Den nå nedlagte tegneseriebutikken St. Mark’s Comics i New Yorks East Village hadde en rekke sjarmerende særegenheter, og den mest fascinerende av disse var dens besynderlige utvalg av alternativ- og smallprinttegneserier. Slike utgivelser kjennetegnes nødvendigvis av små opplag og begrenset distribusjon, men i likhet med gamle vinylplater i bruktbutikker er det likevel et påfallende stort overlapp i hva man finner rundt omkring. Det interessante med småforlagshylla hos St. Mark’s var at den var full av hefter og fanziner som aldri dukket opp andre steder. Det var som om butikken var en del av et helt eget distribusjonsnettverk, en portal til en verden av tegneserier som eksisterte på siden av den som er vanligvis er representert i tegneserieforretninger, tidsskrifter, blogger og festivaler.

Dette året har min jakt på gamle utgaver av Chris Reynolds’ Mauretania Comics ført meg på sporet av et annet slikt nettverk, og opplevelsen av å lese serier som synes løsrevet fra resten av tegneseriefeltet, har inspirert meg til omsider å utforske et annet slikt fenomen – nemlig David Brittons Lord Horror, og da nærmere bestemt samleboka Reverbstorm fra 2012. 

Lord Horror er samlebetegnelsen på en serie prosa- og tegneserieutgivelser fra det beryktede engelske forlaget Savoy Books, som startet med tegneserien Lord Horror #1 og romanen Lord Horror, som begge kom ut i 1989. Serien kretser rundt figuren ved samme navn, som fungerer som sirkusdirektør for en kvernende malstrøm av fantasmagoriske bilder og symboler, som maner frem et presens-apokalyptisk Storbritannia der nazistene vant krigen og omskapte verden til et globalt Auschwitz.

I den grad Savoy er kjent utenfor den indre krets av politiserte science fiction-entusiaster, er det for sine mangeårige konflikter med Manchester-politiet, som utførte gjentatte razziaer mot forlaget gjennom 80- og 90-tallet for brudd på Storbritannias strenge obskønitetslover (Britton sonet fengselsdommer for salg av obskønt materiale i 1982 og 1993). Denne koblingen til en radikal forlagstradisjon er en av de viktigste grunnene til at Lord Horror-tegneseriene eksisterer på siden av det britiske tegneseriefeltet som sådan: Dette er utgivelser som synes å høre hjemme i anarkistiske bokhandler og platebutikker som spesialiserer seg på industrial og andre esoteriske sjangre, snarere enn i tegneserieforretninger

Sant å si er denne koblingen også årsaken til at jeg har kviet meg litt for å gi meg i kast med Lord Horror. Siden Savoy ikke er en del av tegneseriefeltet – og opererer i et landskap jeg ikke kjenner – har jeg ikke vært i stand til å kontekstualisere deres bruk av tabubelagt symbolikk og ikonografi.

Gitt tidsånden og en lett misantropisk innstilling har jeg vært bekymret for at det dreier seg om en Nikanor Teratologen-situasjon, og sånt er man ikke nødvendigvis alltid i humør til å dykke ned i. I henhold til min overfladiske googling av Britton og Savoy-medgrunnlegger Michael Butterworth synes ikke så å være tilfelle – snarere tvert imot – men det er likevel ingen tvil om at Lord Horror befatter seg med en form for satirisk provokasjon som synes langt mer problematisk i dag enn den gjorde på 80- og 90-tallet.

I tillegg er prosjektet svøpt i en knugende, overskravert svart/hvitt-estetikk som ikke er innbydende på den måten ‘innbydende’ vanligvis er innbydende.

Dette leder oss til det viktigste spørsmålet av dem alle – nemlig: Hva er det? Lord Horror: Reverbstorm er skrevet av David Britton og tegnet av John Coulthart, med visuelle bidrag fra Kris Guidio. Tittelfiguren er en fiksjonalisert utgave av den britiske kringkasteren William “Lord Haw-haw” Joyce, som var den siste personen som ble henrettet for høyforræderi i Storbritannia. Boken posisjonerer seg i tradisjonen etter forfattere som Marquis de SadeComte de LautréamontGeorges Bataille og Antonin Artaud, og tar mål av seg å påvise sammenhenger mellom nazismen og de radikale kunstneriske bevegelsene som preget 1900-tallet og det sene 1800-tall.  

I praksis betyr dette en serie ultravoldelige og pornografiske tablåer, hvor James Joyce opptrer som seriemorder og hvor Georges SeuratUn dimanche après-midi d’Ile de la Grande Jatte og Pablo PicassoGuernica klinger som gradvis mer forvrengte visuelle ekko gjennom et trøstesløst landskap av Art Deco-inspirerte konsentrasjonsleire.

Som fortelling betraktet er Reverbstorm springende og fortettet – jeg har aldri lest en tegneserie som minner mer om å se eksperimentell film – på en måte som synes å henvende seg direkte til underbevisstheten: Det ser ut som skrekk, men i virkeligheten er den en form for kunst- og idéhistorisk psykoanalyse av det tjuende århundre, fremført som en antagonistisk og dadaistisk postpunkseriemordersaga. 

Reverbstorm minner om tidlig Suehiro MaruoJohn Smith anno cirka Revere, og Pat Mills og Clint Langleys groteske og kriminelt undervurderte Slaine. Den mest beskrivende sammenligningen er kanskje likevel Alan Moore og Kevin O’Neills League of Extraordinary Gentlemen, som er den eneste tegneserien jeg vet om som stiller lignende krav til leseren hva gjelder avkoding av referanser og symboler (Reverbstorm-boka har et etterord hvor de viktigste av dem er listet opp).

Moore er da også en uttalt tilhenger av serien (en av få), hvilket bare synes rett og rimelig, med tanke på at Britton er en av få individer som deler hans fascinasjon for å bruke sangtekster som strukturerende fortellergrep i tegneserier.

Lord Horror er krevende lesning. Det er dystert, forvirrende og utmattende, og omtrent så langt fra underholdning som man kan komme. Den forvente mye av sitt publikum, og den eneste belønningen den har å tilby er gleden over å bryne seg på et kunstverk hvis ambisjoner og kompleksitet overskrider opphavsmennenes håndverk. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en tegneserie jeg forstod like lite av på et rasjonelt plan og samtidig intuitivt forstod at var et verk av stor integritet og betydning. 

Eller sagt på en annen måte: Det burde finnes flere tegneserier som dette, men jeg forstår veldig godt at ingen har lyst til å lage dem. 

Neste gang: Manga som er på vei i postenmanga som er betalt for, postlagt og returnert til avsenderen eller manga som ennå ikke er bestilt.

Frilansskribent og kritiker som skriver jevnlig i Morgenbladet. Programsjef i Oslo Comics Expo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.