Anmeldelse
Alene hjemmefra
Linn Isabel Eielsen
Egmont, 2024
Linn Isabel Eielsen må være den norske tegneserieskaperen som best har forstått sosiale medier og hvordan man kan nå unge voksne lesere. At en norskspråklig tegneseriestripe kan få over 400 000 visninger på TikTok motbeviser ett og annet om både stripeserier og TikTok, i alle fall for undertegnede som lenge har trodd at bare millenials leser stripeserier, mens Gen Z ser dansevideoer på TikTok.
Det enkle er ofte det beste
I tegneserien L-Innsikt tegner og forteller Eielsen selvbiografisk-ish om livet som ung kvinne i studentbyen Oslo, og tar gjerne for seg både politiske tema som boligmarkedet og alvorlige tema som psykisk helse. Man trenger ikke lese alle de hundrevis av stripene for å konkludere med at Eielsen både er en typisk overtenker og har meningers mot. Tegnestilen er relativt enkel, men mange av tegningene er likevel svært uttrykksfulle på grunn av kreative løsninger som blant annet å tegne kun silhuetten av et menneske som representant for et upersonlig system. Som stripetegnere flest varierer Eielsen stilen i liten grad. Med 235 sider å boltre seg på i bokform tar hun et aldri så lite oppgjør med dette, spesielt i kapittelet om da hun ble skuffet over en eksamenskarakter og nærmest lot både karakteren og skuffelsen ta over hele livet hennes. Ikke bare vil det alltid være morsomt å tegne djevelhorn på sensor, her eksperimenteres det med form, farge og andre virkemidler på underholdende vis.
Fortellingen om den lille KI-assistenten MyAi må også trekkes fram. I et helhetlig og sterkt kapittel om ChatGPT beveger serien seg ut av stripeformat og over i en lengre fortelling, som er morsom og til ettertanke. Den slutter litt brått, men «always leave them wanting more, som det heter på LinkedIn.
Alene hjemmefra har fått stikktittelen «Håndboka for studenter med rotete pulter og store drømmer», og tar for seg det meste man kan tenke seg er greit å vite når man flytter på sin første studenthybel og tar sine første studiepoeng. Tegneserieskaperen, illustratøren, kåsøren og musikeren Eielsen gir tegninger og det skrevne ord omtrent like mye plass i denne boken, og noen kapitler viser tydelig at rutinen hun har som serietegner ikke lar seg direkte overføre til skrivearbeid. Å formidle tusenvis av informerende ord til en leser på en oversiktlig og forståelig måte er hardt arbeid, og å i tillegg gjøre det på en underholdende måte er en krevende oppgave.
Hybrid eller bastard? Eller litt av begge deler?
Eielsen er vittig og balanserer språket godt mellom saklighet og usaklighet også i tekstform. Men flere steder vier hun to-tre sider til noe som enkelt ville latt seg oppsummere i ett avsnitt, som en førsteårsstudent som i alle fall ikke skal bli tatt på å ha skrevet for få ord.
Dette gjelder for eksempel kapittelet om prevensjon, der leseren får servert deler både objektiv kunnskap og personlige erfaringer. Dette kapittelet er også et godt eksempel på et problem med denne boken: Store deler av den er noe helt annet enn en objektiv håndbok. «Jeg kjenner mange jenter, men bare en som ble gravid med prevensjon» slår meg som et lite nyttig anekdotisk argument for prevensjon, når det er så lett å finne de faktiske tallene for uønsket graviditet med forskjellige prevensjonsmidler. Forfatteren står hele tiden i fare for å bli den irriterende venninna som vet hvordan man får seg kjæreste fordi hun selv har kjæreste, eller den irriterende fyren som har barn, og dermed vet hva alle andres barn trenger.
De humoristiske selvopplevde anekdotene er likevel kostelige, og det ligger mye research bak store deler av bokens harde fakta. Kjempekudos til Eielsen for å være storesøsteren som tålmodig forklarer ting man ikke tør å spørre foreldrene sine eller andre voksne om fordi man er redd for at de skal himle med øynene og si «vet du ikke det?!» Men hva lærer leseren egentlig av anekdotene? Og hvorfor er noen tema grundig undersøkt av forfatteren, men andre ikke?
Tittelen, presentasjonen og den fyldige innholdslisten gir inntrykk av at Alene hjemmefra er en slags kjapp guide til første kapittel av voksenlivet, men flere steder loves det at boken skal komme tilbake til et tema senere, noe som antyder at boken skal leses fra perm til perm, og ikke som et oppslagsverk.
Om meg, fra meg, til deg
Hatten av for hvor grundig Eielsen har dokumentert sine fem første år som student og ung voksen. Men når hun avslutter med et «Lykke til!» er vi på side 240 og leseren har blant annet lest om en ferietur til Paris (en to siders introduksjon til fire sider om forsikring) og om forfatterens erfaring med ghosting (fordi forfatteren selv har blitt ghostet et tosifret antall ganger).Når jeg lukker boken lurer jeg på om jeg ikke egentlig har lest en slags selvbiografi.
Resultatet er en bok som er verken en fugl eller et fly eller Supermann.
[Red.anm.: Linn Isabel Eielsen er også kritiker for Empirix.]
