En drøss av ekstremt kåte engler

Leomi Sadler er kvinnen bak forlaget Famicom Express, klesmerket Tydax618 og medredaktør for antologien Mould Map. I tillegg til å arbeide med gipsskulpturer, malerier og tekstiler, har hun gjort seg bemerket gjennom en rekke bidrag til tegneserieantologier det siste tiåret – Hun er jo først og fremst serietegner. I løpet av de siste månedene har hun hatt utstillinger i Hamburg, New York og i Paris.

Når jeg snakker med henne er hun hjemme i Nottingham og forbereder en ny tegneserie som skal fullføres under Coloramas sommerresidens i Berlin senere i sommer.

Erlend Peder Kvam:
Hvordan går du frem når du skal begynne på en ny tegneserie?

Leomi Sadler:
Det er ikke noe jeg gjør så ofte. Det er et komplett mirakel hver gang jeg faktisk greier å gjøre det.

EPK:
Og hva skal til for at et slikt mirakel finner sted?

LS:
Da jeg skulle begynne på min siste serie, HALO, prøvde jeg å huske forrige gang jeg virkelig hadde det gøy mens jeg tegnet. Jeg husket tilbake til en dag da jeg var i et utrolig tullete humør, og tegnet en drøss av ekstremt kåte engler. Etter at jeg hadde tegnet en tok jeg et bilde og la det ut på Instagram, og så gjorde jeg det samme igjen og igjen. Jeg fikk rett og slett en utrolig sterk trang til å tegne skikkelig frekke og ufine tegninger. Det var utrolig morsomt. Så da jeg skulle begynne på denne nye serien måtte jeg prøve å vekke denne energien i live igjen. Nå har jeg laget tre historier med disse englene, og alle skal publiseres i ulike antologier.

EPK:
Hvor kommer ideen om englene fra?

LS:
Du har en gammel telefon som gjentatte ganger forteller deg at du er nødt til å oppdatere den, men av en eller annen grunn kjenner du på en slags indre motstand mot dette. Du er jo egentlig fornøyd med situasjonen som den er? Du ser ikke behovet for en så fantastisk og up-to-date telefon.

Også, se for deg at du er en androide som er ansatt et sted. En dag sier sjefen din: Okay, alle sammen, i kveld skal dere oppdatere systemene deres! Og da dukker denne samme følelsen av motstand opp igjen. Se for deg at dette skjer rundt deg, at alle du kjenner plutselig har oppdatert seg selv, og oppfører seg annerledes og litt… too much. Dette gjør at både motstanden og redselen mot å oppdatere seg blir sterkere i deg. Englene mine er en form for terminatorer. Grunnen til at disse englene er så seksuelt intense og sprø er at det er en slags feil i den siste oppdateringen de fikk. Utgangspunktet for «HALO» er, hvordan vil englene fange deg og forsøke å overbevise deg om at det er lurt å oppdatere seg?

EPK:
Planlegger du et narrativ før du setter i gang, eller går du mer intuitivt til verks?

LS:
Det begynner ofte med en veldig vag idé om en situasjon eller en karakter. Alt jeg egentlig behøver er å starte et sted, og når jeg setter i gang dukker det alltid opp nye idéer underveis. Det føles godt å endelig innse hvordan prosessen min fungerer. Denne arbeidsmetoden gjør også at jeg sitter igjen med en hel del uferdig arbeid.

EPK:
Hvordan forholder du deg til uferdig arbeid?

LS:
Jeg tar vare på alt. Jeg bruker mye tid på å bla gjennom bunker med ting jeg har tatt vare på opp gjennom årene. De er sortert etter stemninger og tematikk, som regel små lapper med tegninger og tekst. Når jeg sitter fast, finner jeg bare fram en av disse små lappene. Det er masse ubrukt englemateriale i denne bunken.

EPK:
Tror du på engler?

LS:
Beyonce synger, “I can see your halo». Jeg har alltid tenkt at det var en morsom måte å si “I can see you a-hole” på. “It must be God’s plan!”, som karakterene i engleseriene mine sier. Folk sier også “I feel incredibly powerful now”. Det synes jeg er et morsomt uttrykk. Og når en engel sier det, betyr det at den er oppdatert. Da vet du at det er en farlig engel.

Folk må gjerne oppnå en viss selvtillit og føle seg bra med seg selv, men de som sitter med makten kan ikke risikere at selvtilliten blir for stor, for da kan de finne på å overuttrykke deres velbehag og faktisk prøve å endre på ting i samfunnet. Det er en kjent maktdynamikk; du kan myndiggjøre minoriteter litt, men bare ikke for mye.

EPK:
Gir det deg selvtillit å tegne HALO?

LS:
Disse seriene er et vendepunkt for meg. I fjor forsto jeg endelig min egen seksualitet, jeg forsto at jeg ikke er et problem. Jeg forsto at det finnes folk i verden som er mye mer perverterte enn hva jeg er. Nå er jeg straks førti år, og det kommer til å bli det mest sexy året noen gang. Endelig kan jeg lage seksuelle bilder uten å være selvbevisst, jeg er ikke redd for at folk skal se meg som et seksuelt vesen. Jeg hadde internalisert så mye transfobi; transkvinner blir alltid portrettert som farlige og sexgale. Jeg var så redd for at folk skulle se meg på den måten, redselen gjorde at jeg fullstendig sensurerte meg selv. Men nå forstår jeg hva det var som gjorde at jeg følte meg slik jeg gjorde. Ting har endret seg.

EPK:
Er det noe grunnleggende frigjørende i tegneserieformatet?

LS:
Jeg tror det. Du kan lure leseren med deg, og de kan egentlig aldri vite hva som vil skje når de blar om på neste side. Det er egentlig ganske slemt. Av og til blir jeg selv overrasket over alt karakterene mine faktisk sier og gjør.

EPK:
Trives du godt i eget selskap?

LS:
Herregud, hvorfor spør du om det? Jeg elsker å være alene. Jeg elsker også vennene mine og de jeg bor med, men så snart de forlater huset blir jeg utrolig lykkelig. Jeg tror ikke jeg kan føle på ensomhet.

EPK:
Har det å bo i Nottingham hatt noe å si for hvordan du arbeider?

LS:
Jeg var nylig i New York, hvor jeg omga meg med utrolig mange fantastiske kunstnere hver dag. Det å bo hos min venn Noel Freibert og snakke om de mest nisjete tingene hver dag var fantastisk. Vi dro til en butikk som heter Book Off, hvor vi satt og studerte små biter av anime-merchandise i timesvis. Da Noel kjørte meg til flyplassen begynte jeg å gråte, fordi jeg tenkte på stedet jeg skulle hjem til, og at det ikke finnes noen der som jeg kan dele slike opplevelser med.

Men på den andre siden, det å bo i Nottingham gir meg mye tid til å lage ting, og jeg elsker å lage ting. Men det finnes ingen her jeg kan diskutere Yuichi Yokoyama med.

EPK:
Hva er ditt forhold til Yokoyama?

LS:
“Travel” er min favorittbok av ham, den med togene. Jeg husker særlig øyeblikket hvor toget passerer en innsjø, og solen skinner inn gjennom togvognene, rett i ansiktene til passasjerene. Den scenen rørte meg dypt.

EPK:
Ser du ofte på andre tegnere når du selv tegner?

LS:
Jeg ser vanligvis ikke på andres kunst for inspirasjon. Jeg inspireres av andre ting.

EPK:
Men du følger en hel del tegnere på nett?

LS:
Det er faktisk tre nålevende kunstnere jeg alltid kommer tilbake til. Og når jeg ser arbeidene deres får jeg alltid en følelse av at jeg er nødt til å ta meg sammen og jobbe mye hardere. Det er Apolo Cacho, Lee Ilju og Margot Ferrick. Alle tre er nyskapende på hver sin måte.

EPK:
Hadde du noen idoler da du var yngre?

LS:
Jeg og min bror brukte å sitte ved fjernsynet og tegne dumme tegninger. Etter hvert kom jeg til et punkt hvor jeg virkelig ville at tegningene mine skulle se kule ut. På denne tiden var jeg veldig interessert i kule illustratører som Pete Fowler og James Jarvis. Men da jeg så på min brors ark så jeg at tegningene hans bare ble verre og verre, og morsommere og morsommere. Det var på denne tiden jeg først oppdaget David Shrigley. Det endret alt for meg. Jeg innså at jeg ikke trengte å være kul, eller å tegne ting på en ordentlig måte. David Shrigley hadde gjennomskuet alt det tullet for lenge siden.

EPK:
Og slik ble du Nottinghams David Shrigley?

LS:
Haha. Jeg tror ikke tegningene mine ser dumme nok ut. Og forsåvidt, nå om dagen har han kjørt seg fast i en formel. Og da ender du opp med å ha fans som liker alt du lager uansett, alltid. Men det du egentlig bør trakte etter er at de nye folkene skal like det du gjør. De som ikke allerede kjenner til arbeidet ditt.

EPK:
Arbeidene dine oppstår i en rekke ulike medier. Er dette for å unngå å kjøre deg fast i en formel?

LS:
Jeg har en sterk trang til å gjøre alt. Det er så mye mer jeg ikke gjør som jeg skulle ønske at jeg gjorde. Jeg skulle ønske jeg designet biler og sko. Det er så mange ting jeg bare skulle ønske at eksisterer i verden, og da er det opp til meg selv å lage det. Det er et uttrykk for hvordan jeg ønsker at verden skal være.

EPK:
Finnes det noe du ikke kan gjøre?

LS:
Det er en type logo-skjorte jeg kunne designet som jeg tror veldig mange ville vært interessert i. Den har en veldig kul og sprø tegning på baksiden, og på forsiden har den en liten logo på venstre bryst. Det er dette folk vil ha, men jeg vil ikke lage det. Min venn Antwan Horfee ba meg om å komme meg ut av dette tankesettet. Noen ganger må man bare gi folk det de vil ha, sa han. Fordi de er dine fans, og de elsker det du gjør. Og hvis du ikke gir dem det, så er det bare egoet ditt som står i veien. For meg hørtes det faktisk ut som en spennende idé da han sa det på den måten.

EPK:
Kanskje Tummy Bugs er det folk vil ha?

LS:
Ja, det kjennes litt sånn ut. Det er en rar følelse.

EPK:
Studerte du egentlig kunst?

LS:
Jeg studerte grafisk design, men jeg lagde ziner og tegninger i all hemmelighet. Så innså jeg at jeg egentlig ikke respekterte lærerne vi hadde, og jeg kunne like godt bare gjøre det jeg ville gjøre og si at det var grafisk design. Det var en veldig eksperimentell skole.

EPK:
Hva var du opptatt av på den tiden?

LS:
Jeg bodde med folk som studerte kunst, og lærte mye av dem. Jeg ble eksponert for Fort Thunder, eksperimentell støymusikk og andre antisosiale, antagonistiske saker.

EPK:
Hva hører du på i dag?

LS:
For det meste YouTube. Eller et band som heter Current 93, de får meg alltid i riktig modus. Merkelig og fæl musikk.

EPK:
Du utga også bøker på Picturebox for en stund siden. Hvordan ble kontakten etablert?

LS:
Det kan være jeg tar feil, men jeg husker det som et pinlig mirakel. Jeg var rett og slett en så stor fan av C.F. at jeg skrev brev til ham, og jeg sendte han også noen tegneserier. Da PWR MSTRS kom ut på Picturebox bestilte jeg med uhell to eksemplarer, og skrev til dem og sa at jeg bare trengte én. Dan Nadel svarte: «Det fikser vi! Og C.F. viste meg tegneseriene dine, og vi lurte på om vi kunne selge dem på nettsiden vår?” Jeg var i sjokk. Jeg kunne ikke forestille meg at folk faktisk hadde snakket om arbeidene mine. På den tiden så jeg for meg at Picturebox kom til å eksistere for alltid. For meg har det vært den viktigste tingen som har skjedd innenfor kunst, tegneserier og visuell kultur noensinne. Jeg hadde så mange ideer til bøker jeg tenkte jeg skulle utgi med Picturebox.

EPK:
Hvordan har scenen endret seg siden den gang?

LS:
Vi snakker om tiden før Tumblr. Det var veldig annerledes. Nå om dagen er det så utrolig mange som lager bra ting, men den gangen likte jeg nesten ikke noe jeg så. Og når jeg så ting jeg faktisk likte var det en helt sinnsyk følelse. Indietegneserier var det store på den tiden. Du vet, ting som Jeffrey Brown og Anders Nielsen; pent tegnet, svart og hvitt og med en forholdsvis seriøs tone. Jeg kunne ikke relatere til det. Og så oppdaget jeg Paper Rad, og det endret alt for meg. Jeg kopierte dem så mye, alle sammen. Men jeg håper jeg har lagt den fasen bak meg.

EPK:
Apropos innflytelsesrike samlinger med tegneserier, vil vi noen gang få se Mould Map 8?

LS:
Vi så aldri for oss at Mould Map skulle være noe folk faktisk la merke til. Grunnen til at vi lagde det var egentlig for å lage et rom vi kunne se oss selv eksistere i. Det er annerledes nå. Og når jeg tenker på hvem jeg skulle likt å invitere til en ny utgave, tenker jeg på alle jeg eventuelt skulle lukke døren for. Da er det ikke noe gøy lenger, jeg trives ikke i rollen som portvokter. Perspektivene mine har også endret seg en del siden vi lagde Mould Map. Det er så mye vi burde gjort annerledes med tanke på hvordan vi behandlet tegnerne våre.

Det er også litt for mye på plakaten. Min neste samlebok på Breakdown Press har vært så godt som ferdig i snart to år, jeg mangler bare å tegne omslaget. Jeg skulle ønske jeg kunne fryse tiden.