En asiatisk superheltinne er født

Yan av Chang Sheng er, ifølge det taiwanske forlaget Dala, Taiwans første superhelt-tegneserie. Den er en handlingsmettet sci-fi-tegneserie i tre bind, skrevet og tegnet mellom 2020 og 2022.

For noen år siden leste jeg Chang Shengs Oldman-serie. Det er en middelaldersk fantasi-grøsser som ikke falt i smak hos meg, delvis fordi historien ikke holder vann, delvis på grunn av de sadistiske elementene. Serien havnet fort i et mørkt hjørne av bokhylla, ved siden av Jodorowsky og Liu Dongzis Royal Blood og Blondel og Canos’ (for øvrig kritikerroste) tegneserieadaptasjon av Moorcocks Elric.

Yan er annerledes. Chang Sheng prøver seg på en ny sjanger – eller mer presist på flere sjangere samtidig. Dette kommer nok til å forvirre, og eventuelt irritere, noen lesere. Det krever et åpent sinn og en viss fleksibilitet å godta vendingen på slutten av første bind (som jeg kommer tilbake til), men den som klarer det har en spennende ferd i vente. Yan er nemlig en svært underholdende, avhengighetsskapende seinen manhua – en blanding av krim, science fiction og grøsser, en hevnfortelling i pekingoperadrakt med overnaturlige elementer og et snev av humor.

I tillegg er omslaget så utsøkt at jeg kjøpte hele serien uten å ane noe om historien. Her kan det altså synes som om man kunne dømme boken etter omslaget …

Hevnfortelling med spennende start

Fortellingen begynner som en relativt klassisk krim- og hevnfortelling.

Når hun ikke opptrer sammen med familien sin i en pekingopera, er 15 år gamle Yan Tiehua en helt vanlig jente. Hun trener også kampsport. Men en dag hun kommer hjem fra skolen, finner hun hele familien drept. Hun blir umiddelbart hovedmistenkt, stilles raskt for retten og sendes i fengsel.

Tretti år senere vender hun tilbake. Dette overrasker så vel politiet som alle andre, siden hun de siste ti årene har vært erklært død etter en eksplosjon i fengselet. Men hun kommer altså tilbake, fast bestemt på å hevne seg, sminket og kledd som en pekingoperaskuespillerinne. Hun starter hevnspiralen ved å direktesende drapet på sønnen til et parlamentsmedlem hun mener står bak massakren på familien sin.

Lei Ming-Chi var den første politimannen på åstedet for 30 år siden. Han har nylig gått av med pensjon, men blir kalt tilbake i tjeneste for å gjenoppta den gamle saken. Han var den gang overbevist om at Yan Tiehua var uskyldig, men holdt seg taus da han ble fratatt saken.

Brå sjangerskifter

Leseren begynner ganske fort å senke skuldrene … inntil hun begynner å legge merke til små detaljer, ledetråder som forfatteren har flettet inn i historien. Disse «forstyrrer» leseren og bidrar til å forberede henne på sjangerskiftene i tredje del av første bind: Yan Tiehua er unaturlig rask og sterk, og hun ser nesten like ung ut som da hun ble sendt i fengsel 30 år tidligere; hun bor sammen med en levende og snakkende origami som presenteres som en familieånd, og vi får vite at fengselet hun ble sendt til også var et hemmelig forskningssenter.

Vi går fra krim-mysterie, via det overnaturlige og science fiction, til superhelt-tegneserie, men det skjer på en måte som kan virke brå og umotivert, hvilket enkelte lesere kan finne problematisk.

Jeg opplevde for eksempel siste tredjedel av tegneseriens første bind som en noe skuffende og kaotisk blanding av kjente sci-fi- og superhelt-troper: Chang Sheng introduserer to nye karakterer med superevner (en «precog», som kan se fem minutter inn i fremtiden, og en som kan reise i tid og rom), en leder for en stor organisasjon besatt av superhelter, en kunstig intelligens som ønsker å føle, og en gigantisk robot som ødelegger byen.

Disse elementene er stereotypiske og virker klisjéaktige, nesten latterlige – og jeg er redd mange lesere legger tegneserien bort etter ett bind. Forfatteren synes å være klar over dette, for han lar en av karakterene uttale at situasjonen er absurd, men så velger han allikevel å fortsette … og ærlig talt, hvorfor skulle han ikke det? Hvem bryr seg vel om at superhelt-tegneserier skal være virkelighetstro? Hvem reagerer på de usannsynlige elementene i en kamp mellom Edderkoppen og Det grønne trollet eller mellom Lynvingen og Jokeren?

Popkultur og «pulp fiction»

Den erfarne leser vil oppleve et déjà vu når hun leser tegneserien: Forfatteren legger ikke skjul på at han er stor fan av superhelt-tegneserier, og har latt seg inspirere av flere vestlige og østlige tegneserier for å skape sin egen.

Yan er også en hyllest til tidligere tegneserier og filmer. De første to tredjedelene av bind 1 er som en god action seinen. Det er teatralsk (både i bokstavelig og i overført betydning) og tonen settes raskt og effektivt. Yan gir meg til og med noen gode Crying Freeman / Sanctuaryvibber. Hevn-temaet i asiatisk setting får meg også til å tenke på Park Chan-wooks filmtrilogi om hevn (Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy og Lady Vengeance), og på Kill Bill– og John Wick-filmene.

De realistiske tegningene i svart/hvitt passer perfekt til actionsekvensene, og slåsskampen på operascenen mellom mor og datter i begynnelsen av tegneserien er like morsom og velkoreografert som i kung-fu-filmer fra 1980-tallet (tenk Drunken Master). Men Yan handler også om tette familieforhold. Vi får ikke vite stort om forholdet mellom mor og datter, men det lille vi får vite varmer hjertet, på tross av måten de snakker til hverandre og slåss. 

I de andre bindene finner vi referanser til klassiske amerikanske tegneserier med maskerte superhelter (Yan Tiehua skjuler sin identitet bak sminke), til sci-fi-filmer som I, Robot og Minority Report, men også til asiatiske klassikere som 20th Century Boys. En av hovedkarakterene i bind 2 og 3 er utvilsomt en hyllest til Crystal Boy/Bowie i Cobra the Space Pirate.

Yan ville vært et ganske middelmådig forsøk på en superhelt-tegneserie hvis ikke Chang Sheng hadde tilført noen særegne ingredienser. Yan er ikke et mesterverk, men de mer asiatiske aspektene ved tegneserien, hverdagslivet i Taiwan, overraskelsene og vendingene i historien, mor-datter-forholdet og forholdet mellom hovedkarakterene – for ikke å glemme tilpasningen til unge voksne – gjør tegneserien til en underholdende leseopplevelse.

Yan er pulp, men den er ment å være det. Forfatteren ønsker ikke dype filosofiske betraktninger om verden eller livet, selv om det ligger noen slike til grunn for fortellingen (noe man vil innse om man kommer til bind 3). Det er likevel en tegneserie som du risikerer å bli fanget, forfjamset og forbløffet av.

En avhengighetsskapende tegneserie

Denne sci-fi tegneserien briljerer som sagt ikke med sin komplekse historie, men den inneholder flere gode (av og til komiske) øyeblikk, flotte action-scener og noen rørende elementer – en veldig god kombinasjon i seg selv. Man knytter seg til karakterene, og det blir vanskelig å legge tegneserien fra seg. Dessuten, og i motsetning til i Oldman-serien, klarer Chang Sheng gradvis å knyte sammen alle trådene i tegneseriens bind 2 og 3. Når alt faller på plass, blir det virkelig tilfredsstillende.

Og til slutt, når du er ferdig med å lese Yans tredje bind, kommer du til å innse at du gjerne vil vite mer om skjebnen til de ulike karakterene, og er klar for å bli med for flere eventyr sammen med dem …

Tegneserien utgis på engelsk ila. våren 2025 hos Titan Comics – og en live-action-filmatisering er på vei. For deg som ikke kan vente, kan du lese tegneseriens første 37 sider på engelsk her og de første 60 sidene på fransk her.