Empirix anmelder stripene

«Ida Neverdahl er en av Norges viktigste unge tegneserieskapere. Hun er morsom, visuelt oppfinnsom, og tilsynelatende upåvirket av etablerte oppfatninger av hvordan tegneserier ”skal” lages. Det er alltid interessant å følge serieskapere som lager sine egne stier gjennom sjangre, tematikk og formater, og Neverdahl har på kort tid etablert seg som en særegen og markant stemme i tegneserie-Norge, ganske enkelt i kraft å gjøre det hun vil», skriver Aksel Kielland om Ida Eva Neverdahls Jellyvamps.

«Det var da det slo meg hvor dårlig Øverli tar damer på kornet. Han klarer ikke å riste komikk ut av en eneste kvinneskikkelse, hvis de ikke ser ut som oppblåste trolldeigfigurer som det har gått forferdelig galt med underveis i prosessen. Jeg har ingen problemer med Øverlis støgge damer, de er morsomme. Men jeg er overrasket over at det har tatt meg 24 år før jeg virkelig tenkte over hvor inderlig dølle Øverlis andre kvinner er», skriver Erle Marie Sørheim om den attende Pondus-samlingen.

«Sammenlignet med stripene i JensK er Dunce-stripene laget av en serieskaper som i stor grad har strømlinjeformet skaperprosessen. Elementer som utflytende vannfarger (iblant kaffefarger) er borte, sammen med det upraktiske men sjarmerende kvadrattegnede rutenettet. Den store gevinsten i overgangen til Egmont er en klarhet i fargene og streken, samtidig som at Styve har tatt vare på talentet for mimikk og detaljer.

Det er interessant at Dunce er laget av en serieskaper som i mange år har vært skeptisk til stripeformatet, for om noe er serien et amalgam av en rekke forskjellige typer stripeserier som får Styves personlige vri», skriver Walter N. Wehus om Jens K. Styves Dunce.

«I boken henvender hun seg direkte til leseren på en troverdig måte, og til tross for at underteksten i denne historien er at tre barn på løpende bånd skaper en umiskjennelig form for unntakstilstand, så evner Eide å fortelle historien sin med brodd og humor. Å bli foreldre er i seg selv ikke nyskapende, men måten Eide velger å skildre foreldrerollen i tegneserieformat oppleves derimot som det», skriver Ruth Hege Halstensen om Intet nytt fra hjemmefronten.

«Da Nemi så dagens lys (eller kanskje man heller skal si nattens mørke) på slutten av 1990-tallet, var hun et friskt pust. En stripe med kvinnelig protagonist skapt av en kvinnelig serieskaper. Med sin klare goth-estetikk og sylskarpe kynisme, var serien både morsom, tidsaktuell og kløktig.

Problemet med Nemi i dag er ikke at serien har endret seg til det verre, men snarere at den ikke har endret seg i det hele tatt. Nemi er fortsatt mer eller mindre den samme som hun var i 1999, og det samme er vitsene», skriver Una Gjerde om Nemi-samlingen Følgesvenn.

«Nygårds farger er stort sett grå og triste. Det er så stor likhet i nyanser at ting ser flatt ut. Slik er det imidlertid ikke på instagramkontoen hans og forskjellen er forbausende stor. Dette er sunn fornuft at ting som er tegnet til skjerm vil være best på skjerm, men det er overraskende hvor kjipe Nygårds illustrasjoner ser ut på trykk. 

På Instagram viser Nygård seg fra en bedre side, og bredden er betraktelig større, både uttrykksmessig og tematisk. Kommentarfunksjonen hjelper også Nygård. Det viser seg at han er en viktig støttespiller for mange med mantale lidelser og miljøet han har skapt virker sterkt», skriver Andreas E. Lund om den første samlingen av Instagram-suksessen Optipess.

«På overflaten er figurene i Kollektivet rimelig flate. Rundbrenneren og rockeren Ronny; liberale, muslimske Mounir; den slagkraftige nordlandslesben Gry og alle de andre har tilsynelatende ikke så mange strenger å spille på. Du vet rimelig fort hvor du har dem. Men graver man litt dypere i stripene og sammenligner med den spede starten, ser man at mye har skjedd siden da: Der andre tegneseriefigurer sjelden endrer seg nevneverdig, har Kollektivet-gjengen blitt en anelse eldre, ørlite klokere, og en smule mer sårbare siden starten», skriver Petter Lønningen om den 13. samleboken med Torbjørn Liens Kollektivet.

«Som humorist har Sagåsen fra Odda mye til felles med bergensmafiaen Frode Øverli, Arild Midthun og Tormod Løkling. Alle har de en forkjærlighet for velkjente stereotypier og harmløse gærninger, alle har de en sikkert sunn skepsis til innbilske jålebukker og alternativttenkende tullebukker. Sekvensen med hipster-harselering i årets bok kunne Frode Øverli uten videre ha brukt i Pondus.

Radio Gaga har også noe annet til felles med Pondus. Mens begge serier i sine tidlige år hadde et hardt fokus på barbesøk og mer eller mindre ulekre damer, handler de nå langt oftere om barneoppdragelse, samlivsutfordringer og andre typiske voksenting. Dette er selvsagt en naturlig utvikling – serietegnere blir eldre, de også – men denne bokens striper om trassige unger og brutale skolehverdager lider dessverre under av at Tommy & Tigern allerede eksisterer», skriver Roy Søbstad om fjorårets Radio Gaga-samling.

«Det er noe grunnleggende godt og sympatisk i de aller fleste av figurene vi møter. De er ikke onde, dumme, feige, ufordragelige eller svake. Dette er i hovedsak figurer som har fått litt mer på tallerkenen enn de klarer å gape over, som ikke klarte å spå alle potensielle utfall av sine valg, eller som har nok med å holde seg flytende i en stadig mer omskiftelig og skremmende hverdag. Helt vanlige folk, altså. Heldigvis sparker Lund aldri nedover. Som regel sparkes det ikke mye oppover heller; den store fienden i de fleste Lunch-stripene er ikke folk, men et system så rasjonalisert og selvgående at det er blitt autonomt», skriver Petter Lønningen om den sjette samlingen Lunch-striper.

«Foruten kjernefamilien på fem, har serien et svært galleri av bifigurer bestående av slekt og venner, naboer og mer perifere bekjentskaper, som på hver sine vis utfyller seriens univers. Man kan ane et åndelig, så vel som tematisk slektskap med andre norske stripeserier som Pondus og Radio Gaga, som begge har et lignende rammeverk. Hjalmar finner antakelig flest lesere i samme demografiske gruppe som seriens hovedperson, altså godt etablerte familiemenn over tredve med litt skjør maskulin stolthet og et snev av Peter Pan-syndrom», skriver Odd Henning Skyllingstad om Hjalmar-samlingen Helt normalt fra 2018.

«Man blir i det hele tatt litt myk av å lese Bestis. Riktignok er språket friskt, humoren sort og fokuset ofte på sex og ekle kroppsfunksjoner, men alt blir levert på så jovialt vis at det skal godt gjøres å bli støtt eller nedfor. Mindre avvæpnende blir ikke serien av at dialogen er på lun trøndersk», skriver Roy Søbstad om Bestis-samlingen #Friendshipgoals.

«Kanskje kan man si at den landet midt mellom serie-Norges to motpoler på andre halvdel av 90-tallet: Eon hadde det kortfattede, disiplinkrevende vitsestripeformatet til felles med de kommersielle storkanonene og sin nærmest villede rarhet til felles med mange av seriene som ble gitt ut på alternativforlagene Jippi og No Comprendo.

Så er da også Eon på sitt beste når tradisjonelt håndtverk og elleville innfall sammen går opp i en høyere enhet», skriver Roy Søbstad om Eon-jubileumsboken fra 2018.