Min umiddelbare reaksjon da jeg første gang så en Joe Kessler-tegneserie var “joda…”.
Det plaget meg ikke nødvendigvis at streken var såpass røff og løs som den var, men jeg klarte ikke riste av meg mistanken om at man hadde å gjøre med en illustratør som brukte tegneseriemediet til å eksperimentere med risograf som kompositorisk verktøy. Altså at han ikke var en ekte tegneserieskaper, bare en eller annen formgiver (jeg visste at han var in-house-designeren til Breakdown Press) som lekte seg og hadde det gøy, og fikk resultatene publisert fordi kvalitetskontrollen på risografutgivelser aldri har vært – og heller ikke skal være – spesielt streng.
Da jeg omsider leste første nummer av énmannsantologien Windowpane måtte jeg moderere denne oppfatningen betraktelig, og da jeg noen år senere leste Windowpane-samleboken, ble jeg overbevist om at Kessler er en av Storbritannias mest talentfulle og interessante unge tegneserieskapere. Det er jeg fortsatt.
I likhet med Frank Santoro er Kessler en tegneserieskaper som er lettere å gjenkjenne på fargeleggingen enn på streken, og hans karakteristiske bruk av store, rene, kontrasterende fargefelter preger også mange av omslagene til øvrige Breakdown-utgivelser. I likhet med Zoë Taylor – som står bak en av mine store Breakdown-favoritter Joyride – synes tegningene hans ofte hastig utført, og sekvensialiteten har et storyboard-aktig preg.
Og i likhet med Chris Reynolds – hvis egenutgitte print-on-demand-utgivelser er og blir den eneste gode grunnen til å bryte sin personlige Amazon-boikott – får man en helt annen opplevelse av tegningene når man leser dem som del av en historie enn når man bare ser på dem. Ikke bare er Kessler en ekte tegneserieskaper, sekvensialitet er langt mer essensielt for arbeidet hans enn hva som er tilfellet med de aller fleste andre utøvere.
I 2020 ble Kessler tildelt Fauve Révélation-prisen for beste debutbok på tegneseriefestivalen i Angoulême for den franske utgaven av Windowpane, og franskmennene har så til de grader omfavnet ham at hans nye bok ble utgitt av l’Association før den engelske utgaven engang var offisielt annonsert (det kommer en utgave fra New York Review Comics på et tidspunkt, men jeg finner ingen informasjon fra forlaget om det på nettet). Franskmennene er imidlertid ikke de eneste som har rukket å lansere Kesslers nye bok før den engelskspråklige verden får ut fingeren, for også Lystring Förlag har sin egen utgave av boken som på svensk bærer tittelen Måsvarrelsen (to r’er), og det er denne utgaven – som inkluderer et smussomslag med en prequel-serie som ikke medfølger i den franske versjonen – Empirix har lest. (På dette punktet er det kanskje på sin plass å opplyse om at med unntak av omslaget, tittelsiden og kolofonen, så er Måsvarrelsen/Le Gull Yettin fullstendig ordløs).
Måsvarrelsen er en fabel om en ung gutt og en mystisk fuglemann som trer inn i livet hans og snur det fullstendig på hodet. Det starter med at gutten gir en måke en knapp, og deretter begynner fuglemannen å stalke ham. Natten etter dette første møtet eksploderer huset til guttens familie i flammer, og gutten er den eneste som overlever. Senere sniker fuglemannen seg inn gjennom vinduet på rommet hans på sykehuset, og leder ham ut i natten på en båtreise langs en lang, dyster elv som synes å tilhøre mytologiens verden snarere enn vår egen. Reisen ender på en strand i et vakkert landskap, og her møter de på en kvinne som lever alene, og som adopterer gutten etter å ha forsøkt å drepe fuglemannen. Men fuglemannen er ikke død, og også sjalusien hans lever i beste velgående.
Måsvarrelsen følger en struktur som går igjen i folketroens og skrekkfilmens verden: En person utfører uten å være klar over det en handling som en ånd, demon eller gjenferd oppfatter som en påkallelse eller invitasjon, og på grunn av denne handlingen fester vesenet seg til dem – hvilket sjelden er spesielt hyggelig for den utvalgte. For å bryte denne ufrivillige pakten må vedkommende søke hjelp av en sjaman, heks eller lignende, og hvis så ikke skjer, lider vedkommende som regel en ublid – om enn upåklagelig poetisk – skjebne.
I Måsvarrelsen finnes det ingen hekser eller sjamaner, og i avslutningen avviker fortellingen fra den folkloristiske malen til et punkt hvor undertegnede ble grepet av impulsen om å tolke fortellingen som en metafor. Det er noe med fortellinger om barn og overnaturlige vesener – og da kanskje særlig ordløse fortellinger om barn og overnaturlige vesener – som inviterer til å lese dem som fantasifulle omskrivninger av hendelser som er for ubehagelige å prosessere i sin usminkede form. Det som trenger seg på med denne impulsen, er det freudianske begrepet screen memories. Screen memories spiller en viktig rolle i UFO-litteraturen, der møter med vesener fra andre planeter, dimensjoner og virkelighetsplan regelmessig forkler seg i minner om tildragelser som fremstår som bisarre, men som ikke utfordrer noens verdensbilde eller tro. The owls are not what they seem; de er romvesener, feer, demoner og det som verre er. Men noen ganger er en fortelling om en fuglemann bare en fortelling av en fuglemann.
Uavhengig av hvorvidt man leser Måsvarrelsen som en fabel med overnaturlige elementer eller en poetisk omskrivning av en traumatisk barndom, er den en sjeldent visuelt sterk tegneserieutgivelse. En utbredt – og i stor grad berettiget – fordom mot ordløse serier, er at de tar frustrerende kort tid å lese, og at mangelen på tekst gjør at tegningene blir redusert til pur visualitet, og dermed i liten grad fester seg i hukommelsen (se blant annet den dyktige Thomas Otts ferske The Forest). Hos Kessler er imidlertid ikke ordløs det samme som fort lest og fort glemt. Det er tilstrekkelig med meningsbærende informasjon utporsjonert i rutene til at øyet bruker betydelige mengder tid på sin vei over sidene, og dermed ender man opp med å engasjere seg i leseakten på en helt annen måte enn hva som er tilfelle med de fleste ordløse serier.
Kesslers tegninger er enkle, på en måte enkelte vil beskrive som naivistisk og andre som en sober engelsk avart av japansk heta-uma. Konturstreken varierer stort i tykkelse, og skifter også regelmessig farge, på en måte som opphever skillet mellom tegning og fargelegging: Måten Kessler tenker og bruker farger har langt mer til felles med grafikk og design enn med tegneseriemediets tradisjoner for svarte konturstreker med eller uten farger imellom. I Måsvarrelsen spenner selve fargeleggingen fra hans karakteristiske bruk av kontrasterende primærfarger til en stemningsfull akvarellsekvens der fargene glir over i hverandre på en måte som får det til å synes som om alle faste holdepunkter er i ferd med å glippe. Flere av sidene utmerker seg med en elegant koreografert fysisk handling, og det er fascinerende å se hvordan Kessler veksler mellom ruter som ser ut som raske skisser og komposisjoner som er møysommelig bygget opp med lag på lag av elementer og farge.
Måsvarrelsen er i det hele tatt en usedvanlig visuelt engasjerende tegneserieutgivelse, og en fremtidig referansebok i diskusjoner om den ordløse tegneseriens muligheter og begrensninger. Og det faktum at en slik bok fra en britisk tegneserieskaper av et slikt kaliber utkommer på både fransk og svensk før den utkommer på engelsk, gir grunn til optimisme på vegne av det europeiske tegneseriefeltet i årene som kommer. Det er fortsatt Nord-Amerika som leder an den kunstneriske utviklingen i vestlige tegneserier, men det virker som om et eller annet er i ferd med å skje – og det er det jo nesten nødt til, gitt prisen på porto i dag.
