hunden Brego fremover av blant annet årstider og høytider og kan leses som en sammenhengende historie.
Myke farger og sterke kontraster
Rent stilmessig er Dunce fargelagt med mye pasteller og myke fargetoner. Det gjør at bruk av sterkere farger eller svart tydeliggjør sinnsstemninger, humør eller dramatikk i omgivelsene.
Apropos omgivelser – en fornøyelig ting som ofte skjer, er at karakterene er bevisst på grensene sine, bokstavelig talt. Innimellom er de veldig klare over at de befinner seg innen rutens fire vegger, som når Jens K og Børge havner i en situasjon der fargene er invertert for å herme etter det nettavisene gjør i krisetider. Rutene som følger er tegnet i hvitt på svart, og Jens K blir mer og mer irritert. Dette er et morsomt grep – ikke bare får vi som lesere følge med på hva karakterene driver med og blir utsatt for, de blir også litt mer komplekse ved at de tydeligvis også er svært bevisst på at de er i en tegneserie.
Det er også morsomme referanser å plukke opp – særlig god er Guernica-kopien av familien som er i full krig mot middene som har infestert Gustavs monstera-plante.
Tommy og Tigernesque
Akkurat det med at Dunce slår så godt an i utlandet er egentlig veldig interessant. Det er mye i serien en lett kunne sett for seg er kulturelt vanskelig å oversette, som gleden (og frustrasjonen) NAFs veibok gir mens Jens K og Gustav er på bilferie i Norge, direkte referanser til Vazelina Bilopphøggers’ Gjedda kjæm i kveld og hvorfor Biri-dialekten er vrien å forstå.
Men det er kanskje seriens gjenkjennelighet som gjør den så populær – uavhengig av hjemland vil mange kunne relatere til seriens litt mer alvorlige toner, som den ganske såre skildringen av Børges depresjon på kontoret.
“Dunce is an alternative universe,” skriver World Comic Book Review om Dunce, “where Calvin has grown up and moved to Norway”. Sammenligningen er passende – Jens K Styve er vel så god som Bill Watterson til å formidle dagligdagse situasjoner og problemer med varme, humor og akkurat nok brodd til at man tenker seg litt om.
Med andre ord, alt man kan håpe en god stripeserie serverer.
