Klassens duks

Ved siden av meg mens jeg skriver dette ligger en bok som jeg kjøpte på Raptusfestivalen i Bergen i 2002, den gangen festivalen fortsatt ble holdt i Grieghallen. Boken Du er ein luring Finn Bjølseth samler historiene Jens K. Styve hadde laget om den sosialt klønete tittelfiguren – og hvordan Finn navigerte ungdoms- og studietid fra en liten bygd på Vestlandet.

Grunnen til at jeg nevner den er fordi Styve har tegnet både Finn og sitt alter ego inne i boken. Og allerede på denne tegningen har han på seg den kjegleformede hatten som figuren har på seg i stripeserien Dunce sytten år senere. Det har vært en lang, men bemerkelsesverdig konsistent reise siden den gangen.

Fra Jippi til romaner

Sammen med Erik Falk var Styve i 1997 med å starte Jippi, et lite Oslo-forlag som knapt kan overvurderes i norsk tegneseriehistorie (Jason var en av flere som startet karrieren sin der). Styve og Falk fant hverandre blant annet i sin skepsis til stripeserier, som de anså som enkle vitser.

Styve la tegneseriene på hylla i 1999, og ga etter hvert ut romanene Eg, Ove Kvamme (2007) og Friedland (2013) mens han jobbet som illustratør. Likevel må tegneseriene ha fortsatt å friste i bakgrunnen, for Styve fant etter hvert veien til folkefinansieringsplatformen Patreon. Seriene hans der ble samlet av Jippi i boken JensK Sesong 1 (2015), før Dunce-samlingen Førstebossen kom på Egmont i 2015.

Ingen flere kaffeflekker

Sammenlignet med stripene i JensK er Dunce-stripene laget av en serieskaper som i stor grad har strømlinjeformet skaperprosessen. Elementer som utflytende vannfarger (iblant kaffefarger) er borte, sammen med det upraktiske men sjarmerende kvadrattegnede rutenettet. Den store gevinsten i overgangen til Egmont er en klarhet i fargene og streken, samtidig som at Styve har tatt vare på talentet for mimikk og detaljer.

Det er interessant at Dunce er laget av en serieskaper som i mange år har vært skeptisk til stripeformatet, for om noe er serien et amalgam av en rekke forskjellige typer stripeserier som får Styves personlige vri. 

Sekvensene fra kontorlandskapet hvor hovedpersonen jobber sammen med sin torskelignende kollega, finner mye av humoren sin i å gjøre narr av den digitale omstillingen på samme måte som Lunch av Børge Lund. Men der sistnevnte er et slags nihilistisk vrengebilde av norsk næringsliv (eller «Kafka med en klem på lur» som Empirix-anmelderen sa det), er Dunce sin versjon mer personlig.

Et høydepunkt er utviklingen av en primstav-app, hvor Styve gir kontorhumoren en ekstra dytt av det absurde, samtidig som at temaet egner seg ekstra godt til Styves lune nynorsk: «Botsok er plassert før hallsok, Jonsok kjem før persok og syftesok.»

Inspirert av de beste

På den andre siden har vi sekvensene med hovedpersonens sønn og venninnen hans. Det er ikke noe spesielt nytt med denne konstellasjonen – ved å utforske og undergrave barns undring ovenfor naturen stiller Styve seg i en lang tradisjon med stripeserier hvor barn har hovedrollene.

Men ikke bare har Styve talent også her, han har også skapt en duo med slektskap til klassikerne: Venninnen er med sin hang til ødeleggelse en litt mer omgjengelig versjon av Knøttenes Lucy van Pelt – med Dunce junior som en blanding av taperen Charlie Brown og fantasifulle Linus. I et annet tilfelle tar de i bruk en pappeske i noe som er en ren hyllest til Tommy & Tigern.

Jeg var skeptisk da Styve introduserte en snakkende hund i persongalleriet, men Brego har funnet sin plass blant resten av figurene. Det er mange snakkende dyr i avisstriper (tenk bare Peanuts, Mutts, Garfield – hesten til Lucky Luke), men det hører til sjeldenhetene at menneskene i serien hører og forstår hva de sier. Brego er derimot en av gjengen – han maser om å høre Chet Baker, og kommer med lesetips til Dunce selv (Henry Thoreau er en favoritt).

Stripene om hovedpersonens liv som alenefar styrer på sin side unna alle klisjéene som preger stripeserier om single menn. Dunce er blottet for seksualdrift (både serien og figuren), og det bidrar til å løfte serien opp fra de plumpe farvannene mange norske serieskapere ynder å dykke ned i. Når serieskapere skriver om sex i stripeserier virker de ofte mer som tenåringer enn som voksne.

Om noe føles Dunce som en åndelig arvtaker til Mads Eriksens stripeserie M. Ikke på grunn av likheten mellom hovedpersonene, men i hvordan hovedpersonene i begge seriene er lett fiksjonaliserte versjoner av serieskaperne selv. Ingen av dem er rene dagbokserier som Martin Kellermans Rocky, men det virker klart at de tar utgangspunkt i ekte personer, hendelser og følelser. (Jens K. Styve gjorde også et gjestespill i M-serien, hvor han møtte Mads Eriksen på kafé og introduserte Mads for en viss Finn Bjølseth – som også finnes i virkeligheten.)

Røtter og sjel

Dunce er ikke den mest originale norske stripeserien. Den har ikke de sprøeste figurene og de hardeste punchlinene. Det er ikke denne serien som blir hengt opp over oppvaskbenken på jobben, eller rammet inn på veggen i baren nede på hjørnet. 

Dunce er en mer personlig serie. Det er den type serie som treffer hjertet uten å egentlig sikte på det. En serie det er lett å tenke at man er den eneste som liker. Som man bare viser til folk som ligner seg selv fordi det er en sjanse for at de vil skjønne den. Det er en stripeserie med røtter og sjel.