Sandman, tegneserien som visstnok ikke kunne filmatiseres, er endelig blitt tv-serie på Netflix. Kritikerne er for det meste fornøyde, men 33 år etter første blad kom ut er det naturlig å spørre: Hvor bra var egentlig Sandman? Var vi alle bare unge og dumme den gang, eller var vi så heldige å få lese en moderne klassiker in real time?

Et univers av referanser

Jeg var 15 år da jeg oppdaget Sandman i 1997. Jeg var flasket opp på Disney, Asterix og Tommy og Tiger’n, men jeg hadde omtrent null kjennskap til DC-universet. Alle de uendelige referansene til andre superheltkarakterer i den første samlingen Preludes and Nocturnes gikk meg derfor hus forbi, men jeg var lykkelig i min uvitenhet.

Fra Preludes and Nocturnes (1989).

Den ekstreme volden fikk jeg derimot med meg. Og selv om jeg opplevde den som litt ubehagelig, var det også kult å lese noe som var smart og fortsatt såpass drøyt. For jeg elsket konseptet: En rocker av en drømmekonge med døden til søster. Sandman og Død var kule, pene, og merkelig nok føltes de mer virkelige enn andre tegneseriekarakterer. En venninne av meg bekjente til og med at hun var forelsket i Drøm. Det syntes jeg var å ta det litt langt, men jeg var da rimelig besatt selv. Vi lagde oss ankh-smykker og tegnet kruseduller med kajalen inspirert av Døds ikoniske stil. Det slår meg nå at vi egentlig drev og cosplayet før det ble en ting.

Fra Preludes and Nocturnes (1989).

Sandman ble også mer enn en vanlig tegneserie på et annet plan. Å lese den føltes som å lese en roman. Den hadde en distinkt stemme, Neil Gaiman skrev litterært, og måten han trakk inn bibelhistorie og myter gjorde at serien hele tiden ga meg nye ting å forsøke å forstå.

Famlende start

Etter de første årene, hvor jeg leste Sandman-bøkene lett manisk etter hvert som jeg fikk kloa i dem, har jeg lest hele serien tre ganger. De siste årene har jeg derimot bare hoppet mellom favorittdelene mine. Preludes & Nocturnes har jeg pleid å hoppe helt over.

For første bind var alltid boka jeg likte minst. Sandman var ikke helt blitt seg selv ennå, og historien sprikte i alle retninger. Når jeg nå drar frem Preludes & Nocturnes fra bokhylla og ser på de eggeformede steinene omslagsdesigner Dave McKean har dandert på forsiden, er det derfor med en lett nervøsitet for hva som skjuler seg innenfor den vakre innpakningen.

At engelske McKean var med helt fra starten er et lykketreff for serien. Hans collage-kunst underbygger det mystiske i Sandman perfekt. Han blander tegning og foto på en måte som gir hverdagslige objekter en ny aura: de blir drømmeaktige. Bare ved å bla gjennom de første sidene slår det meg hvor uvurderlig viktig McKeans bidrag er. Med så mange ulike tegnere som Sandman har hatt oppigjennom årene, er det McKeans kunst alene som er den visuelle ryggraden i serien. Uten McKean ville ikke Sandman vært Sandman. Allerede i seriens første kapittelillustrasjon, til The Sleep of the Just, klarer McKean å fange seriens essens: Liljer, klokker, timeglass og kattestatuer – objektene han har fotografert gir en litt illevarslende følelse, sterkt underbygget av den pupilløse skikkelsen i midten. Det er en tegning som fanger konseptet Sandman bedre enn det som gjøres i selve boken. For etter McKeans fabelaktige forsidedesign, krasjlander selve tegneserien i en godteributikk av farger. Tegningene er usedvanlig grelle og hastige. Serien utkom hver måned i enkeltblader, deadlinepresset må ha vært enormt. Men det er ingen unnskyldning for sjelløst arbeid. Kanskje visste ikke Gaiman bedre, han er jo ikke tegner selv. Da jeg leste Sandman første gang, visste ikke jeg bedre heller.

Pastellenes paintballmatch

Nå vet jeg en del mer, og jeg må si tegningene i Preludes & Nocturnes plager meg. Og Robbie Bursch’ fargesetting syns jeg er direkte stygg. Man kan selvfølgelig bruke knæsjfarger på gode måter – Sindre W. Goksøyr har gjort det til en kunst – men her syns jeg sidene slår hverandre i hjel i et slags pastellenes paintball-spill. Jeg er glad i syrete 70-talls illustrasjoner, men dette er ikke kult, dette er grellt.

Fra Preludes and Nocturnes (1989).

Layout’en på sidene tar jeg meg derimot i å begeistres overraskende mye av. I kapitlet Sleep of the Just er tittelen dandert i hippiefonter nedover og til høyre, mens Sandman ligger som en halvmåne innenfor den magiske sirkelen som fanget ham. Etter hvert ser vi også den okkulte mesteren Roderick Burgess og de andre i kuleform, slik Sandman ser dem ut av globen han er blitt sperret inne i. Det er stilig, men foruten Sandman er karakterene tegnet uten hjerte, de blir pappfigurer.

Et hederlig unntak er når verdens verste brødre, Kain og Abel, trer inn i rutene. Sam Keith tegner dem med humør og gnist, kanskje nettopp fordi de ikke hørte til alle de ørten menneskene i serien, men som en del av drømmeriket var mer spesielle? Menneskene får i hvert fall konsekvent dårligst tegnebehandling her.

Kain og Abel (og Goldie) i Preludes and Nocturnes (1989)

Tittelen, som er oversatt til Preludier og nokturner på norsk, er i grunn en forbilledlig ærlig sammenfatning av første bok. Boka minner om et brainstorm-møte hvor alle kaster ut ideer, og så prøver man alle og sjekker hvilke som flyter. Det er altfor mange karakterer, gjesteinnhopperne fra andre serier er forvirrende, og historiene får for kort tid på å utvikle seg. På mange måter behandles menneskene slik Drøm gjør det på denne tiden: Uten respekt og forståelse.

Men det bedrer seg. Den største wow-effekten kommer mot slutten, når John Dee tror han har bekjempet Morpheus og mot en kritthvit bakgrunn jubler av glede, bare for å innse på neste side at han står i en enorm Morpheus’ kritthvite hånd. Jeg kan nå konstatere at Erle (40) syns dette er like kult som Erle (15).

Det som trakk meg til Sandman første gang var altså historien, ikke tegningene.  Men den delen av historien jeg var mest opptatt av, begynner egentlig først i siste kapittel av Preludes & Nocturnes. I The Sound of her Wings får vi møte Død for første gang, og Sandman blir aldri det samme etter.

Fra The Sound of Her Wings i The Doll’s House (1991) (også i Preludes and Nocturnes).

Verdens verste dukkehus

Introduksjonen av Død er så avgjørende at kapitlet blir trykket på nytt i bok nummer to, Doll’s House. Deretter kommer den tragiske historien om prinsesse Nada og glassbyen i Tales in the Sand. Her viser Gaiman for første gang hvilken gudbenådet historieforteller han er. Bort med umotiverte cameos og blod og gørr bare for gørrets skyld, inn med vakre historier med frampek og flere lag.

Korinteren i Sandman: Overture (2015)

Dette er noe av det jeg er mest spent på hvis tv-serien får flere sesonger: Hvordan vil de inkludere alle de mer enkeltstående historiene? Tredje bind, Dream Country, består jo for eksempel kun av slike, men da kan det bli en forvirrende sesong …

(Etter at artikkelen var ferdig, ble det sluppet en ny episode med – faktisk – to av novellene fra Dream Country.)

Men tilbake til Doll’s House og bokas uvurderlige bad guy: Korinteren! Selv om det var det mystiske og fantasypregede som gjorde meg besatt av serien som ung, er kanskje Korinteren figuren som gjorde aller sterkest inntrykk. Han er ond som faen, men så er han også et mareritt. Og de tennene til øyne… Det ga meg i hvert fall mareritt midt på dagen.

Doll’s House er fortsatt ganske rotete fortalt, men vi begynner å øyne Gaimans intensjoner og talent. Siden jeg har lest minst i de to første bøkene, hadde jeg glemt at en av mine favoritthistorier i serien allerede kommer i andre bind. I Men of Good Fortune befinner Drøm og Død seg på en kro i år 1389, da de overhører en mann som proklamerer at han ikke akter å dø. Død gir mannen, Robert Gadling, den gaven, og Drøm avtaler å møte ham igjen på samme sted når hundre år er gått. Konseptet med at de møtes hvert hundrede år er så enkelt og genialt, og Gadling skildres som et ekte menneske av kjøtt og blod. Og han har humor! Når Gadling i 1689 sier han har hatet hvert jævla sekund av de siste 80 årene og Drøm spør: «Do you not seek the respite of death?» Svarer han, med et plutselig lett smil om munnen: «Are you crazy? Death is a mugs game. I got so much to live for».

Antidoktoren

Fra serien The Sandman. Gwendoline Christie som Lucifer Morningstar, Tom Sturridge som Drøm i episode 4. Courtesy of Netflix © 2022

Sandman er på sitt beste når serien tar menneskene på alvor, i stedet for å gjøre dem til statister i ulike blodbad. Eller når Gaiman øser av fantasien sin i små, nydelige noveller som den om byen som sov, den om en sønn som må rydde i dødsboet til sin far og oppdager at han har levd siden steinalderen, eller jenta som spiller gutt for å få jobbe på en rigg i seilskipenes storhetstid.

Nå som jeg har sett tv-serien samtidig som jeg har lest bøkene, blir jeg ganske imponert over adapsjonsarbeidet. Serieskaperne har gjort en god – og stor – jobb med å luke ugress ut av de to første Sandman-bøkene og la det som står igjen få blomstre ordentlig. Samtidig lurer jeg på hvordan tv-serien blir motatt av folk som ikke har noe forhold til Sandman fra før. For blir ikke Sandman bare en blodfattig, kald Dr. Who i denne TV-versjonen? Minner ikke den mørke estetikken om alle andre av dagens superheltserier?

Selv om jeg misliker fargene i de første bøkene, har de i det minste noe helt annet enn dagens standard Netflix-look. Det er mer fantastisk, mer lekent. Og hvorfor bruker de ikke mer av Dave McKeans kunst i tittelsekvensene? Om det blir en sesong til håper jeg serien får mer egenart, slik serien selv får det underveis. 

Gatewaydrug

Sandman-universet er besettende, men leseren må komme seg over noen hindre i møte med tegning, fortellerform og farge i starten. Der merker jeg at det butter mer nå enn da jeg var tenåring. Sandmans styrke ligger i den enorme kompleksiteten i den verdenen Neil Gaiman skaper, og alle de vilt ulike historiene han forteller.

Det var denne virtuositeten som fikk meg og en venninne hekta på serien den gangen i 1997. Vi byttet på å kjøpe bøkene da de kom ut, for deretter å lese, låne og ikke minst diskutere bøkene mens vi hørte på Tori Amos og så opp på de selvlysende stjernene vi hadde festet i tenåringsromstakene våre. Vi analyserte historiene, fulgte opp referanser, hjalp hverandre med vanskelige engelske begrep.

Sandman ga meg leseglede igjen, og den førte meg videre i tegneserieverdenen. De lange for- og etterordene gjorde at jeg ble kjent med hvordan en omfattende tegneserie av denne typen blir produsert. Jeg skjønte at det var en haug av folk som bidro, at det fantes noen som skrev teksten, og at noen fargela det som andre hadde tegnet. Selv om nettopp tegningene er høyst variable i serien, var det spennende å bli kjent med så mange ulike tegnere.

Fra The Doll’s House (1991)

P. Craig Russells bidrag til Sandman – blant annet den eventyriske og vakre Ramadan – ga tenårings-meg fullt kick. Jeg var allerede stor fan av art nouveau og dette var en slags tegneserieversjon av Alfons Mucha. Og når jeg gikk på Tronsmo eller Outland kunne jeg plutselig kjenne igjen andre forsider som Sandman-tegnerne hadde laget. Slik ble jeg oppmerksom på Lone Wolf and Cub, hvor Bill Sienkewicz var blant de amerikanske tegnere som stod bak omslagene til den engelske oversettelsen.

En dannelseshistorie

Sandman sendte meg med andre ord ut på en tegneseriereise som jeg ennå ikke har kommet hjem fra. Derfor har Sandman også en så spesiell plass hos meg, og jeg merker jeg er lettet over at jeg fortsatt finner så mange skatter i bind 1 og 2. Å lese dem igjen var overraskende moro, for dette var bøkene jeg husket dårligst. Og selv tretti år etter er jeg fortsatt ikke noen ekspert på alle bikarakterene som rulles inn og ut i disse bøkene i altfor raskt tempo.

Og det slår meg, mens jeg begjærlig drar min fine hardback av Dream Country ut av hylla etter å ha avsluttet Doll’s House, at hvis jeg ikke hadde begynt å lese Sandman da jeg var 15, hadde jeg kanskje aldri funnet gleden i å lese tegneserier for voksne. Og da hadde mitt profesjonelle liv sett helt annerledes ut. Jeg hadde aldri kommet på å bli tegneserieanmelder uten denne serien, jeg hadde aldri mast meg til jobb på Tronsmo. Kanskje hadde jeg ikke blitt den personen jeg er nå overhodet.

Den tanken er i grunn et mareritt. Muligens er det Sandman som har plantet den i meg.  

Frilansjournalist

2 KOMMENTARER

  1. Artig lesning, bra skrevet og vurdert. Elsker Sandman, synd du ikke skrev noen ord om nøkkelen til helvete, min favoritt

  2. Takk for det!
    Jeg fokuserte på de to- tre første, siden det er de tv-serien nå filmatiserer. Men jeg vil svært gjerne skrive videre om resten og, hvis vår o store leder og redaktør Walter Wehus er interessert i det! Men greit å ha en aktualitetsknagg på det. Jeg vil tro serien vil gjøre veldig mye ut av den historien og at det blir kjernen i sesong i to.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.